HJELP til å komme seg ut av forhold

[AnonymBruker]

Hei..

Jeg er så desperat etter hjelp, råd, tips, hva som helst. Jeg og kjæresten har vært sammen i 3 år. Alt gikk (selvfølgelig) knirkefritt de første 8-9 månedene av forholdet, men så sa det brått stopp og plutselig ble det til et skikkelig giftig forhold. Det startet med at jeg tok han i en løgn (av det litt større slaget, men ikke utroskap) og deretter gikk det bare nedover. Prøver jeg å snakke om mine følelser eller behov i forholdet, klikker han i vinkel. Han tåler ikke noe snakk om mine behov. Det er kun han og hans jobb som er spesielt viktig. Skjer det noe i hans liv, forventes det at jeg kaster meg rundt og er der for han, men skjer det noe tilsvarende i mitt liv får jeg beskjed om at "han har så mye med jobben", så han kan "dessverre" ikke stille opp for meg. Han driter stort sett langt i det om krangler ender opp med at jeg gråter meg hoven, da sier han bare at "jaja, det er ikke hans problem at jeg er så ustabil følelsesmessig" o.l. 

Det hjelper ikke at han i det siste har vært involvert i en sak i media, hvor han har fått MYE drittslenging. Jeg sitter og leser og tenker "herregud for en syk fyr jeg er sammen med", samtidig som han elsker å sola seg i glansen av all oppmerksomheten, selv om 99% av den er negativ. Han ser ikke selv feilen i det han har gjort og for han er det bare gøy med oppmerksomhet. Han snakker om det non-stop og gir fullstendig faen i alt annet. Det eneste han vil prate om er denne saken, nevner jeg noe annet jeg vil snakke om, blir han bare stille og sier han er trøtt og må sove. Jeg får bare beskjed om at sånn er det, og at vi kan snakke mer om mitt "en annen dag". Problemet er at det blir aldri en annen dag. For han vil aldri prate om mine ting. 

Jeg kjenner at jeg begynner å bli psykisk nedbrutt av det. Jeg er ikke lykkelig. Men samtidig har så og si hele nettverket mitt flyttet lang vekk, fått seg mann og barn og hele pakka (jeg er 36 og har allerede barn fra tidligere forhold). Føler meg kjempensom og er livredd for hvordan livet vil se ut om jeg faktisk klarer å slå opp. Og i disse covid tider kan det vel ta årevis før man kan gå ut å date noen eller møte noen i det hele tatt?? Føler meg så fanget, jeg vil ikke være i forholdet, men jeg vil ikke være uten forholdet heller. 

Noen som har vært i lignende situasjon og kan hjelpe? Jeg takler også brudd ekstremt dårlig og gruer meg til å starte en ny prosess med sterk nedstemthet grunnet brudd, selv om jeg vet at jeg ikke kan fortsette med denne mannen

 

Anonymkode: 30442...626

[AnonymBruker]

Pakk tingene dine og flytt ut? Finnes vel ikke bedre råd. 

Anonymkode: 7c944...14a

[AnonymBruker]

Vi kan ikke gjøre det slutt for deg, så du er bare nødt å gjøre det selv uansett hvor mye du kvier deg.

Anonymkode: ef52a...a51

[AnonymBruker]

Kontakt krisesenter og be om råd der. Dersom du føler det er akutt for din psykiske helse kan de muligens tilby plass for deg og ditt barn. De kan bistå deg i prosessen. Ring og snakk med dem. 

Anonymkode: 0f00c...417

[Aureka]

Tenker at de fleste hadde hatt det mye bedre alene enn sammen med den fyren der, for han høres ikke gøy ut! 

Let etter mestringsfølelsen din og ikke etter nederlag og mindreverdighets følelsen. Når du finner mestringsfølelsen, så kjenn på den, ordentlig, lenge.  La den ta stor plass og dyrk den:)

[beige]

Dette forholdet høres jo ikke bra ut for barna? Ta steget og flytt ut for barnas skyld i det minste! Dating trenger du vel ikke tenke på nå??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei..

Jeg er så desperat etter hjelp, råd, tips, hva som helst. Jeg og kjæresten har vært sammen i 3 år. Alt gikk (selvfølgelig) knirkefritt de første 8-9 månedene av forholdet, men så sa det brått stopp og plutselig ble det til et skikkelig giftig forhold. Det startet med at jeg tok han i en løgn (av det litt større slaget, men ikke utroskap) og deretter gikk det bare nedover. Prøver jeg å snakke om mine følelser eller behov i forholdet, klikker han i vinkel. Han tåler ikke noe snakk om mine behov. Det er kun han og hans jobb som er spesielt viktig. Skjer det noe i hans liv, forventes det at jeg kaster meg rundt og er der for han, men skjer det noe tilsvarende i mitt liv får jeg beskjed om at "han har så mye med jobben", så han kan "dessverre" ikke stille opp for meg. Han driter stort sett langt i det om krangler ender opp med at jeg gråter meg hoven, da sier han bare at "jaja, det er ikke hans problem at jeg er så ustabil følelsesmessig" o.l. 

Det hjelper ikke at han i det siste har vært involvert i en sak i media, hvor han har fått MYE drittslenging. Jeg sitter og leser og tenker "herregud for en syk fyr jeg er sammen med", samtidig som han elsker å sola seg i glansen av all oppmerksomheten, selv om 99% av den er negativ. Han ser ikke selv feilen i det han har gjort og for han er det bare gøy med oppmerksomhet. Han snakker om det non-stop og gir fullstendig faen i alt annet. Det eneste han vil prate om er denne saken, nevner jeg noe annet jeg vil snakke om, blir han bare stille og sier han er trøtt og må sove. Jeg får bare beskjed om at sånn er det, og at vi kan snakke mer om mitt "en annen dag". Problemet er at det blir aldri en annen dag. For han vil aldri prate om mine ting. 

Jeg kjenner at jeg begynner å bli psykisk nedbrutt av det. Jeg er ikke lykkelig. Men samtidig har så og si hele nettverket mitt flyttet lang vekk, fått seg mann og barn og hele pakka (jeg er 36 og har allerede barn fra tidligere forhold). Føler meg kjempensom og er livredd for hvordan livet vil se ut om jeg faktisk klarer å slå opp. Og i disse covid tider kan det vel ta årevis før man kan gå ut å date noen eller møte noen i det hele tatt?? Føler meg så fanget, jeg vil ikke være i forholdet, men jeg vil ikke være uten forholdet heller. 

Noen som har vært i lignende situasjon og kan hjelpe? Jeg takler også brudd ekstremt dårlig og gruer meg til å starte en ny prosess med sterk nedstemthet grunnet brudd, selv om jeg vet at jeg ikke kan fortsette med denne mannen

 

Anonymkode: 30442...626

I denne situasjonen her så høres det ut som om du er sammen med en fyr som har klikka totalt. Jeg ville stukket så fort det lar seg gjøre og lager han bråk så finnes det jo noe som heter krisesenter:

Krisesenter nær deg

Stikk FØR dere ender opp med felles barn og du blir lenket til fyren for livet!

Anonymkode: 3d2ac...768

[Eryn]

Ta en dag om gangen. Legg en plan for prosessen❣️ Du kan klare det! Jeg heier på DEG!! ❤️

[MattDa]

Grunnen til at menn er slik mot kvinner, er fordi det funker!

[AnonymBruker]

Jeg vil bare presisere at jeg og kjæresten IKKE er samboere. Mine barn er ikke involvert. Til tross for 3 år sammen, ja. De har møttes noen ganger, men siden barna bor hos meg 50% og hos far 50% har jeg klart å holde det ganske avskilt. Jeg trenger ikke å bo på krisesenter, men jeg sliter med å psykisk klare å gjennomføre et brudd. 
 

TS

Anonymkode: 30442...626

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vil bare presisere at jeg og kjæresten IKKE er samboere. Mine barn er ikke involvert. Til tross for 3 år sammen, ja. De har møttes noen ganger, men siden barna bor hos meg 50% og hos far 50% har jeg klart å holde det ganske avskilt. Jeg trenger ikke å bo på krisesenter, men jeg sliter med å psykisk klare å gjennomføre et brudd. 
 

TS

Anonymkode: 30442...626

Skjønner deg godt. Hva med en psykolog som støtteperson mens du går igjennom dette? 
din man virker ego, veldig mye mer ego enn en gjennomsnittlig ego mann?

Anonymkode: 1588c...b54

[Gjest Råååsa]

Om du har økonomi til det, kjøp en time eller to hos privat psykolog - slik at hen kan gi deg tips og råd rundt den lammende ensomheta di. Du bør kanskje også prate med fastlegen din. 

Du er sterkere enn du tror, og du fortjener bedre! 

[AnonymBruker]

Glem drømmen om han her! Han lever ikke opp til hva du og barna trenger og fortjener..Egoister gjør ikke det. Han minimerer deg,og bedriver psykisk mishandling.  Ikke dra inn krisesenter. Dette klarer DU,for du er mamma. Ungene dine trenger også en glad mamma 🙂 Jeg har vært i dine sko. Tro meg ,- etter en tid alene,vil du se bakover med klarere  blikk, og fred i sjela ❤ Toxic er ikke å leve med . Fokuser på ungene og skap minner og opplevelser med dem nå. En pandemi gjør sitt med ungene også. Jeg er nå 45,og har god tid på å finne en BRA mann. Det haster ikke 😎

Anonymkode: 46d52...823

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Og i disse covid tider kan det vel ta årevis før man kan gå ut å date noen eller møte noen i det hele tatt?? Føler meg så fanget, jeg vil ikke være i forholdet, men jeg vil ikke være uten forholdet heller. 

Jeg tror det er dette du må jobbe med. Hvorfor er du så redd for å ikke være i et forhold? Hvis du gir deg selv alt det du har gitt han så vil du ha det mye bedre alene enn sammen med en slik mann. Er det mulig å kutte ned på kontakten med han og se at livet ditt ikke raser sammen av den grunn?

[AnonymBruker]

Du ødelegger deg selv i dette forholdet. Og du ødelegger deg selv som mor. Du kan bygge deg selv opp igjen. Men først må du bli kvitt giften i livet ditt. Det tar litt tid, så da passer det egentlig bra at datinglivet er litt på pause ute i verden. Da kan du konsentrere deg om å bygge deg opp igjen. Men du kan ikke gjøre det mens du fremdeles svømmer rundt i den giftsuppa der! Han er jo ikke riktig klok! Les litt om narsissisme. Jeg sier ikke at han har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Men han har definitivt et par tre narsisistiske personlighetstrekk. Disse trekkene du nevner forteller meg at han ikke passer i et forhold. Han suger livsgleden ut av deg. Livsgleden som var meningen at du skulle ha så mye av at du skulle dele både med han, barnet ditt, venner, familie, slekt, og likevel ha plenty igjen til deg selv så du gikk rundt med gode sommerfugler i magen og nynnet fordi du var så forelsket og tenkte på det fine kjæresten din gjorde for deg i går og i forgårs og i forrige uke osv.

Anonymkode: 1febe...dc8

[AnonymBruker]

Bor ikke sammen, har ikke barn sammen, hva er problemet da? Må vel gå an å bare bestemme seg for å bryte, eller har du blitt for avhengig av pengene og å være med en person med status?

Anonymkode: 31d4f...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vil bare presisere at jeg og kjæresten IKKE er samboere. Mine barn er ikke involvert. Til tross for 3 år sammen, ja. De har møttes noen ganger, men siden barna bor hos meg 50% og hos far 50% har jeg klart å holde det ganske avskilt. Jeg trenger ikke å bo på krisesenter, men jeg sliter med å psykisk klare å gjennomføre et brudd. 
 

TS

Anonymkode: 30442...626

Men da er jo dette pinadø super enkelt. du setter deg ned, skriver en melding som dette:

"Hei. Har tenkt litt og funnet ut at jeg gjør det slutt mellom oss. Orker ikke mer av dette forholdet"

Så sender du. Vent på svar, se hva han skriver og om det er et svar som krever langt var tilbake så driter du i å svare men sletter og blokkerer.

Så tar du deg en kopp med varmt og drikke.

Anonymkode: 8eb0c...250

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal kontakte enten familievernkontoret eller en privat psykolog. Det du har opplevd er psykisk vold, og da er det ikke like lett å bryte 

Anonymkode: 03569...5a8