Hvordan håndtere trass

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som nylig har blitt tre år. Hun har alltid vært "litt mye", på godt og vondt - veldig fysisk aktiv, ganske bestemt, og store humørsvingninger (ikke bare sterke følelser av å være sint, lei seg og sånt altså, hun er også en skikkelig solstråle). Alt dette er jo vanlig for barn, og hun er absolutt innenfor normalen, men er nok en av de som tar litt mer plass enn andre i barnehagen f.eks. Jeg er veldig mild som person, og tidvis sliten som aleneforelder, så en av mine største utfordringer som forelder er å orke å stå i alle kampene og utbruddene som følger. 

Det jeg er litt usikker på, er akkurat hvor ofte jeg skal stå på mitt, og hvor mange kamper man kan la gå. Føler jo at vi kunne kranglet døgnet rundt om jeg pirket på "alt", så lar nok en del gå, så lenge det ikke oppleves som så veldig viktig. Har inntrykk av at mange gjør det sånn, at det ikke er krise om tannpussen blir gjort i sofaen eller ungen vil sove med kjole på, alt sånt. Samtidig som jeg lurer på om man saboterer for seg selv ved å la ungen bestemme en del? Akkurat på KG får jeg inntrykk av at mange kjører superstreng linje, at barnet ikke skal kunne påvirke en millimeter. Så jeg lurer, hva har dere strenge grenser på, hva slags kamper lar dere evt ofte gå? 

Det neste jeg lurer på er bruk av fysisk makt. De siste ukene er det som om hun har skjønt at hun har blitt tre, og omtrent over natta har trassen blitt skrudd noen hakk opp. Der jeg tidligere kunne bestemme - og det ble akseptert, forklare hvorfor, bestikke (får vi gjort dette nå, så kan vi gjøre dette morsomme etterpå), true/gi konsekvenser (typ - hvis vi ikke blir ferdig med kveldsstell på badet nå så rekker vi ikke å lese). Men nå skjer det stadig at ingenting funker. Absolutt ingenting. Og det byr meg så vanvittig i mot å gjennomføre med tvang, for hun blir så hysterisk, ikke bare sint, men lei seg. Hun kjemper i mot, og fremstår gjerne dramatisk - ikke at jeg løfter/bærer henne et par sekunder også finner hun ut at det er best å bare bli med. Og selv om det fører til at vi f.eks faktisk kommer oss ut av døra, så kan samme problem oppstå ganske kort tid etter igjen, så det føles ikke ut som om det hjelper på trassen heller. Men jeg vet ikke lenger. Krysser fingrene for at dette er en kort forverret periode, ikke en lengre 😅 Hva gjør dere om "ingenting funker"? 

Det er riktig nok KG det her, men håper å slippe å bli angrepet alt for mye, og håper på gode råd/erfaringer. I praksis tror jeg ikke at jeg er veldig ettergivende, eller veldig streng, antakelig litt midt i mellom - men litt usikker på hva som er rett, og redd for å "ødelegge" ungen på den ene eller andre måten 🙂 Første barn og har lite erfaring med barn. 

Anonymkode: 1a21a...b1a

[AnonymBruker]

Det er mange gode tips til dette i boken "Hvordan snakke så barn vil lytte & lytte så barn vil snakke".  

Anonymkode: 79c0b...fe4

[AnonymBruker]

Husker lite, bare det positive, men husker at jeg ofte sa: Ja bare vær sur da. I en litt likegyldig tone. 

Bare vær sur nå, det går over. Det sa jeg ofte. 

Da anerkjente jeg på en måte at det er lov å være sur, men samtidig viste jeg at verden ikke går under. 

 

Anonymkode: 3529d...5a6

[AnonymBruker]

Jeg synes ofte det hjelper å spørre litt om hva hun egentlig ville. For å avklare barnets forventninger til situasjonen.  Så lan vi snakke om det, og av og til gjøre slik hun vil og av og til avtale at vi gjør det en annen gang. Men for all del, ikke alltid det går.

Ellers vil jeg bare si at min erfaring er at det er viktig å holde på rutinene hjemme for minst mulig trass. Tennene pusses alltid på badet. Maten spises alltid ved bordet. Osv. Det blir noen mindre kamper, men mye lettere når grunnregler er satt. Da vet barnet hva som kan forventes. 

Anonymkode: 8a2ef...caa

[Gjest Albbas]

Jeg er streng på det jeg mener er viktig for oss, og det som ikke er viktig får barna bestemme. Det som er viktig er for eksempel tannpuss (at den blir gjort, ikke hvor den blir gjort), tid for å stå opp, tid for å gå i barnehagen, og skjermbruk. Skjermbruk er jo egentlig ikke en kamp som er viktig der og da, men jeg merker at hvis jeg gir etter og lar de se skjerm til frokost én dag, så er det mas og hyl om skjerm til frokost en uke etterpå... 

Jeg sier også stopp hvis de ber om usunne matvarer for ofte. Dvs at jeg fint kan gi de is på en tirsdag, men hvis de ber om is onsdag og torsdag også setter jeg ned foten. 

Vil de gå i sandaler i regnvær? Ok. Vil de sove i kjole? Ok. Vil de pusse tenner i senga? Ok. Alt sånt som egentlig ikke har noen negativ effekt på dem selv eller andre kan de få bestemme. 

Barn lærer mye av å bestemme. Vi har ikke en maktkamp hjemme der jeg skal vise hvem som bestemmer. Å ta ansvar er ikke skadelig. Men balanser det litt med å også GI barna ansvar. Ansvar for å rydde etter seg, ansvar for å finne klær, ansvar for å bidra til klesvasken/husvasken. Jeg er ikke så god på det selv altså, men prøver! 

Når ingenting virker og vi har det travelt, da...griner jeg. 😂 Eller roper på mannen min og sier ungene er hans problem. 😂 Skjer heldigvis veldig sjelden, men de gangene minst én unge låser seg helt når vi har litt tidspress er det faktisk veldig vanskelig. Jeg har ikke fysisk kapasitet til å bære en unge med tvang i barnehagen mens jeg passer på at den andre følger etter. Sist sendte jeg fireåringen hjem og sa han fikk bli hjemme med far (hjemmekontor) mens jeg og lillesøster gikk til barnehagen. Flaks for min mann at fireåringen da ombestemte seg og ble med likevel. 😂 Alle pedagogiske triks streiker fullstendig i de tilfellene der... 

[Årolilja]

Hei!

Først vil jeg bare si at du virker som en klok og reflektert mor😊 Datteren din er heldig!

Jeg har en sønn i samme alder. Jeg synes også at det kan være en vanskelig balansegang mellom å la barnet få lov til å påvirke sin egen hverdag og samtidig ikke skape en mini-sjef hjemme.

Jeg har satt meg ned og lagd en slags mental oversikt over hvilke ting det er greit at han bestemmer, og når det er best at jeg står på mitt.

Han får f.eks. lov til å velge klær selv, så lenge de er varme og praktiske. At de ikke matcher, gjør ingenting. Vi går ofte gjennom det sammen ved å kjenne litt på været ute osv.

Jeg bestemmer hva som blir servert av mat, mens han bestemmer mengden. Tannpuss skjer på badet ved vasken, men han kan velge hvilken tannkrem og tannbørste han vil ha (vi har 2 stk).

Jeg prøver å være litt i forkant i de situasjonene jeg synes det er greit at han bestemmer. Jeg gir han tilbudet/alternativene på forhånd, før han rekker å spørre/mase. Da blir det ikke han som maser til seg bestemmelsesrett, men jeg som gir han lov.

Noen ganger får han lov til å bestemme helt selv, men som oftest gir jeg 2-3 valgmuligheter innenfor rammer jeg har satt. En sjelden gang, kan jeg gå tilbake på noe jeg har sagt, etter nærmere vurdering. Det jeg er mest bevisst på, er hvordan han kommuniserer ønskene sine. De gangene han får gjennomslag, er de gangene han spør fint/høflig og argumenterer godt for det han har tenkt og kommer med løsninger på mine eventuelle innvendiger. Jeg tenker at det vil gagne han senere i livet, både i bhg, skole og lek med andre barn. Man kommer lengst med å ytre ønskene sine på en ok måte.

Jeg lar han ikke vingle frem og tilbake, han må stå for det han har valgt. Ellers bruker vi mye tid på å forberede, slik at han har realistiske forventninger. Jeg synes også det hjelper å bli med han et par minutter med det han holder på med, før jeg evt. gir beskjed om at han må avslutte. 

Noen ganger velger han ting som jeg kanskje ikke synes er lurt, men som jeg likevel tillater fordi at det ikke er direkte farlig eller går ut over andre. Da sier jeg bare i fra hva jeg tror vil skje, så får han vurdere selv om han ønsker å prøve likevel. Det lærer han mye av. F.eks. for mye krydder på maten, eller å bruke joggesko når det regner. (Jeg tar selvfølgelig med støvler og sokker som skift, og det har han bare villet gjøre en gang, hehe).

De gangene jeg bare må bestemme, får han valget om å gjøre tingene selv eller at jeg gjør det for han. Det er ikke alltid så populært å bli påkledd eller båret, men da fikk han ihvertfall muligheten til å gjøre det selv. Selv om du synes det er vondt å "tvinge", så må det til enkelte ganger. Og de har jo sjansen til å gjøre som du sier, hvis de bare bestemmer seg for det.

De gangene det utvikler seg til et ordentlig trassanfall (og ingenting nytter), pleier jeg å si: "Nå ser jeg at du trenger en pause" og ta han ut av situasjonen. Ofte går det er par minutter der jeg er med han, mens han raser fra seg i senga vår (fungerer veldig godt for oss! Han slår seg ikke der, og vi unngår å gi han dårlige assosiasjoner til eget rom). Når han roer seg et par hakk, forsøker jeg å nå inn til han. Jeg foreslår det jeg tror han føler, og hvorfor. Når jeg treffer blink, svarer han bekreftende og roer seg ytterligere. Så snakker vi gjennom det, og jeg forklarer grunnen til at han må føye seg denne gangen. Så avleder jeg han med noe annet som muntrer han opp, og vi er klare til å fortsette der vi slapp. Vi går ikke ut av rommet før han er helt rolig.

Problemet er at man ikke alltid har tid til å stå i det, og noen ganger må man bare ta med seg barnet og stikke. Mitt beste tips er likevel å være konsekvent, beregne ekstra tid og ikke "bli med" i krangelen. Du har rett til å bestemme, og hun har rett til å bli skuffet. Det går over 😊 

Hvis det er noen ting som du vet blir en kamp, er det greit å unngå at hun er uopplagt når det skal skje. For eksempel framskynde stell på badet med 30 min, slik at hun ikke er stuptrøtt når det skal gjennomføres. Så kan dere heller kose dere sammen den siste tiden før leggetid.

Noen former for kos, forsøker jeg å la han få ha i fred. Fordi jeg ser at hvis jeg truer med å ta det bort, "må" jeg jo gjennomføre, og  han opplever det som dobbel nederlag/skuffelse. F.eks. Leser vi alltid bok før leggetid. Jeg kan motivere han med å si at hvis han sammarbeider på badet, så får vi kanskje tid til 2 bøker!! Men en bok får han uansett hvordan det går, om nødvendig, ei veldig lita bok. Det samme med lørdagsgodteri, tursjokolade osv. Disse tingene er ikke noe han må fortjene gjennom god oppførsel, det er et gode jeg velger å gi han for kosens skyld. Det vil si at så lenge vi kommer oss til turmålet, så får han kvikk-lunsj. At han trasset litt på veien har ikke noe å si.

Dette er absolutt ikke ment som noen fasit, jeg bare deler mine tanker om disse tingene. Anbefaler forresten boka "Vil ikke! Gjøre selv" av Elisabeth Gerhardsen og programmet "Oppdragelsesreisen" på NRK.

Lykke til!

PS: Dette er helt normalt og går over. Hold ut! Styrkeklem🤗

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men er det ingen her inne som gjenkjenner skrivestilen til denne kvinnen? Hun lager jo utallige trolletråder. Jeg gjenkjenner skrivestilen med en eneste gang. 

Anonymkode: 8179f...afc

[Årolilja]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Unnskyld meg, men er det ingen her inne som gjenkjenner skrivestilen til denne kvinnen? Hun lager jo utallige trolletråder. Jeg gjenkjenner skrivestilen med en eneste gang. 

Anonymkode: 8179f...afc

Jeg tenkte ikke noe spesielt over det?

Men uansett er det en vanlig problemstilling som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Så rådene i tråden kan sikkert gagne flere. 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Unnskyld meg, men er det ingen her inne som gjenkjenner skrivestilen til denne kvinnen? Hun lager jo utallige trolletråder. Jeg gjenkjenner skrivestilen med en eneste gang. 

Anonymkode: 8179f...afc

Skal svare mer på innleggene så langt når jeg får tid, men må bare svare kort på denne. For det første har jeg aldri laget en trolletråd. Trolletråder er typisk laget for å fortelle en spennende/morsom historie, eller for å provosere. Hva er liksom poenget med å trolle om dette temaet? 

For det andre var jeg ikke klar over at jeg hadde en særlig særegen skrivestil. Hadde vært morsomt å få vite hva du mener er gjenkjennelig, og hva du mener jeg har skrevet før. 

TS

Anonymkode: 1a21a...b1a