Noen som har latt barnet flytte til far pga mobbing?

[AnonymBruker]

Barnet mitt er snart 9 år og har blitt mobbet helt siden siste året i bhg. Det begynte som utfrysning og ''nei vi vil ikke leke med deg'' (i storskala altså), og har gått derifra og til slossing, plaging, høylytt erting, ''pranks'' osv rettet kun mot min sønn. Klassen er ikke stor, og dette foregår på tvers av klassene. Skolebytte har vært diskutert, men vi bor et lite sted og ungene på tvers av skolene snakker også sammen, går på aktiviteter sammen osv. Så jeg tviler på at vi hadde kommet særlig langt med det. Neste ''uavhengige'' skole er langt unna oss. Det har vært klassesamtaler, foreldresamtaler, helsestasjonen har vært involvert og rådgivere fra BUP/PPT og snakket med alle sammen. Samtlige foreldre benekter at deres barn noen sinne kan gjøre noe galt. Lærerne klør seg i hodet og sier at de kan jo ikke tvinge ungene til å leke med min sønn. Greit nok, men hva skal man gjøre da.. 

Sønnen min er deprimert, han smiler nesten aldri, gruer seg til skolen hver dag, har et skyhøyt sykefravær og sliter med det meste på fritiden. Deltar ikke på noen aktiviteter for der er jo de samme barna. Han gleder seg ikke til noen verdens ting er i livet, utenom å reise til far. Far bor 3,5 time unna meg, og gutten er der 1-2 langhelger i måneden samt ferier osv. Her har han et helt annet miljø, han har venner, han kjenner folk, han koser seg, er sosial og en glad og god gutt. Skolen her har plass til han (har sjekket) - han vil da gå i klasse med mange av vennene sine der. Far synes selvsagt det er tragisk at gutten tvinges ut av kommunen her, men er ''over the moon'' over å få han nærmere. Gutten har uttrykket flere ganger enn jeg kan telle at han ønsker å flytte til far. 

Min umiddelbare tanke i starten var at det var fullstendig uaktuelt at barnet mitt flyttet fra meg. Men jo lenger jeg ser at dette går, og at ingen klarer å fikse det - jo mer kjenner jeg at jeg er nødt til å gjøre det for barnets del. Forholdet mellom meg og barnefar er godt og samarbeidet har alltid vært bra, så det ligger ingenting der. Det handler bare om å se barnet mitt så lite! Å bli helgemamma, for dette barnet jeg har båret frem, født, ammet, samsovet med og viet hele livet mitt til - det føles så utenkelig tungt og trist  Å bli skilt fra han er mitt verste mareritt, men jeg har innsett at jeg må gjennomgå det for å la han slippe hans verste mareritt. Jeg ser jo med gru på hva slik mobbing kan føre til, tilknytningsproblemer, avvikende atferd, psykiske problemer, og i verste fall selvmord.. Jeg kan jo ikke påføre han det kun pga mitt egoistiske ønske om å ha han nære. 

Men hvordan skal jeg overleve dette?  Hele situasjonen føles håpløs og grusom. Alternativ a) er å bo med ungen min og ha han nær, mens han lider og blir skadet hver eneste dag. Alternativ b) er å se han 1-2 helger i mnd. Begge deler får meg til å gråte, ingen alternativ er gode  

Jeg skal definitivt sporenstreks det er mulig flytte etter han og finne meg bolig i samme småby som far, men jeg har bindingstid i jobben min som gjør at jeg må bo her 2 år til. Det er ikke mulig å pendle da vaktene mine ikke klaffer med ferje osv. Ukespendling utgår da jeg jobber mye kveld, natt og helg. 

Noen som har gjort dette? Hvordan gikk det? både med deg og barnet?

Anonymkode: 4879e...13d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hvordan skal jeg overleve dette?  Hele situasjonen føles håpløs og grusom. Alternativ a) er å bo med ungen min og ha han nær, mens han lider og blir skadet hver eneste dag. Alternativ b) er å se han 1-2 helger i mnd. Begge deler får meg til å gråte, ingen alternativ er gode  

Det er tungt, men du må gjøre det  som er best for barnet selv om det betyr at du må sette egne behov til side for en periode. Du kan ta et valg som kan gjøre at dette helvetet slutter for din gutt.

Og de foreldrene med mobbeungene burde vært politianmeldt og meldt til barnevernet.

Anonymkode: aed4f...6a8

[AnonymBruker]

Vil sende deg en stor klem❤️
Datteren min ble mobbet fra slutten av barneskolen til 1 vgs. Løsningen her ble kostskole i usa. Det var vanskelig for oss foreldre, men hun måtte bort fra dette stedet og vi hadde to andre barn å ta oss av også. Hun ønsket dette selv.

Hun hadde to fantastiske år der borte og ting ble mye bedre da hun kom hjem for å studere. Hun var jo en del eldre enn din sønn da.

jeg ville latt sønnen din flytte til far. Han er såpass gammel at han vil kunne ringe deg selv og du vil nok etterhvert få en god følelse i mammahjertet når du ser at han har det bedre.

Anonymkode: 11874...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er tungt, men du må gjøre det  som er best for barnet selv om det betyr at du må sette egne behov til side for en periode. Du kan ta et valg som kan gjøre at dette helvetet slutter for din gutt.

Og de foreldrene med mobbeungene burde vært politianmeldt og meldt til barnevernet.

Anonymkode: aed4f...6a8

Ja jeg vet det, far er i dialog med skolen der som sier de kan ta i mot han alt rett etter påske. Vi har på en måte tatt valget, far skal komme hit i helga så vi kan snakke med gutten sammen om det. Men det er så innmari trist, det er det tyngste jeg har gjort noen sinne. Føler ikke livet har mening uten gutten min her! Håper jeg føler det annerledes når han er flyttet. Håper jeg da klarer å flytte fokuset over på hvor mye bedre han har det hos far. Og det er jo «bare» to år til jeg kan flytte etter og vi kan være sammen igjen - men det føles så uendelig lenge til! 

Anonymkode: 4879e...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil sende deg en stor klem❤️
Datteren min ble mobbet fra slutten av barneskolen til 1 vgs. Løsningen her ble kostskole i usa. Det var vanskelig for oss foreldre, men hun måtte bort fra dette stedet og vi hadde to andre barn å ta oss av også. Hun ønsket dette selv.

Hun hadde to fantastiske år der borte og ting ble mye bedre da hun kom hjem for å studere. Hun var jo en del eldre enn din sønn da.

jeg ville latt sønnen din flytte til far. Han er såpass gammel at han vil kunne ringe deg selv og du vil nok etterhvert få en god følelse i mammahjertet når du ser at han har det bedre.

Anonymkode: 11874...ec8

Tusen takk for svar! Hvordan taklet dere foreldre det i starten? Her gråter jeg som sagt bare av tanken... Men jeg gråter jo av tanken på at han skal ha det slik som nå også 😔 Det går jo ikke. 

Anonymkode: 4879e...13d

[AnonymBruker]

Jeg hadde latt han flytte, uten tvil! 

Men vet du om arbeidsgiver har lov til å ha bindingstid på ansettelsesforholdet ditt? 

Anonymkode: c7a41...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg hadde latt han flytte, uten tvil! 

Men vet du om arbeidsgiver har lov til å ha bindingstid på ansettelsesforholdet ditt? 

Anonymkode: c7a41...a2d

Jepp det har de, de har betalt store summer for å gi meg utdannelsen min. 

Anonymkode: 4879e...13d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jepp det har de, de har betalt store summer for å gi meg utdannelsen min. 

Anonymkode: 4879e...13d

Jeg ville undersøkt om du kan tilbakebetale for å slippe unna kontrakten. Du vil tape på det selvsagt, men et lykkelig liv er verdt mer enn penger

Anonymkode: dbce0...1ac

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg har vært i gutten din sin situasjon. Og jeg vil bare si at jeg ble så glad på hans vegne, for at det finnes en løsning og at du er villig til å gjøre dette for ham. ❤️

Anonymkode: 69006...864

[AnonymBruker]

Du må selvfølgelig sette deg selv til side å la gutten flytte. Ser ingen annen løsning.  

Arbeidsgiver er sikkert litt fleksibel så at du kan få til langhelg med gutten annenhver uke.  

 

Anonymkode: ac422...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg ville undersøkt om du kan tilbakebetale for å slippe unna kontrakten. Du vil tape på det selvsagt, men et lykkelig liv er verdt mer enn penger

Anonymkode: dbce0...1ac

Det aner meg hvilken utdannelse ts har fått da jeg har en lignende kontrakt med vaktarbeid, skulle jeg brutt den to år før tiden måtte jeg tilbakebetalt ca 750 000, ikke alle har de summene tilgjengelig. 

 

TS, her må din sønns velvære selvfølgelig gå foran dine følelser. Forstår at det er tøft, men det er viktigere at han har en god hverdagen enn at du får omgås han på daglig bais. 

Anonymkode: f468a...8cd

[Millimani]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnet mitt er snart 9 år og har blitt mobbet helt siden siste året i bhg. Det begynte som utfrysning og ''nei vi vil ikke leke med deg'' (i storskala altså), og har gått derifra og til slossing, plaging, høylytt erting, ''pranks'' osv rettet kun mot min sønn. Klassen er ikke stor, og dette foregår på tvers av klassene. Skolebytte har vært diskutert, men vi bor et lite sted og ungene på tvers av skolene snakker også sammen, går på aktiviteter sammen osv. Så jeg tviler på at vi hadde kommet særlig langt med det. Neste ''uavhengige'' skole er langt unna oss. Det har vært klassesamtaler, foreldresamtaler, helsestasjonen har vært involvert og rådgivere fra BUP/PPT og snakket med alle sammen. Samtlige foreldre benekter at deres barn noen sinne kan gjøre noe galt. Lærerne klør seg i hodet og sier at de kan jo ikke tvinge ungene til å leke med min sønn. Greit nok, men hva skal man gjøre da.. 

Sønnen min er deprimert, han smiler nesten aldri, gruer seg til skolen hver dag, har et skyhøyt sykefravær og sliter med det meste på fritiden. Deltar ikke på noen aktiviteter for der er jo de samme barna. Han gleder seg ikke til noen verdens ting er i livet, utenom å reise til far. Far bor 3,5 time unna meg, og gutten er der 1-2 langhelger i måneden samt ferier osv. Her har han et helt annet miljø, han har venner, han kjenner folk, han koser seg, er sosial og en glad og god gutt. Skolen her har plass til han (har sjekket) - han vil da gå i klasse med mange av vennene sine der. Far synes selvsagt det er tragisk at gutten tvinges ut av kommunen her, men er ''over the moon'' over å få han nærmere. Gutten har uttrykket flere ganger enn jeg kan telle at han ønsker å flytte til far. 

Min umiddelbare tanke i starten var at det var fullstendig uaktuelt at barnet mitt flyttet fra meg. Men jo lenger jeg ser at dette går, og at ingen klarer å fikse det - jo mer kjenner jeg at jeg er nødt til å gjøre det for barnets del. Forholdet mellom meg og barnefar er godt og samarbeidet har alltid vært bra, så det ligger ingenting der. Det handler bare om å se barnet mitt så lite! Å bli helgemamma, for dette barnet jeg har båret frem, født, ammet, samsovet med og viet hele livet mitt til - det føles så utenkelig tungt og trist  Å bli skilt fra han er mitt verste mareritt, men jeg har innsett at jeg må gjennomgå det for å la han slippe hans verste mareritt. Jeg ser jo med gru på hva slik mobbing kan føre til, tilknytningsproblemer, avvikende atferd, psykiske problemer, og i verste fall selvmord.. Jeg kan jo ikke påføre han det kun pga mitt egoistiske ønske om å ha han nære. 

Men hvordan skal jeg overleve dette?  Hele situasjonen føles håpløs og grusom. Alternativ a) er å bo med ungen min og ha han nær, mens han lider og blir skadet hver eneste dag. Alternativ b) er å se han 1-2 helger i mnd. Begge deler får meg til å gråte, ingen alternativ er gode  

Jeg skal definitivt sporenstreks det er mulig flytte etter han og finne meg bolig i samme småby som far, men jeg har bindingstid i jobben min som gjør at jeg må bo her 2 år til. Det er ikke mulig å pendle da vaktene mine ikke klaffer med ferje osv. Ukespendling utgår da jeg jobber mye kveld, natt og helg. 

Noen som har gjort dette? Hvordan gikk det? både med deg og barnet?

Anonymkode: 4879e...13d

Gjør det som er best for gutten! La ham flytte til pappaen sin, når det er der han har det best. Så kan han komme til deg annenhver helg. Det er nok lettere for ham. Jeg skjønner at du synes det er tungt at han flytter fra deg, men da skal du huske på at tre og en halv time unna er ikke så "langt", mange skilsmissebarn har en hel dagsreise - eller mer -, for å komme til sin andre. Du blir vant til det.

Hvorfor sier far at han synes det er tragisk at gutten tvinges ut av kommunen? Han "tvinges" kanskje i den forstand at mobberne dessverre vinner, men gutten tjener mer på å være i et trygt miljø med gode venner, enn å være i et utrygt mobbemiljø.

Han smiler lite, er mest stille, og han ønsker å få hjelp. Dere har prøvd alt, og dere føler at dere ikke kommer noen vei fordi det ikke blir bedre. Hos faren sin har han et fri-sted, slik du beskriver det,. Der trives han bedre, og da er det bedre for ham å være der. Mange nære venner å leke med, være sammen med, er bedre enn et mobbemiljø. 

[AnonymBruker]

Du må gjøre det som er best for barnet, selv om det er tøft for deg.

Kanskje du kan ordne med arbeidsgiver at du jobber driiitmye flere dager på rad, så flere dager fri hvor du drar til sønnen din? Er det bare han som må reise til deg, eller kan du reise til ham?

Anonymkode: 0ac1b...e12

[AnonymBruker]

Det er ikke tvil i mitt sinn om at det beste for barnet i denne situasjonen er å flytte til far og bytte skole. Der har han jo venner! Tenk så mye det har å si for hans tilværelse, læring og utvikling. 

I denne situasjonen må du nok sette barnets beste foran dine ønsker. Det blir nok knallhardt i disse årene å bare være helgemamma, men det er jo for barnet ditt? Har du tenkt å reise dit for å besøke han i helgene? 

Du kan jo prøve å snakke med arbeidsgiver om det er noen løsning for deg på dette. Er det mulighet for hjemmekontor eller en annen type vaktordning som gjør det lettere for deg å ha kontakt med sønnen din? 

 

Anonymkode: 8ada2...a9c

[AnonymBruker]

Skjønner at det føles helt ubeskrivelig vondt! 

Ønsker deg masse lykke til! Håper at du klarer å ta vare på din egen psykiske helse oppi dette!

Anonymkode: 8ef08...d72

[OlsenHansen]

Det er bare 2 år da. Ikke en evighet.

[AnonymBruker]

Ut i fra overskriften lurte jeg på hva slags tafatt mor du er som ikke flytter sammen med ungen din, men det var det heldigvis en god grunn til.

Du gjør helt rett i la ham flytte i forveien, selv om det er grusomt for deg. Men det er jo grusomt å se barnets sjel dø litt mer hver dag også. 

Håper inderlig at ting blir bedre for ham på det nye stedet og at han og faren vil trives sammen, og så håper jeg at jobbsituasjonen løser seg på en eller annen måte så du kan få flytte etter tidligere enn om to år. Og hvis ikke, så er ikke to år SÅ lenge i den store sammenheng. Du setter barnet ditt foran deg selv, og det er set en god mor gjør ❤️

Anonymkode: 89efd...90d

[AnonymBruker]

Fæl situasjonen, men trur du veit at det beste er å la barnet få flytte til faren. Bonus at barnet for tilbringe mer tid med faren og. 

Anonymkode: 64654...669

[Trolltunge]

Få barnet bort fra mobbingen, uansett hvor trist og vondt det er for deg. Dette har han stått i for lenge allerede. Lite samvær i hverdagen er bedre enn å se ham gå fullstendig til grunne, eller i verste fall ikke orke å leve mer. Det skjer dessverre. 

Du flytter etter om to år. 

Dette klarer du! Han burde ikke trenge å oppleve mobbing lenger. Det kan han ikke klare uten å bli skadet. 

Ja antagelig er han skadet allerede. Du kan rett og slett ikke velge deg selv foran å få ham bort fra mobbing. 

 

[AnonymBruker]

Så hjerteskjærende å lese💔 Mitt verste mareritt er å ha barna 50-50. Enda verre med kun helger. Men hadde mine barn hatt det vondt pga mobbing( og i så lang tid), så hadde det ikke vært tvil om hva jeg hadde gjort. Du må sende han til faren og rett og slett redde barndommen til sønnen din. Hans behov er viktigere enn dine. Om 2 år så kan du flytte etter og da ser du sønnen din mye oftere igjen😊

Anonymkode: 9f724...f9e