Holde sammen for barnas skyld?

[AnonymBruker]

Hvorfor blir dette sett på som noe negativt?

Etter at man har fått barn med noen så kan man (nesten) uansett aldri bryte kontakten. Det å oppdra barn krever samarbeid. For barna er det en enorm omveltning å gå fra å ha ett hjem til å flytte frem og tilbake. Noen barn takler dette greit, andre strever lenge. 

Er det en forventning om at man som voksen skal gå rundt og være forelsket hele tiden? 

Anonymkode: 2a1a4...af7

[AnonymBruker]

Fordi man som voksen har et ansvar for å lære sine barn hvordan et sunt liv skal leves. Barn vil modellere sine forhold i voksen alder basert på hva de så hjemme under oppveksten. Med andre ord viser du dine barn at kjærlighetsløse forhold er det de skal søke i sitt eget liv.

Anonymkode: 18270...442

[AnonymBruker]

Barn fortjener lykkelige foreldre. Barn merker når foreldrene ikke har det bra, men er heller ikke et godt forbilde når man aldri viser kjærlighet ovenfor «partneren», barna tar mye etter foreldrene. 

Anonymkode: ff665...25a

[AnonymBruker]

Hvis de klarer det, og ALLE (ja, også mor) er lykkelige, og det ikke er noe som helst form for vold. Så synes jeg det er helt ok hvis begge parter ønsker det.

Anonymkode: b1788...5ac

[AnonymBruker]

Synes man burde ofre seg selv for barna og holde sammen til barna er gamle nok til å takle brudd. Om du ikke klarer å behandle partneren din med verdighet og respekt, uavhenging om det er kjærlighet mellom dere eller ikke, foran barna så er du en svak person. Sjokkerende mange single mødre på tinder med bitte små barn. Jeg dømmer dem og faren like hardt.

Anonymkode: 4ed22...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Synes man burde ofre seg selv for barna og holde sammen til barna er gamle nok til å takle brudd. Om du ikke klarer å behandle partneren din med verdighet og respekt, uavhenging om det er kjærlighet mellom dere eller ikke, foran barna så er du en svak person. Sjokkerende mange single mødre på tinder med bitte små barn. Jeg dømmer dem og faren like hardt.

Anonymkode: 4ed22...3c2

Du burde ikke dømme så hardt. Det er ingen god egenskap

Anonymkode: a6257...440

[AnonymBruker]

Men blir man nødvendigvis lykkeligere etter brudd? Er det bra for barn å vokse opp med foreldre på evig jakt etter kjærligheten?

For å sette det litt på spissen så finnes det jo fortsatt folk i arrangerte ekteskap som ser ut til å leve gode liv. Når to voksne en gang har elsket hverandre, forhåpentligvis har gjensidig respekt for hverandre og uansett er bundet sammen av barn. Hvorfor skulle det ikke da være mulig å finne tilbake til de gode følelsen?

Anonymkode: 2a1a4...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes man burde ofre seg selv for barna og holde sammen til barna er gamle nok til å takle brudd. Om du ikke klarer å behandle partneren din med verdighet og respekt, uavhenging om det er kjærlighet mellom dere eller ikke, foran barna så er du en svak person. Sjokkerende mange single mødre på tinder med bitte små barn. Jeg dømmer dem og faren like hardt.

Anonymkode: 4ed22...3c2

Hvorfor må det være et offer? 

Kan det ikke like gjerne være et verdivalg? Hvis familien er viktig så prioriterer man hverandre, og søker kanskje hjelp for å få til et godt samliv. Målet er jo at alle skal ha det bra.

Anonymkode: 2a1a4...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor blir dette sett på som noe negativt?

Etter at man har fått barn med noen så kan man (nesten) uansett aldri bryte kontakten. Det å oppdra barn krever samarbeid. For barna er det en enorm omveltning å gå fra å ha ett hjem til å flytte frem og tilbake. Noen barn takler dette greit, andre strever lenge. 

Er det en forventning om at man som voksen skal gå rundt og være forelsket hele tiden? 

Anonymkode: 2a1a4...af7

Jeg synes det er riktig de gangene man fungerer som venner.

Det som er feil er de som bruker «holde sammen for ungenes skyld» som en slags unnskyldning slik at de kan klamre seg til sin voldelige partner. 

Anonymkode: 6e55d...cce

[AnonymBruker]

Flertallet av de i forhold med barn holder jo kun sammen pga barna.

Ferdig snakka.

Anonymkode: 4da6f...eb9

[Trolltunge]

Jeg tror svært få går rundt og er forelsket hele tiden, eller forventer det. 

Det bør likevel være en såpass god tone og godt samarbeid mellom mamma og pappa jevnt over at det ikke er et uhyggelig hjem å vokse opp i. 

Jeg synes ikke at man skal holde sammen for barna dersom man ikke også klarer å være ok mot hverandre. Det er for destruktivt for barna å vokse opp med mamma og pappa under samme tak, om mamma og pappa ikke klarer å være ok mot hverandre. Mer destruktivt enn at mamma og pappa ikke bor sammen lenger, og hjemme, både hos mamma og pappa, gir større trygghet, på grunn av at daglig ufin dialog ikke er normalen der. 

Holder man sammen kun for barna får man oppføre seg greit mot hverandre iallefall, ellers er det ingenting å slå seg på brystet for, eller grunnlag for å kalle seg klok og hevde at man tar ansvar for barna seriøst. 

[AnonymBruker]

Det er mange som mener det er lurt å holde sammen for barnas skyld/eller til barna er større. Det mange ikke vet, er at barn tar skade av dette. De blir lært hvordan et kjærlighetsforhold skal være. Uansett om foreldre fungere ok under samme tak, så er livet de lever verdiløst. Mange biter tenna sammen i mange år pga barna.  De kaster bort livene sine. Lykkelige foreldre= lykkelige barn

Anonymkode: 337b5...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Men blir man nødvendigvis lykkeligere etter brudd? Er det bra for barn å vokse opp med foreldre på evig jakt etter kjærligheten?

Anonymkode: 2a1a4...af7

Hvorfor tror du at alternativet til å bli i et dødt forhold er evig jakt etter kjærligheten? Kanskje du ikke skal projisere for mye. Mange skilte finner den store kjærligheten. Og mange velger å være alene.  

Anonymkode: 18270...442

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes man burde ofre seg selv for barna og holde sammen til barna er gamle nok til å takle brudd. Om du ikke klarer å behandle partneren din med verdighet og respekt, uavhenging om det er kjærlighet mellom dere eller ikke, foran barna så er du en svak person. Sjokkerende mange single mødre på tinder med bitte små barn. Jeg dømmer dem og faren like hardt.

Anonymkode: 4ed22...3c2

Og når er det? Brudd blir ofte vanskeligere å takle for barna jo eldre de blir. For en tenåring kan det bli skikkelig traumatisk. Mye enklere for en baby eller småbarn. Så hvis man vet 100 % at man vil gå fra hverandre, er det best å gjøre det så fort som mulig.

[AnonymBruker]

Et dødt forhold betyr ikke nødvendigvis at man er ulykkelig. Jeg valgte å bli til tross for at den romantiske dimensjon (for min del) var borte. Vi var gode venner, et godt arbeidsteam, og vi skapte gode og trygge rammer for barna og mange uforglemmelig felles prosjekter. Både voksne og barn var lykkelige (selv om romantikken ble borte) og jeg er sjeleglad for at vi begge hadde dømmekraft og karakterstyrke til å bli mens barna vokste opp. 

Anonymkode: fefc6...42a

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (6 minutter siden):

Og når er det? Brudd blir ofte vanskeligere å takle for barna jo eldre de blir. For en tenåring kan det bli skikkelig traumatisk. Mye enklere for en baby eller småbarn. Så hvis man vet 100 % at man vil gå fra hverandre, er det best å gjøre det så fort som mulig.

Dette er riktig!!!

Anonymkode: 337b5...1bd

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (29 minutter siden):

Og når er det? Brudd blir ofte vanskeligere å takle for barna jo eldre de blir. For en tenåring kan det bli skikkelig traumatisk. Mye enklere for en baby eller småbarn. Så hvis man vet 100 % at man vil gå fra hverandre, er det best å gjøre det så fort som mulig.

Amen!

Jo fortere jo bedre hvis man først skal flytte fra hverandre.

Anonymkode: 6e55d...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor tror du at alternativet til å bli i et dødt forhold er evig jakt etter kjærligheten? Kanskje du ikke skal projisere for mye. Mange skilte finner den store kjærligheten. Og mange velger å være alene.  

Anonymkode: 18270...442

Har sett det selv på nært hold, flere lignende historier. Skilte seg for å finne seg selv, og brukte de neste 20 årene på å finne kjærligheten. Av og på med nye partnere, flere barn som måtte vokse opp i delte hjem. Riktignok ikke alle som holder på sånn.

Anonymkode: 2a1a4...af7

[AnonymBruker]

Mine foreldre kranglet og lagde drama og brukte meg som mellomledd.

I perioder forsøkte de å late som de var lykkelig, skulle ta meg og søsken med på tur osv. Det var så trykkende, grusom gå-på-eggeskall stemning at jeg hadde så vondt i meg hele tiden. Jeg var livredd for å si noe som skulle ødelegge stemninga. Jeg forsøkte hele tiden å holde humøret oppe til alle sammen og var helt psykisk utslitt etterpå. Tenkte at hvis fokuset var på meg og så morsom jeg var så ble det ikke drama. Dette pågikk fra jeg var rundt 12 år. 

De var dypt ulykkelig sammen, såpass at en av de forsøkte å ta livet sitt ved overdose av smertestillende på det verste.

Jeg var sjeleglad da de skilte seg. Men at de "holdt sammen" satte spor i psyken min. Jeg går på eggeskall i sosiale situasjoner ennå blant annet.

Så ja, fortell meg mer om hvordan to personer som ikke tåler trynet til hverandre skal holde sammen uten at barn merker det...

Anonymkode: d0f85...3a1

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor blir dette sett på som noe negativt?

Etter at man har fått barn med noen så kan man (nesten) uansett aldri bryte kontakten. Det å oppdra barn krever samarbeid. For barna er det en enorm omveltning å gå fra å ha ett hjem til å flytte frem og tilbake. Noen barn takler dette greit, andre strever lenge. 

Er det en forventning om at man som voksen skal gå rundt og være forelsket hele tiden? 

Anonymkode: 2a1a4...af7

Man holder sammen så lenge man orker. Når man krysser den linjen er det best for barn at foreldrene bryter opp.