Komme over traumer, skapt av personen du er i forhold med

[AnonymBruker]

Som overskriften tilsier, er der mulig å komme over traumer som den jeg er i forhold med har skapt? Og da uten å gå i fra forholdet? Først var jeg i forholdet i mange år, uten å forstå at jeg ble utsatt for vold, da det ikke har vært slag. Men det har vært andre fysiske ting, som kun har skapt redsel og indre blåmerker. Trusler og latent vold. Først da vi fikk barn skjønte jeg det, og har kontaktet krisehjem ved tre anledninger. Der har jeg fått det forklart, og har også begynt i terapi. Etter lang tid har han endelig forstått hva han har gjort, og også erkjent at dette kan oppfattes som vold, selv om det for han kun er enkelthendelser. Det har ikke vært noen hendelser siden han erkjente det for snart 6 mnd siden. Men min erfaring viser at det også har kunnet gå lang tid før også. Mine reaksjonsmønstre mot han har blitt fastlåst i å forsvare meg eller å «freeze». Jeg er ute med «piggene» hvis jeg opplever en situasjon som truende. Det kan være et spesielt type blikk som setter igang angsten, eller et type stemningsleie. Mine følelser har på en måte forsvunnet, noe jeg også har fortalt han. Men alle mine følelser føles nummene for tiden, og det er som om hodet mitt har tatt en pause. Jeg får noen ganger «Flashbacks» og hjertet kan begynne å hamre uten fysisk anstrengelse. Hvis han klarer å endre seg, føles det dumt å gå. Men kan følelsene komme tilbake? Jeg er utmattet om dagen, og legger meg samtidig som barna mye. 

Anonymkode: 9f017...abd

[AnonymBruker]

Jeg gikk i terapi og traumebehandling mens jeg var i et voldelig forhold. Du kan ikke få det bedre når du er i det som gjør det verre. Det er ikke mulig å bli frisk fra et sånt forhold mens man er i det. Jeg måtte skille meg fra eksen og først da kunne jeg ta imot og få hjelp. Når du er i et sånt forhold så er hele kroppen og hjernen frakoblet i fare modus, du er ikke mottakelig for å kjenne på følelser og våkne opp, fordi da blir du enda mer ødelagt av det partneren din gjør. Skjønner du? Sånn terapi krever at du er tilstedeværende, et sånt forhold krever at du kobler fra og ikke er tilstedeværende. Det krasjer.  Kom deg ut. 

Anonymkode: 458b8...82e

[AnonymBruker]

Nei, det å vokse opp med en forelder som ikke går fra en mishandler, det kommer man ALDRI over. Man blir ofte kronisk syk, sliter med jobb, vandrer fra det ene voldelige forholdet til det andre, når man ikke er vant med å bli beskyttet. 

Ja, for jeg antar du tenker på barna dine her, og ikke på deg selv. 

Anonymkode: 99bbd...cca

[AnonymBruker]

Jeg brøt også kontakten med den forelderen som ikke gikk.

Så dette er noe du må ta med i beregningen.

Er din mann mer viktig for deg enn helsen og forholdet til barna dine? 

Anonymkode: 99bbd...cca

[CorvusCorax]

Nei, det vil alltid være et traume. Uansett om han endrer seg eller ikke - kan det oppstå triggende situasjoner. Det du ikke tenker på som triggende nå, kan bli triggende. Som f.eks stemmen hans. Den får han ikke endret på. 

Du kan prøve. Men det blir som å fylle et badekar uten å tette helt igjen sluket. Det blir slitsom! 

Hvorfor er det viktig for deg å fortsette? Barna vil få det bedre om dere separeres. De skal ikke måtte leve i et såpass anspent hjem.  

Endret 17. mars 2021 av CorvusCorax

[AnonymBruker]

Du kan ikke bli bedre når du fortsatt har kontakt med voldsmannen. Selv om han ikke utøver vold pr i dag, og selv om du tror du ikke frykter ny vold, så ligger frykten i kroppen din. Kroppen din husker. Og du vil gå på nåler enten du vil eller ei. Om han har blitt snill, så er det jo bra for han. Men for dere som par, så er løpet kjørt om du skal ha din psykiske helse i behold.

Anonymkode: 21270...73c

[AnonymBruker]

Takk for svar. Vi er inne i en prosess der vi snakker om å prøve å være fra hverandre. Jeg har fortalt han at jeg ikke er sikker på om følelsene kommer tilbake. Jeg ønsker også det beste for han, men jeg (og han) klarer nok ikke leve lenge slik som nå, da jeg er koblet ut. Jeg kobler ikke ut sammen med barna, men som nevn, rømmer jeg nok inn i søvn når de sovner, for jeg klarer ikke forholde meg til følelsene mine når jeg ikke er med dem. Jeg går til en EQ-terapeut, så prøver å bli bedre selv også.

Anonymkode: 9f017...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg gikk i terapi og traumebehandling mens jeg var i et voldelig forhold. Du kan ikke få det bedre når du er i det som gjør det verre. Det er ikke mulig å bli frisk fra et sånt forhold mens man er i det. Jeg måtte skille meg fra eksen og først da kunne jeg ta imot og få hjelp. Når du er i et sånt forhold så er hele kroppen og hjernen frakoblet i fare modus, du er ikke mottakelig for å kjenne på følelser og våkne opp, fordi da blir du enda mer ødelagt av det partneren din gjør. Skjønner du? Sånn terapi krever at du er tilstedeværende, et sånt forhold krever at du kobler fra og ikke er tilstedeværende. Det krasjer.  Kom deg ut. 

Anonymkode: 458b8...82e

Det er mulig når han er involvert, vet athana handlinger er årsaken, og er villig til å jobbe selv.

Ellers er jeg enig med deg, gikk selv årevis i terapi, ble bare verre, helt til det ble slutt, da begynte jeg sakte, sakte sakte ø bli bedre. Uten terapi.

 

Anonymkode: fa4be...2a3

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er mulig når han er involvert, vet athana handlinger er årsaken, og er villig til å jobbe selv.

Ellers er jeg enig med deg, gikk selv årevis i terapi, ble bare verre, helt til det ble slutt, da begynte jeg sakte, sakte sakte ø bli bedre. Uten terapi.

 

Anonymkode: fa4be...2a3

Du motsier deg selv!

Det blir ikke bedre. Det er jo konklusjonen din også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar. Vi er inne i en prosess der vi snakker om å prøve å være fra hverandre. Jeg har fortalt han at jeg ikke er sikker på om følelsene kommer tilbake. Jeg ønsker også det beste for han, men jeg (og han) klarer nok ikke leve lenge slik som nå, da jeg er koblet ut. Jeg kobler ikke ut sammen med barna, men som nevn, rømmer jeg nok inn i søvn når de sovner, for jeg klarer ikke forholde meg til følelsene mine når jeg ikke er med dem. Jeg går til en EQ-terapeut, så prøver å bli bedre selv også.

Anonymkode: 9f017...abd

Hva slags oppfølging får barna dine, mens du er hos terapeuten?

Anonymkode: 99bbd...cca

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (5 minutter siden):

Du motsier deg selv!

Det blir ikke bedre. Det er jo konklusjonen din også. 

Nei det gjør jeg ikke. Min samboer var i motsetning til ts sin mann helt blind for at han hadde negativ innvirkning, og mente jeg var udugelig.

Hadde han forstått at han selv måtte gjøre noe med sitt handlings og reaksjonsmønster tror jeg vi kunne ha greid det.

Anonymkode: fa4be...2a3

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei det gjør jeg ikke. Min samboer var i motsetning til ts sin mann helt blind for at han hadde negativ innvirkning, og mente jeg var udugelig.

Hadde han forstått at han selv måtte gjøre noe med sitt handlings og reaksjonsmønster tror jeg vi kunne ha greid det.

Anonymkode: fa4be...2a3

Du skriver ingenting om det i kommentaren din.  

Du tror dere kunne klart det. Det er en antakelse. Du vet ikke om dere kunne det. Og mest sannsynligvis så kan man ikke det. 

Men da var du muligens ikke traumatisert, men bare hadde det vanskelig. Et traume resulterer i ptsd. 

 

Endret 17. mars 2021 av CorvusCorax

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (3 minutter siden):

Du skriver ingenting om det i kommentaren din.  

Du tror dere kunne klart det. Det er en antakelse. Du vet ikke om dere kunne det. Og mest sannsynligvis så kan man ikke det. 

Men da var du muligens ikke traumatisert, men bare hadde det vanskelig. Et traume resulterer i ptsd. 

 

Da har jeg utrykt meg feil. At samboer/den som utøver volden er delaktig i terapi/prosessen er en forutsetning, trodde det kom klart frem.

Selvsagt kan jeg bare "tro", all den tid vi/han ikke verken adresserte problemet eller var villig til terapi.

Det er forøvrig like mye antagelse det du kommer med, du vet ikke om de greier det eller ikke, du tror jeg g gjetter, derimot presenterer du meningene dine som fakta, og det er det slett ikke. Veldig mange har svært usunne reaksjonsmønster som er voldelige, selv om de ikke skjønner det selv.

Fint om du kutter ut å spekulere i hvorvidt jeg har traumer eller ikke. 

 

Anonymkode: fa4be...2a3

[AnonymBruker]

Jeg har bedt samboer lese om atv og behandligstilbud om terapi knyttet til vold. Dette er han ikke villig til. Men har i noen sammenhenger sagt seg villig til parterapi. Der er jeg litt usikker mtp å kunne dele fritt, uten at partner er tilstede. Jeg oppsøkte selv terapeut uten at han visste det, men han vet det nå. Jeg lurer på om følelsene mine generelt er borte (bortsett fra til barna) eller om det kun er til han, jeg har liksom ikke kapasitet (føles det ut som) til å bekymre meg, eller engasjere med følelsesmessig til andre ting feks i jobbsammenheng. Jeg er i tillegg ekstrem var på stemninger løe steder jeg er, og føler jeg kan merke på lufta om en person i rommet jeg kommer inn har det dårlig. Om dette bare er en egenskap jeg har eller om den har kommet av overlevelsesinstinktet i forholdet vet jeg ikke, men det er utrolig slitsomt. Jeg reagerer nok heller ikke «normalt» på hva samboer kanskje ser på som bagateller, da jeg ikke vet hva som er normalt eller ikke. 

Anonymkode: 9f017...abd

[AnonymBruker]

Igjen, hva slags oppfølging får barna, som tilsvarer det du får hos terapeut?

De er i en langt mer kritisk situasjon enn hva du er, med tanke på at hjernen og psyken deres er i sterk utvikling.

Anonymkode: 99bbd...cca

[Uredd]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har bedt samboer lese om atv og behandligstilbud om terapi knyttet til vold. Dette er han ikke villig til. Men har i noen sammenhenger sagt seg villig til parterapi. Der er jeg litt usikker mtp å kunne dele fritt, uten at partner er tilstede. Jeg oppsøkte selv terapeut uten at han visste det, men han vet det nå. Jeg lurer på om følelsene mine generelt er borte (bortsett fra til barna) eller om det kun er til han, jeg har liksom ikke kapasitet (føles det ut som) til å bekymre meg, eller engasjere med følelsesmessig til andre ting feks i jobbsammenheng. Jeg er i tillegg ekstrem var på stemninger løe steder jeg er, og føler jeg kan merke på lufta om en person i rommet jeg kommer inn har det dårlig. Om dette bare er en egenskap jeg har eller om den har kommet av overlevelsesinstinktet i forholdet vet jeg ikke, men det er utrolig slitsomt. Jeg reagerer nok heller ikke «normalt» på hva samboer kanskje ser på som bagateller, da jeg ikke vet hva som er normalt eller ikke. 

Anonymkode: 9f017...abd

For å komme over en traume er jo første bud å være trygg på at man ikke kan utsettes for den igjen. Her har du jo en konstant risiko for at det når som helst kan skje igjen. Det sliter like mye som det som har skjedd.

Skal du fortsette med denne mannen må du jo være 100% trygg på at han har endret seg til et punkt hvor dette ikke er tema. Her sier du jo at han ikke er villig til.

Din eneste utvei er å ikke ha ham i livet ditt som første steg. Først da kan du begynne å bearbeide dette.

[AnonymBruker]

De har enn så lenge ikke fått noe, i mine samtaler med helsevesen har de ikke enda sagt at det er nødvendig. Selv om dette kanskje er noe jeg ønsker. De er fremdeles i barnehagealder, og har heldigvis ikke sett den mest «alvorlige» volden. Men ja, de har sikkert kjent på stemningen som jeg gjør, og de har også lurt på hvorfor pappa kan si stygge ting til mamma. Tror det hadde vært lettere å fått hjelp for dem, hvis vi ikke hadde bodd sammen. Jeg sier «alvorlig» for skjønner at noen damer og menn opplever mer enn meg. Kort fortalt har jeg stort sett blitt kastet ting etter/på samt blitt kalt stygge ting. Jeg har i enkelttilfeller blitt løftet etter halsen, dratt i beina langs gulvet (i forsøk på å komme vekk), blitt dyttet, fått mat gnidd på meg. Har vært sammen i over 10 år, så har selvfølgelig glemt mye, og vært perioder der vi har vært uten. Som sagt, sa nok kroppen min i fra om at noe ikke var som det skulle, da jeg ble gravid med nummer to. Er da jeg begynte å forstå og huske ting. Han har aldri vist sinnet sitt mot barna, selv ikke i den verste trassalder. Han har selv ønsket 50-50 dersom vi går fra hverandre. Dette har han sagt i samtaler selv. Jeg unnskylder ingenting, og håper han nå endelig har forstått. Føler bare jeg mangler gnist å vilje selv. 

Anonymkode: 9f017...abd

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Da har jeg utrykt meg feil. At samboer/den som utøver volden er delaktig i terapi/prosessen er en forutsetning, trodde det kom klart frem.

Selvsagt kan jeg bare "tro", all den tid vi/han ikke verken adresserte problemet eller var villig til terapi.

Det er forøvrig like mye antagelse det du kommer med, du vet ikke om de greier det eller ikke, du tror jeg g gjetter, derimot presenterer du meningene dine som fakta, og det er det slett ikke. Veldig mange har svært usunne reaksjonsmønster som er voldelige, selv om de ikke skjønner det selv.

Fint om du kutter ut å spekulere i hvorvidt jeg har traumer eller ikke. 

 

Anonymkode: fa4be...2a3

HI handler om traumer, og om hvorvidt man kan kurere det ved hjelp av terapi, selv om man fortetter å leve med personen som har traumatisert deg. Fint om du forholder deg til HI. 

Jeg diskuterer ikke "svært usunne reaksjonsmønster som er voldelig, selv om de ikke skjønner det selv". Poenget er hvor bra det er for TSs psyke å bli værende i et forhold hvor hun har blitt traumatisert av partner. 

Og jeg "tror" ikke noe som helst. Jeg vet at det vil bli vanskelig. Det vil bli triggende. Utfordrende. Og, det er ikke et godt oppvekstmiljø for barna. Å se en foreldre slite sånn er ikke et godt oppvekst-grunnlag. 

Har man utviklet ptsd så er ikke det en quick fix. Det sitter i kroppen.

 

[AnonymBruker]

Du skriver at det er barn i bildet. Klarer ikke med beste vilje å forstå at du er villig til å ta sjanse på bedring på sikt med den erfaringen du har fra tidligere. Ta med deg barna og gå. Du får garantert et bedre liv uten!

Anonymkode: b9359...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

De har enn så lenge ikke fått noe, i mine samtaler med helsevesen har de ikke enda sagt at det er nødvendig. Selv om dette kanskje er noe jeg ønsker. De er fremdeles i barnehagealder, og har heldigvis ikke sett den mest «alvorlige» volden. Men ja, de har sikkert kjent på stemningen som jeg gjør, og de har også lurt på hvorfor pappa kan si stygge ting til mamma. Tror det hadde vært lettere å fått hjelp for dem, hvis vi ikke hadde bodd sammen. Jeg sier «alvorlig» for skjønner at noen damer og menn opplever mer enn meg. Kort fortalt har jeg stort sett blitt kastet ting etter/på samt blitt kalt stygge ting. Jeg har i enkelttilfeller blitt løftet etter halsen, dratt i beina langs gulvet (i forsøk på å komme vekk), blitt dyttet, fått mat gnidd på meg. Har vært sammen i over 10 år, så har selvfølgelig glemt mye, og vært perioder der vi har vært uten. Som sagt, sa nok kroppen min i fra om at noe ikke var som det skulle, da jeg ble gravid med nummer to. Er da jeg begynte å forstå og huske ting. Han har aldri vist sinnet sitt mot barna, selv ikke i den verste trassalder. Han har selv ønsket 50-50 dersom vi går fra hverandre. Dette har han sagt i samtaler selv. Jeg unnskylder ingenting, og håper han nå endelig har forstått. Føler bare jeg mangler gnist å vilje selv. 

Anonymkode: 9f017...abd

Det tror jeg også, derfor vil jeg igjen si fra om hvor viktig det å flytte ut, er.

Selv om han eventuelt får samvær (det er slett ikke sikkert han får, dersom du melder fra hardt nok før du flytter, undersøk dette) så vil barna likevel ha deg som trygg havn og forbilde. Noe mer viktig kan du ikke gi barna dine. 

Anonymkode: 99bbd...cca