Når skjønte du at du hadde fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Ja, hva var det som gjorde at du tenkte at det bikket over fra "bare" barseltårer og at du burde søke hjelp?

Anonymkode: ef7e6...995

[AnonymBruker]

Jeg skjønte det ikke mens det pågikk. Jeg tror mannen min skjønte det, men vi oppsøkte aldri hjelp. Jeg brukte mye av barselpermisjonen på å fantasere om å kaste meg foran toget eller på annen måte redde barnet mitt fra meg. I ettertid er det tydelig, men kjenner enda på en slags bitterhet på at jeg ikke fikk hjelp. Tørr ikke å få flere barn. 

Anonymkode: e031d...37e

[AnonymBruker]

Når jeg begynte å hylskrike til Ina Wroldsen-sanger. Jeg hater virkelig de sangene. 

Anonymkode: ae166...eee

[AnonymBruker]

da jeg så alt uten farger

Anonymkode: 79724...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

da jeg så alt uten farger

Anonymkode: 79724...8c0

Så godt beskrevet!

Anonymkode: 4fa90...09a

[AnonymBruker]

Jeg skjønte det heller ikke mens det pågikk. Alt var svart, svangerskapet var jævlig, mannen var voldelig, under fødselen holdt jeg på å dø, etter fødselen fikk jeg HELLP og ble ikke frisk før etter et halvt år. Og mannen min var bare sinna og ba meg ta meg sammen. 

Jeg har også følt på bitterhet over at ingen så noe, men samtidig bør jeg være stolt over at jeg kom meg gjennom det, helt alene. 

Anonymkode: 658c5...af5

[AnonymBruker]

Har vel ennå ikke helt skjønt det. Men hender jeg tenker at det kan ikke være normalt å gråte hver dag (min jente blir 7 måneder i neste uke).

Anonymkode: 991b5...bef

[AnonymBruker]

Så det heller ikke før det begynte å lette, tenkte bare at jeg var en forferdelig mamma. Gledet meg til pappaen kom hjem og kunne ta baby, og ville bare at dagene skulle ta slutt 

Anonymkode: cbe51...d0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har vel ennå ikke helt skjønt det. Men hender jeg tenker at det kan ikke være normalt å gråte hver dag (min jente blir 7 måneder i neste uke).

Anonymkode: 991b5...bef

Jeg vil at du eller mannen din kontakter helsestasjonen eller lege på mandag.❤️Du kan få hjelp!

Anonymkode: e031d...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vil at du eller mannen din kontakter helsestasjonen eller lege på mandag.❤️Du kan få hjelp!

Anonymkode: e031d...37e

Takk ❤️ Vi har god dialog med både helsesøster og lege. Jeg ble tilbudt gruppeterapi, men det takket jeg nei til da jeg ikke føler det er helt meg. Min egen lege har tilbudt og henvise til en psykolog, men jeg har valgt å ikke benytte det heller. Jeg orker ikke snakke med noen. Og det er blitt bedre. Det er ingen problemer med tilknytning eller noe, og jeg elsker å tilbringe tid med min datter. Jeg gråter bare mye. Men tror det er fordi jeg er så sliten av lite søvn (jobber fult og sover 3-5 timer pr natt, noen ganger mindre).

Anonymkode: 991b5...bef

[Jessic_a]

Noen måneder etter at det gikk over 💚

[ablaze]

Jeg fylte ut et skjema hos helsesøster og ble sendt til en gruppe for de med f.depresjon (hadde fått HELLP og prematurt barn). Det gikk opp for meg da jeg ble spurt om å beskrive baby og ikke klarte det. Det var tøft. Det gikk over for meg ved å snakke og fortelle om prematurt barn og alt rundt det. 

[AnonymBruker]

Da jeg begynte å jobbe igjen.... Da møtte jeg virkelig veggen og forstod det.

Anonymkode: 473f5...a50

[AnonymBruker]

Da barnet var 7 måneder. Skjønner ikke at jeg ikke skjønte det før. Var legen min som la merke til at ting ikke var som de skulle. Fikk god hjelp etter det. 

Anonymkode: e5ed5...9e9

[AnonymBruker]

Da jeg havnet på sykehuset etter å ha forsøkt å ta livet mitt. Fikk minimal med hjelp, dette er 15 år siden. Var på sykehuset 1 dag og så sendt hjem.. 

Men jeg merket derimot at helsepersonell var svært oppmerksom ved neste fødsel 😊 

Ta imot den hjelpen du blir tilbudt.. 

Anonymkode: 4a0f5...8fc

[AnonymBruker]

Først da jeg begynte å jobbe når barnet var 10 mnd innså jeg at jeg sannsynligvis hadde en mild form for fødselsdepresjon. For min del gikk det over når jeg begynte å jobbe og fikk mer sosial omgang 

Anonymkode: dad16...43b

[AnonymBruker]

Når jeg merket at jeg ble sint på mamma, pappa, besteforeldre, søsken og mannen min fordi de koste seg med baby. Fikk henne til å smile og le. 

At de kunne! Skjønte de ikke at hun måtte ha melk liksom?

Det begynte på barsel når den ammeveiledningen jeg fikk var at de skviste og trykte puppen min inn i munnen på mini. Etterfulgt av spydige kommentarer fra barnepleier om at baby måtte ha mat, og at jeg ikke kom til å få reise hjem så liten som hun var. Når vi skulle reise hjem, og hun hadde gått ned 300g fra fødsel på 2 døgn sa samme dama: "det var såvidt det gikk det, husk å gi henne mat nå da". 

I ettertid vet jeg at baby nok hadde kunstig høy fødselsvekt pga at jeg fikk iv under fødsel. At hun ikke drakk melk det første 1,5 døgnet var pga kvalme, da det kom enorme mengder blodig fostervann på 2. døgnet hennes. 

Etter dette var det eneste fokuset mitt at hun skulle ha melk, det var altoppslukende, og når jeg ikke hadde nøyaktig klokkeslett for når hun sist fikk melk på natt, var hele neste dag ødelagt, og jeg følte meg som verdens verste mamma. 

Jenta mi ble født i uke 39 pga svangerskapsforgiftning som hadde pågått ifra uke 35 ca. At hun bar preg av det er egentlig naturlig, og at hun fikk kunstig høy fødselsvekt pga iv på meg under fødsel burde de vært åpne om. Man skal egentlig ikke ta fødselsvekt av barn der mor har fått iv før etter 1 døgn, da det kan være misvisende. 

Fram til nå, hun er 1 år, har hun ligget på 99 og 95 persentilen når det kommer på vekt og lengde. Så vi klarte oss fint.

Alt i alt,  føler jeg at barsel ødela min tid med babyen min, og jeg skal rett hjem etter fødsel nå om alt er bra med meg og mini. 

Anonymkode: 3545e...742

[AnonymBruker]

Når barnet var ca ett halvt år og en jeg kjente godt tok livet av seg.
H*n hadde selv ett barn og jeg innså at jeg ikke ville gjøre det samme mot mitt barn.
Da innså jeg at det var den veien jeg var på vei selv også.
Fra jeg snakket med helsestasjon og ba om hjelp, gikk det ca 6 mnd før de henviste meg videre fordi de hadde egen psykolog som skulle hjelpe meg der. Bare at den var sykemeldt. Så jeg traff den 2 ganger på ca 6 mnd..
Det er nesten bare flaks at jeg ikke forsvant i løpet av den tiden.
Når jeg kom til psykolog så var jeg på nippet til å bli innlagt og gikk hos psykologen 2-3 ganger i uken i flere mnd før jeg var ute av det verste.

Anonymkode: cf1db...f26