Hvilket yrke kan passe meg?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd og hjelp til å finne ut hva jeg skal utdanne meg til. Syns det er kjempe vanskelig. Er 28 år gammel og har enda ikke funnet ut hva jeg skal bli. Jeg har lenge hatt lyst til å bli sykepleier, men har etter hvert funnet ut at jeg sannsynligvis ikke egner meg som det. Jeg lider av depresjon og sliter med en del angst, noe som også påvirker meg. 

Jeg er generelt interessert i andre mennesker. Jeg syns psykologi og anatomi er veldig spennende. Jeg er dog ikke sosial, er ganske introvert. Har jobbet på sykehjem i en del år og jeg trives absolutt best på langtidsavdeling. Tror dette handler om at jeg da er med de samme pasientene over lengre tid og ikke møter mange forskjellige nye mennesker over kort tid. Fikk tilbud om å jobbe på en korttidsavdeling med takket nei på grunn av akkurat det. Jeg er i utgangspunktet glad i å prøve nye ting, oppleve nye ting og slikt, men på grunn av depresjon og angst er det vanskelig for meg nå for tiden. Jeg liker stabilitet og at ting er forutsigbart. Mine favorittoppgaver som assistent på sykehjem er pleie og omsorg. Å hjelpe andre med stell eller stelle fullt pleietrengende pasienter er noe jeg finner givende og noe jeg er trygg på at jeg er flink til. Jeg er ikke like flink til aktivisering, det å finne på ting med pasientene. Jeg er ikke den som tar frem gitaren og synger, og er generelt dårlig på slike ting. Skal jeg finne på en aktivitet med pasienten så går det i samtaler, se i bøker/album/avis og lese bøker, eller gå ut på tur. Om vi har musikkterapi så klarer jeg ikke stå å danse og klappe og smile bredt, men jeg blir glad av å se at pasientene er glade, så jeg blir jo i kjempe godt humør. Men jeg er ikke en veldig engasjert person på dette punktet. Da blir jeg mer glad og engasjert om en pasient f.eks klarer å gjøre noe selv som hen ikke har klart tidligere, eller om en pasient som vanligvis ikke har språk plutselig sier noen ord. Jeg er ikke sprudlende og en som får frem energien hos andre... Er derfor jeg har funnet ut at jeg ikke egner meg som sykepleier. Jeg er mer reservert og "lukket". Av kollegaer har jeg hørt at jeg er flink (uten utdyping), stødig, trygg og lett å slappe av med. Jeg er en lytter. Jeg er også bestemt, noe autoritær, sta og veldig nysgjerrig på godt og vondt. Jeg stiller ofte spørsmål.

Mine negative sider er at jeg har fryktelig dårlig selvtillit, pessimist, bærer følelsene på kroppen og da er det lett for andre å se at jeg er sint eller lei. Dette er et stort problem og noe jeg øver på, men har fortsatt ikke klart å få poker fjes. Det positive er dog at om jeg er glad så er det veldig åpenbart at jeg er glad, men er ikke så lett om jeg f.eks mister tålmodigheten med en pasient og pasienten kan se det. Det er det verste! Har ikke fått noen kommentarer på det, men er ganske intuitiv. Jeg vet også at jeg kan oppleves som krass og direkte noen ganger, og jeg er ikke en som pakker inn ting i sølvpapir. 

Har tenkt at det jeg ønsker å gjøre her i livet er å hjelpe andre. Men jeg syns det er vanskelig når jeg ofte tenker at jeg ikke burde jobbe med mennesker fordi jeg ikke er så flink som alle de andre som jobber med mennesker. Jeg ser på min arbeidsplass hvor flinke mine kollegaer er, og jeg føler ofte at jeg ikke er så flink som dem. At jeg burde være flinkere til å snakke, føre samtaler, noe jeg ikke vil si at jeg er. Samtidig er jeg av typen som vil hjelpe andre til å hjelpe seg selv, og jeg kjenner på frustrasjon om jeg må f.eks hjelpe en pasient med noe som pasienten uten tvil klarer selv. 

Angsten min er derimot et stort hinder og det er den som har stukket kjepper i hjula for utdanning. Jeg har funnet ut at jeg ikke ønsker å jobbe på sykehjem resten av livet, men jeg er usikker på hvilke mennesker jeg kunne jobbet med. Psykiske lidelser er noe jeg finner interessant og jeg har selv slitt mye med psyken oppigjennom årene.

Om du har lest helt hit, hva er din umiddelbare tanke? Jeg vet ikke helt hvilke jobber jeg kunne hatt hvor jeg jobber med mennesker samtidig som jeg har lite kontakt med mennesker.... 

Anonymkode: fb0b8...913

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: fb0b8...913

[AnonymBruker]

Jeg tenker først og fremst at det er din depresjon og angst som snakker på dine vegne. Jeg er sikker på at du er flinkere i arbeidslivet enn du selv føler. Ta til deg de gode tilbakemeldingene du har fått! Dessuten skal du ikke sammenligne deg med alle andre, fordi alle andre er like forskjellige som alle andre! Gir det mening for deg?

Om du har et ønske om å hjelpe andre, så synes jeg faktisk at du skal gå for dette. Og jeg er ganske sikker på at du med ditt ønske om å hjelpe andre, kan nå langt og være god i jobben din. Først og fremst synes jeg at du må jobbe med angsten og depresjonen din. Det er ingen gode følelser å gå å bære på alene.

Å være introvert i arbeidslivet trenger heller ikke være en hindring, men du må gi deg selv tid til å slappe av og lade deg opp igjen.  Kanskje du ikke trenger å jobbe fulltid heller?

Anonymkode: 2ad82...fc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker først og fremst at det er din depresjon og angst som snakker på dine vegne. Jeg er sikker på at du er flinkere i arbeidslivet enn du selv føler. Ta til deg de gode tilbakemeldingene du har fått! Dessuten skal du ikke sammenligne deg med alle andre, fordi alle andre er like forskjellige som alle andre! Gir det mening for deg?

Om du har et ønske om å hjelpe andre, så synes jeg faktisk at du skal gå for dette. Og jeg er ganske sikker på at du med ditt ønske om å hjelpe andre, kan nå langt og være god i jobben din. Først og fremst synes jeg at du må jobbe med angsten og depresjonen din. Det er ingen gode følelser å gå å bære på alene.

Å være introvert i arbeidslivet trenger heller ikke være en hindring, men du må gi deg selv tid til å slappe av og lade deg opp igjen.  Kanskje du ikke trenger å jobbe fulltid heller?

Anonymkode: 2ad82...fc4

Tusen takk for svar. Det er mulig at det er depresjonen og angsten som snakker for meg når jeg sier at jeg ikke passer til å arbeide med mennesker, selv om jeg ønsker å hjelpe dem. Alle er så klart forskjellige, vet om en sykepleier på jobb som ikke er sånn sprudlende og energisk, hun er rolig og kjempe snill. Trives godt med henne og elsker å jobbe sammen med henne, og hun er en stor inspirasjon for meg. Jeg har noen utfordringer på arbeidsplassen min også og trenger litt tilrettelegging fra avdelingssykepleier som følge av angsten min, og dette gjør at jeg føler jeg ikke er flink eller bra nok selv om jeg har en veldig forståelsesfull sjef (avdelingssykepleieren). Hadde det ikke vært for denne tilretteleggingen så hadde jeg nok vært sykmeldt. 

Jeg jobber heldigvis ikke fulltid nå, jeg tror aldri jeg hadde klart 100% stilling. Det hadde slitt meg ut! Jeg er kaputt mentalt etter en vakt og trenger noen timer med full stillhet for å bli "normal" igjen. 

Anonymkode: fb0b8...913

[AnonymBruker]

Skjønner!

Dessuten må du ikke være så hard mot deg selv. Du har som du sier, noen hindringer. Men vet du hva? Jeg synes du er flink. Du går på jobb, og selv om det er med noen tilrettelegginger og under 100% stilling har du faktisk veldig mye å være stolt av. Du gjør det du kan for deg selv, akkurat nå. Vi trenger alle mulige slags personligheter i arbeidslivet, og jeg er sikker på at du allerede nå er til hjelp for mange fler enn du selv aner. Synes at du skal gi deg et klapp på skuldra, du fortjener det og mye mer. Det krever mer av deg å gå på jobb, enn det gjør for andre som ikke har slike begrensninger som angst og depresjon. Derfor skal vi heller ikke sammenligne oss med andre, fordi det blir derfor bare på et skjevt og dårlig grunnlag. Jeg vet absolutt hvor hardt det kan være, men mest av alt så er vi vår værste fiende. Jeg håper at du etterhvert kan se verdien i deg selv. For tro meg, du er mer til hjelp og mer verdifull enn du kan ane.

Anonymkode: 2ad82...fc4

[Mariell1995]

Vernepleier, tenkte jeg kunne passe deg best! Eventuelt psykolog, lege eller sosionom. Sykepleierdrømmen synes jeg også forøvrig at du kan holde fast ved, da jeg tror du kunne blitt en veldig god sykepleier.
 

Ut ifra at du trives med å stelle (pleietrengende) mennesker, og det virker som om det kanskje er noe du vil fortsette med - så synes jeg helt klart at vernepleier kan være det rette for deg. Det innebærer jo mye annet enn stell også, så klart - blant annet at du kan hjelpe de som trenger det med å tilegne deg gode evner i å utføre dagligdagse oppgaver, gå turer med, lese bøker med/for, se i album, osv. Så, oppsummert, så tenker jeg først og fremst at du kunne passet til vernepleier, eventuelt som sykepleier - men sykepleier er på en god andreplass, dersom du gjerne vil fortsette å drive med de aktivitetene som jeg listet opp ut ifra det du skrev i tillegg til å stelle mennesker. Dersom det kun er stell av mennesker du vil beholde i jobben, kan du lese deg opp på yrkene vernepleier og sykepleier, og velge deretter ut ifra hvilke grupper du vil ha fokus på  Dersom du ikke tenker at du ikke «må» stelle mennesker i jobben din, kan du jo tenke litt på de andre yrkene jeg også listet opp!

Sorry for så langt svar! Jeg er litt ubesluttsom, skjønner du! Men jeg er litt nysgjerrig på hva DU tenker nå? Jeg synes det er kjempeinteressant å høre hva andre studerer, eller hva dem har lyst til å studere! Jeg selv studerer Sosialt arbeid for å bli sosionom (går andreåret), og har også mitt å slite med. Du må gjerne ta kontakt dersom det er ønskelig

[AnonymBruker]

Verge for 1 person, støttekontakt el.l

Anonymkode: 4a4ce...a23

[Boetica]

Jeg syns det høres ut som du er flink til å jobbe med mennesker. Men du er fryktelig streng med deg selv. Ikke alle liker å stå midt på golvet og synge. La nå ikke et selvpålagt krav om perfeksjon stå i veien for deg. Det er ikke bare de ekstremt utadvente som har noe å bidra med. Du har såpass mye interesse for mennesker, og god selvinnsikt, så jeg tipper du er en ressurs på arbeidsplassen din. Hva med vernepleier? Eller sykepleier som du har tenkt på. Ergoterapeut?

[AnonymBruker]

Har ofte inntrykk av at unge hjelpsomme folk tror de må jobbe tett på mennesker/klienter for å hjelpe. Men man hjelper jo folk i de fleste yrker! (Selv om jeg sliter litt med de verste reklame- og finansfolkene) Feks som ingeniør hjelper jeg med å bidra til at folk har stabil strømforsyning og ting innen vindenergi. Det holder at jeg vet at jeg bidrar, selv om det ikke er sånn ansikt til ansikt.

Anonymkode: e9cf1...b8c

[AnonymBruker]

Jobb i barnehage/barneskole tror jeg kunne passet deg fint.
Du høres ut som en empatisk klok jente som sikkert er flink til å se folk.
Kanskje dine egne opplevelser med angst/depresjon gir deg en stor styrke i å plukke opp signaler ikke alle andre ser?

Synes du høres perfekt ut til en jobb innen helse/omsorg.

VIlle dog kanskje jobbet litt med angsten/depresjonen først, sånn at den ikke saboterer deg

Anonymkode: db5cb...3e1

[AnonymBruker]

Jeg tenker du høres ut som en fin sykepleier! Det at du har utfordringer med psyken bidrar til å gjøre deg mer empatisk. Det er jo gull som sykepleier! Det går også an å jobbe som psykiatrisk sykepleier etter hvert? 
 

Ta tak i utfordringene dine! Depresjon og angst er ikke noe du skal slite med hele livet selv om det er slik nå. Det finnes behandling, og hvis du har prøvd noe uten hell bør du prøve noe/noen andre. Det finnes mange forskjellige terapiformer og flere forskjellige medisiner.

Anonymkode: c77a7...273

[AnonymBruker]

Huff, innleggene deres fikk meg til å gråte. Har hele tiden tenkt at jeg ikke passer som sykepleier og at jeg ikke duger. Jeg har tenkt på vernepleier men føler vernepleiere er mer sosiale og mer dyktige innen miljøterapi, aktivisering og slike ting, mens sykepleie er mer pleie og omsorg og i den retningen? Eller har jeg misforstått vernepleieryrket? Alle vernepleierne jeg har møtt har vært sprudlende og fargerike mennesker, og de har vært veldig kreative. Å jobbe i barnehage ser jeg ikke helt for meg ettersom jeg ikke er så glad i barn, er heller ikke flink med barn. Ergoterapeutyrket vet jeg lite om, skal søke litt på det. 

Men takk for svarene deres. Jeg må nok ta tak i problemene mine først uansett, før jeg starter på en utdanning. Har mista meg selv litt disse årene når jeg har slitt med kraftig depresjon, har heldigvis klart å stå i jobb. Føler meg konstant mislykket og ikke klart å komme i gang med utdanningen fordi jeg føler jeg ikke egner meg til noe. Svarene deres var veldig oppløftende og fine, tusen takk. 

Anonymkode: fb0b8...913

[AnonymBruker]

Mariell1995 skrev (48 minutter siden):

Vernepleier, tenkte jeg kunne passe deg best! Eventuelt psykolog, lege eller sosionom. Sykepleierdrømmen synes jeg også forøvrig at du kan holde fast ved, da jeg tror du kunne blitt en veldig god sykepleier.
 

Ut ifra at du trives med å stelle (pleietrengende) mennesker, og det virker som om det kanskje er noe du vil fortsette med - så synes jeg helt klart at vernepleier kan være det rette for deg. Det innebærer jo mye annet enn stell også, så klart - blant annet at du kan hjelpe de som trenger det med å tilegne deg gode evner i å utføre dagligdagse oppgaver, gå turer med, lese bøker med/for, se i album, osv. Så, oppsummert, så tenker jeg først og fremst at du kunne passet til vernepleier, eventuelt som sykepleier - men sykepleier er på en god andreplass, dersom du gjerne vil fortsette å drive med de aktivitetene som jeg listet opp ut ifra det du skrev i tillegg til å stelle mennesker. Dersom det kun er stell av mennesker du vil beholde i jobben, kan du lese deg opp på yrkene vernepleier og sykepleier, og velge deretter ut ifra hvilke grupper du vil ha fokus på  Dersom du ikke tenker at du ikke «må» stelle mennesker i jobben din, kan du jo tenke litt på de andre yrkene jeg også listet opp!

Sorry for så langt svar! Jeg er litt ubesluttsom, skjønner du! Men jeg er litt nysgjerrig på hva DU tenker nå? Jeg synes det er kjempeinteressant å høre hva andre studerer, eller hva dem har lyst til å studere! Jeg selv studerer Sosialt arbeid for å bli sosionom (går andreåret), og har også mitt å slite med. Du må gjerne ta kontakt dersom det er ønskelig

Takk for et fint svar! Gjør ingenting at det er langt! Jeg lurer på hvorfor du ønsker å bli sosionom? Har tenkt litt på det yrket også, men er usikker på hva jeg kunne jobbet med i etterkant. 

Anonymkode: fb0b8...913

[AnonymBruker]

Er det noe vi virkelig trenger er det folk som faktisk trives godt med å stelle for pleietrengende. Jeg blir genuint glad og håpefull over at det finnes slike mennesker, så jeg håper virkelig du følger akkurat den biten av dine ønsker for fremtidig jobb. 

Anonymkode: f33de...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Huff, innleggene deres fikk meg til å gråte. Har hele tiden tenkt at jeg ikke passer som sykepleier og at jeg ikke duger. Jeg har tenkt på vernepleier men føler vernepleiere er mer sosiale og mer dyktige innen miljøterapi, aktivisering og slike ting, mens sykepleie er mer pleie og omsorg og i den retningen? Eller har jeg misforstått vernepleieryrket? Alle vernepleierne jeg har møtt har vært sprudlende og fargerike mennesker, og de har vært veldig kreative. Å jobbe i barnehage ser jeg ikke helt for meg ettersom jeg ikke er så glad i barn, er heller ikke flink med barn. Ergoterapeutyrket vet jeg lite om, skal søke litt på det. 

Men takk for svarene deres. Jeg må nok ta tak i problemene mine først uansett, før jeg starter på en utdanning. Har mista meg selv litt disse årene når jeg har slitt med kraftig depresjon, har heldigvis klart å stå i jobb. Føler meg konstant mislykket og ikke klart å komme i gang med utdanningen fordi jeg føler jeg ikke egner meg til noe. Svarene deres var veldig oppløftende og fine, tusen takk. 

Anonymkode: fb0b8...913

Tenk at du har klart å stå i jobb, en jobb hvor du har stellet og pleiet andre mennesker - og trivdes med det- gjennom angst og depresjon, da! Da har du definitivt noe å komme med! 
Og det er en del av pakka at man mister seg selv i den kampen du har stått og står i. Selve sykdommen går ut på å se svart på både livet og egne prestasjoner. Men det tror jeg virkelig ikke er et realistisk syn på hvem du er❤️
 

 

 

Anonymkode: c77a7...273

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleierstudent, og har jobbet flere steder innenfor helse og omsorg. Det er ikke noen fasit på hvordan en sykepleier skal være. På studiet og gjennom jobbene jeg har hatt, har jeg møtt mange sykepleiere med ulike personligheter. Man har ulike styrker og svakheter, og kan bidra for pasientene på ulike måter. Selv er jeg mer den rolige typen, litt som du beskriver deg selv, og opplever absolutt at jeg har mye å bidra med både for pasientene og arbeidsmiljøet. I tillegg vokser man mye som person gjennom studiet, og former etterhvert en identitet som sykepleier.

Hvis det er det du innerst inne ønsker, anbefaler jeg deg å hive deg uti det - gi det et forsøk og kjenn etter! Det er utallige muligheter som sykepleier, og får prøvd ut flere av disse i praksis under studiet - da vil du få et enda bedre innblikk i hva som kan passe for deg. Du virker som en oppmerksom og tilstedeværende person, som vil kunne bli en god sykepleier som ser pasientene dine 😊

Anonymkode: 31ecc...d6f

[Mariell1995]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Takk for et fint svar! Gjør ingenting at det er langt! Jeg lurer på hvorfor du ønsker å bli sosionom? Har tenkt litt på det yrket også, men er usikker på hva jeg kunne jobbet med i etterkant. 

Anonymkode: fb0b8...913

Jeg ønsker å bli sosionom pga. at det passer mine jobbønsker best, og det er så bredt! En sosionom kan jobbe med så mye, som saksbehandler/kontaktperson i barnevernet, fosterhjemskonsulent, adopsjonskonsulent, jobbe i fengsel, sykehus, i skolesektoren, krisesenter, NAV, jobbspesialist (vet ikke om det kun er innenfor NAV eller andre steder man også kan jobbe da), psykisk helsevern, med og for eldre, institusjoner innenfor rusomsorgen, barnevernsinstitusjoner, flyktning- og innvandrerarbeid, og enda mer!   Noe av det jeg har skrevet, i tillegg til enda mer informasjon, har jeg herfra: https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/sosionom

Jeg har også sett på stillingsannonser for å se hva som kreves for jobber som jeg synes er interessante, så noe har jeg jo også funnet ut litt selv

[AnonymBruker]

Du høres jo ut som du kan bli en fantastisk sykepleier eller vernepleier. Det er yrker som kan passe godt for introverte, da man bruker en del tid på medikamenthåndtering og administrasjon i tillegg til pasientkontakt. 

Anonymkode: e3764...665

[AnonymBruker]

Vet du hva, du er alt for streng mot deg selv. Du høres ut som en kjempefin helesearbeider. Tror du hadde passet godt som sykepleier eller vernepleier.

Jeg har jobbet mange år i helsevesenet, og vi trenger ulike personligheter. Vi trenger de som er sprudlende og utadvendte som danser foran alle og lager god stemning. Absolutt. Men vi trenger også de som er mer rolig og tilbaketrukket. Jeg er sistnevte, og jeg har ofte opplevd at brukerne kommer til meg om de for eksempel er lei seg og har skadet seg. Jeg opplever at de stoler på meg fordi jeg er rolig og trygg. Spesielt brukerne som er mer sjenert selv. De kjenner seg kanskje igjen i meg.

Så ikke vær lei for at du ikke er god til ALT. Vi er forskjellige og godt er det.

Anonymkode: 2e3c2...7fa

[Mariell1995]

Du kan også ta kontakt med en karriereveileder for å få noen råd?  Kanskje rundt de yrkene du kunne tenkt deg, for å veie for og imot, sånn at det blir lettere å bestemme seg? Og forresten, så jobber jeg med mine vansker ved siden av skolen, og det går bra for meg!  Det er så fint å ha noe å fylle dagene med, sånn at det føles lettere, at man har rutiner og noe mer å se frem til også