.

[Gjest Ls22]

.

Endret 23. mars 2021 av Ls22

[AnonymBruker]

Ja, du tar kontakt med helsestasjonen og ber om hjelp. De kan få deg i kontakt med en barnevernspedagog.

Barn som utagerer har mye med hvordan de blir møtt å gjøre også. 

Her har feks vår 3-åring plutselig begynt å slå og skrike mye, dette er vanlig for alderen som protest og følelse av maktesløshet og en måte å få viljen gjennom. Men du som forelder trenger hjelp til å håndtere denne oppførselen og hjelpe barnet med å komme seg gjennom følelsene (å sende barnet på rommet og time out mener jeg personlig overhodet ikke fungerer, da barnet tester grensene dine). 

Be om hjelp hos helsestasjonen, ikke legg dette på BARNET ved å se til faren. Dette er naturlige reaksjoner for barn i denne alderen, men DU som foreldre må få hjelp til å hjelpe barnet gjennom disse følelsene og reaksjonene.

Anonymkode: 6e3bc...5b0

[missLynch]

Jeg hadde aldri latt barnet være alene med en person som har en slik voldelig historikk. Det er snakk om straffbare, alvorlige handlinger. 

[AnonymBruker]

Alt sinne hos barn skal møtes med omsorg og ro. 
Barnet trenger hjelp. Kontakt helsestasjon eller fastlegen, og legg fram situasjonen. Kanskje han bør utredes (du nevner ADHD hos far, det er arvelig). det må også sjekkes for andre ting, kanskje noe er galt fysisk. 
Kanskje samværet hos far bør stoppes, det høres farlig ut. Hvordan reagerer far på slåing og sinne? Hvis han skal ha jevnlig vanlig samvær bør han også møte barnet på samme måte som du, og være med på å snu denne atferden. Det høres litt usannsynlig ut at dere to kan samarbeide konstruktivt om dette?
Hva sier barnehagen? 

Du hjelper barnet ved å hjelpe deg selv. Du må lære hvordan takle sinneutbrudd og slåing uten å bli uendelig frustrert og sint selv. Det er slett ikke sikkert du har "et voldelig barn", alle fireåringer har slike tendenser, mange har ekstrem sterk trass og følelsesutbrudd i årevis. 

 

Anonymkode: be0a7...b85

[MiaHI]

Du kan ta kontakt med Stine Sofie stiftelsen. De har mye kompetane, ikke bare på barn som har blitt utsatt for vold, men også på barn som har vært vitne til vold i hjemmet. 

[AnonymBruker]

Ikke for å beskylde deg noe.. Men har du selv vært litt aggressiv med barnet? Ikke fysisk, men psykisk? 
Barn kopierer foreldres oppførsel.

Jeg husker den tiden jeg var veldig utslitt med nyfødt barn i huset og hadde 3 åring hjemme, og  ingen avlastning. Han rotet så mye, og jeg pleide å heve stemmen min.

etterhvert begynte han også å skrike og snakke veldig høyt og sint. Da forstod jeg at det er jeg som e problemet. Det var jeg som måtte roe meg ned. Etter noen uker så roet han seg også.

Anonymkode: 7896e...038

[PM75]

Kanskje han tester ut om den nye mannen blir hos dere ved å utagere? Oppsøk hjelp til å håndterer dette til det beste for både barn og mor.

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at denne voldelige faren ikke er voldelig mor barnet?! Han kan jo ikke være sammen med et sånt menneske alene! Hvorfor har han ikke samvær med tilsyn? Blir veldig vanskelig å gi råd når situasjonen er såpass uoversiktlig. 

Her ville jeg tatt kontakt med BUP og sørget for at barnet fikk profesjonell behandling for de traumene det sannsynligvis har. Pluss at jeg ville dratt far i retten, om han ikke gikk med på samvær under tilsyn. 

Anonymkode: 5ade9...8bd

[Gjest Ls22]

.

AnonymBruker skrev (På 19.3.2021 den 10.15):

 

 

AnonymBruker skrev (På 19.3.2021 den 10.08):

. 

 

Anonymkode: be0a7...b

Endret 23. mars 2021 av Ls22

[AnonymBruker]

Og sånn enn så lenge! Sett grenser! Gjør det med ro og kjærlighet, men aldri aksepter at barnet er voldelig mot dere. Slik må dere lære ham at vold er totalt uakseptabel. Mange som misforstår dette med forståelse og kjærlighet og tror at det betyr å akseptere alt et barn måtte foreta seg. Han trenger trygge rammer, og da kan han ikke under noen omstendighet få være voldelig mot dere. 

Håper ikke du ser på det å gi normale konsekvenser som å "true"? 

Her i huset har jenta mi av og til litt sånn demonstrativt veivet litt med hånda i min retning når hun blir veldig sint - veldig lett altså. Hun vet, og har fått klar beskjed om - ja, med streng og hevet stemme (dog aldri sint/foraktfull - der går forskjellen) - at dersom jeg ser den veivehånda én gang til, da utgår all "kos" de neste dagene. Som i TV-titting, dessert etter middag og besøk hos/av andre barn. Jeg har ikke tenkt å lage kosestund for noen som slår meg - det er ikke naturlig, og kan man ikke kontrollere temperamentet, så kan man heller ikke går på/få besøk. Sånn lærer jeg henne integritet, ved ikke å akseptere vold. Sånn lærer hun seg ikke å kose og dulle for en fremtidig partner som potensielt skulle være voldelig mot henne (Gud forby). Hun er 5 altså. Hadde ikke innført et sånt regime med en 2/3-åring, bare så det er sagt. 

Dette har fungert som gull her. Hun har ikke slått ordentlig siden småbarnsalderen, og tror jeg har sett den veivehånda 3-4 ganger bare.  Har venninner med barn på samme alder som slår foreldrene, uten at noe traume er involvert. Fellesnevneren er at de er imot å gi konsekvenser. 

Nå er nok situasjonen rundt ditt barn langt mer kompleks, altså. Prøvde bare å beskrive en metode som har fungert godt i en normaltilstand. 

Anonymkode: 5ade9...8bd

[AnonymBruker]

Skjønner ikke åssen du med god samvittighet kan sende barnet til en voldelig person? 

Barnet oppførsel blinker store varsellamper, mest sannsynlig så er far voldelig med barnet og du er blind på det 

Anonymkode: 33aee...766

[AnonymBruker]

Vil påstå at å heve stemmen er helt naturlig når man understreker et poeng. Det er en helt naturlig variasjon i måten vi snakker på. Skal man si noe viktig, hever man gjerne stemmen, og setter ned tempoet, for å understreke at dette er ekstra viktig. Akkurat som det ikke er naturlig å gjøre dette når man sier "God natt, jeg er glad i den, skatten min!", er det like unaturlig å si "Per, ikke slå pappa!" med silkemyk pusestemme.

Forskjellen er når du selv blir sint, eller uttrykker en form for forakt -  og slik påfører barnet skam, når du hever stemmen. 

Alle kan gjøre feil, og de skal få klar og tydelig beskjed om at det er feil, men de skal så klart ikke møtes med sinne og forakt.

Anonymkode: 5ade9...8bd

[AnonymBruker]

Vi fikk noen tips etter å ha slitt med utagering her, det viste seg at barnet følte seg veldig maktesløs og slo derfor. Vi ble sinte når han slo, og dermed ble det en lite harmonisk dynamikk i heimen. Og alt ble jo bare verre. Så roet vi voksne oss, holdt hodet kaldt, og begynte å forberede barnet litt mer på hva som skulle skje f.eks. Satte tydelige grenser ved slåing, men holdt oss rolige.

Mine beste tips som roet situasjonen med en gang var:

Gi alternativer: engasjer barnet ved å gi alternativer. Ikke si "nå skal du rydde" og så blir det "neeei!" og så er det en kamp.
Spør: "Vil du rydde de blå eller grønne fargene? Og så tar jeg de røde?"

Forbered: "Når du er ferdig med å se den episoden, så skal du komme og spise. OK?". Og så refererer du til den avtalen om det brytes. 

Ikke bli sint og hev stemmen, bare når barnet virkelig tråkker hardt over en fysisk grense. Ikke kast han inn på et rom for seg selv, stå i det og vis at du finnes der. Han tester deg. 

Anonymkode: 6e3bc...5b0

[Chantielle]

Tråden er ryddet for brukerdebatt,samt svar til dette.

Chantielle mod