Vurderer å gå i fra barnefar

[AnonymBruker]

Det gjør egentlig vondt å i det hele tatt tenke tanken, men de siste par ukene, har jeg tenkt den tanken flere ganger. Jeg er bare så lei av han. 
Vi har to barn sammen, ei på litt over to år og ei på seks uker. Han har også ei fra før på seks år. Da vi ble sammen, falt jeg for at han var engasjert og tilstede i datterens liv. Han har vært en god og støttende kjæreste, han er veldig glad i meg og våre tre jenter, og han vil oss bare det beste. Dette vet jeg. Han er snill, og har et stort hjerte. 
 

Men; jeg er så lei av at han store deler av tiden går rundt og er sjefen hjemme hos oss, at han er mer opptatt av hva som foregår på skjermen - enten det er på telefonen hans eller på tv - og at han er så lite villig til å finne på ting med oss. Han er visst alltid sliten, ellers så skylder han på at vi ikke har råd, eller på angsten han har utviklet etter koronaen. I tillegg er jeg rett og slett drittlei av å bli klådd på og lagt an på omtrent døgnet rundt. Jeg kan ikke gå forbi han uten at han må klappe meg på rumpa og jeg får ikke en klem uten at han må ta meg på puppene samtidig. Jeg får noen ganger følelsen av at han er en pubertal fjortis fanget i kroppen til en mann på 29, og jeg blir så sliten og lei. 
 

2-åringen vår tester grenser om dagen, slik en 2-åring gjerne gjør. Hun skal også klare alt selv, så hun vil ikke ha hjelp til noen ting. Jeg prøver å fortelle han at han noen ganger bare må velge sine kamper, i stedet for å bare kjefte for hver minste lille ting hun foretar seg som han ikke liker. F.eks; i går lagde jeg middagen. Hun pleier å være med meg på kjøkkenet, og jeg pleier å la henne få holde på i kjøkkenskapet. I det skapet står det bare matbokser og ting som hun hverken kan skade seg på eller ødelegge. Jeg er selv vokst opp med å få rote i kjøkkenskapene når mamma lagde mat, og ser ikke problemet. For han er dette et problem, og midt i matlagningen, kommer han inn på kjøkkenet og spør meg surt om jeg ikke har sett hva hun  holder på med. Jo, svarer jeg, men jeg ser ikke helt problemet. Hun sitter og leker og er blid og fornøyd. Da tramper han nærmest ut av kjøkkenet, og påstår at vi kommer til å få en bortskjemt unge som tvinner meg rundt fingeren sin. Dette er noe han sier ofte, om nesten alt; han er veldig redd for at vi skal få bortskjemte barn og de skal lære seg at det er vi voksne som er sjefen. Så han sjefer, om nesten alt vi foretar oss. 
 

Vi er egentlig enige om bruken av skjerm også. Hverken han eller jeg vil at barna våre skal sitte å se tv flere timer om dagen. Problemet her, er at han ikke ser problemet med at han har TV-en på hele dagen selv, eller sitter med telefonen sin hele dagen. Jeg synes det blir veldig dobbeltmoralsk, i tillegg til at jeg ser datterens hans og vår felles datter kjeder seg. De prøver stadig vekk å få oppmerksomhet fra han, få han med seg i lek, med på tegning eller andre ting, men som regel sier han nei mens han har telefonen trykt oppi fjeset. Jeg blir så frustrert, for jeg får han ikke til å legge bort telefonen... jeg har nylig fått han til å la den ligge når vi spiser middag, men han har den i lomma, og som regel må den opp en gang eller to mens vi spiser fordi han bare må sjekke noe. Den er ALLTID i fokus for han. 
Jeg prøver stadig vekk å få han med på ting. Datteren hans er hos oss annenhver helg, og jeg foreslår ting som turer til lekeparken, en tur opp til skogsstiene rundt her, lekeland og badeland (før korona), og dra bort til moren min siden hun har stor hage, eller moren hans. Hver gang møter jeg motstand. Noen ganger sier han ja - men vi må være hjemme innen da og da, for da starter 3 mila/fotballkampen/5mila/skistaffetten etc. Det er alltid noe. Jeg har ikke lappen, så jeg tar med meg ungene ut på ting selv, men da kun på ting vi kan gå til. 
For ikke så lenge siden, fortalte 6-åringen hans han at hun kjeder seg hjemme hos oss, og at hun synes hun får for lite oppmerksomhet. Det bare bortforklarte han med at hun trengte mindre enn de to vi har felles som er yngre enn henne. 

Har selvfølgelig flere ganger prøvd å snakke med han og forklare han hva jeg føler og tenker om ting, men han svarer meg så nedlatende. Jeg ender opp med å føle meg liten. Han kan svare med ting som «oooh, så farlig det er» -altså slik man gjerne kunne svare noen som tenåring. Jeg blir bare så lei, jeg føler meg ufattelig ensom i forholdet vårt, og jeg får han ikke til å forstå det. Akkurat nå holder jeg bare ut pga barna våre, men det er jo ikke holdbart i lengden. 

Anonymkode: 4eb73...254

[AnonymBruker]

Jeg falt ut etter ‘angst etter korona’. Seriøst! Det hadde jeg ikke orket å leve med

Anonymkode: 3627c...2b3

[Eryn]

Han høres utrolig irriterende ut, veldig mye motstand og lite samarbeid. Og faktisk ganske selvsentrert. Akkurat som at han må alltid ha siste ordet. Og sånt fungerer ikke i et forhold i 2021. Kanskje på 50- tallet. 

Få han med i par- terapi, ellers tror jeg kjærligheten mellom dere sakte dør ut....,

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg falt ut etter ‘angst etter korona’. Seriøst! Det hadde jeg ikke orket å leve med

Anonymkode: 3627c...2b3

Akkurat det er ikke hans feil, og dette mottar han behandling for, men det har vært krevende. 

Anonymkode: 4eb73...254

[AnonymBruker]

Kan det hende han savner en sønn.....?

Anonymkode: ced3c...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan det hende han savner en sønn.....?

Anonymkode: ced3c...b1d

Det tviler jeg på er grunnen. Da er det i såfall fint lite jeg får gjort med akkurat det. 
 

Anonymkode: 4eb73...254

[AnonymBruker]

Som du opplever ham, høres han helt håpløs ut. Samtidig ble du jo forelsket i ham for bare noen få år siden, og det er sjelden folk forandrer seg helt ekstremt selv om dere både har fått barn og det er korona.

Det som ER ekstremt sannsynlig er at dere begge er på felgen fordi dere har to bittesmå barn, sånn i tillegg til pandemi og at verden suger litt for de fleste for tiden. Generelt sett er det et godt råd å ikke vurdere skilsmisse akkurat i den livsfasen dere er nå med mindre ting er helt ekstremt ille, nettopp fordi livssituasjonen er så krevende at det kan få noen hver til å synes den de bor med og deler ansvar med er irriterende. 

Familievernkontoret og terapi, derimot, er åpenbart en god ide. 

Anonymkode: ff9a0...0c6

[AnonymBruker]

Du må sette ned foten. Få han til å ta deg på alvor.

Anonymkode: 0bf2f...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som du opplever ham, høres han helt håpløs ut. Samtidig ble du jo forelsket i ham for bare noen få år siden, og det er sjelden folk forandrer seg helt ekstremt selv om dere både har fått barn og det er korona.

Det som ER ekstremt sannsynlig er at dere begge er på felgen fordi dere har to bittesmå barn, sånn i tillegg til pandemi og at verden suger litt for de fleste for tiden. Generelt sett er det et godt råd å ikke vurdere skilsmisse akkurat i den livsfasen dere er nå med mindre ting er helt ekstremt ille, nettopp fordi livssituasjonen er så krevende at det kan få noen hver til å synes den de bor med og deler ansvar med er irriterende. 

Familievernkontoret og terapi, derimot, er åpenbart en god ide. 

Anonymkode: ff9a0...0c6

Ja, jeg har jo et lite håp om at det er det siste året som har tatt på for oss. Vi har begge vært permitterte, han er inne i sin andre runde med permittering nå. Så jeg gir ikke opp sånn med engang, for jeg vil ikke stå igjen alene og jeg vil heller ikke splitte opp familien min. Men jeg kjenner veldig på at slik ting er nå, det orker jeg ikke så mye lenger. Jeg føler meg ofte som en alenemamma som innimellom får god og fin avlastning, rett og slett. 
Familievernkontoret og terapi er definitivt noe som skal prøves ut før jeg setter en strek. 

Anonymkode: 4eb73...254