Flytte til utlandet (eøs/eu) med kronisk sykdom?

[AnonymBruker]

Hva må man tenke på da?

Har bodd og reist noe i utlandet før, men ikke med kronisk sykdom. Vil måtte starte helt på nytt, nytt sted. Hadde det ikke vært for at jeg vil være avhengig av medisinsk oppfølgning så ville jeg dratt til sommern, men nå etter å ha blitt syk så blir jeg usikker på om jeg kan. Er ikke så syk enda at jeg er ufør, men kan ikke jobbe 100% i en fysisk jobb, derfor holder jeg på å ordne meg slik at jeg kan jobbe hjemmefra på pc som frilans. 

Jeg hører ikke hjemme i Norge, har ikke lenger familie jeg kan støtte meg til, og jeg savner også å være i de landene jeg tidligere har oppholdt meg i. Her har jeg knapt venner og jeg ser ikke positivt på å måtte bli boende her på noen som helst måte. Da må jeg evt. flytte til en helt ny by, et helt nytt sted, i Norge. Her i området jeg er står det mellom å leie en sokkelleilighet eller kjøpe en eldre bolig på landet som trenger renovering over de neste ti årene. Jeg sliter med begge disse tankene fordi jeg vet at jeg aldri får leve "i fred" fra familie som har gjort meg mye vondt emosjonellt, og som også jeg gjør mye vondt nå som jeg er sint på at de har vært så vonde mot meg. Den eldre boligen er helt nydelig og et stykke ut på bygda, men..ikke langt nok unna?

Generelt så føler jeg jo at jeg hører mer hjemme "der ute" hvor sjansen for å kunne "blomstre" er større. Men sykdom setter en stopper, og selv om familien (i tillegg til en god del annet) har ødelagt mye for meg så er jeg jo glad i dem på et vis fortsatt. Jeg ønsker egentlig å starte på nytt, men vet ikke hvordan nå som det er flere ting som butter i mot. Hva gjør man?

(følte ikke tråden hørte hjemme hverken på reiseliv, forbruker og økonomi, eller på samliv, så jeg la den bare her jeg..)

Anonymkode: 7f0e6...66a

[AnonymBruker]

Det kommer vel helt an på hvilken sykdom det er snakk om. Ikke alle sykdommer krever medisinsk oppfølging. 

Man må huske på at om man flytter utenfor skandinavia at det de fleste steder ikke er samme kvalitet på offentlig helsetjeneste. I flere land (også i EU) kan man ikke alltid forvente å treffe en lege som snakker godt engelsk i det offentlige helsevesenet, og noen ganger nesten ikke i det private heller. I noen land er det mye korrupsjon i helsevesenet, så man kan betale seg frem i køen for eksempel. 

Du er nødt å lese deg opp på helsetjenester i det landet du vurderer å flytte til, da det naturlig nok er veldig annerledes å bo i Tyskland enn i Kroatia. 

Det er forøvrig mange andre ting du må ta stilling til enn bare kvaliteten på offentlige helsetjenester. Du må lese deg opp på tap av medlemsskap i folketrygden og pensjon. Så må du lese deg opp på om det landet du flytter til har trygdeordning og hva den omfatter.

Anonymkode: 05252...b18

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kommer vel helt an på hvilken sykdom det er snakk om. Ikke alle sykdommer krever medisinsk oppfølging. 

Man må huske på at om man flytter utenfor skandinavia at det de fleste steder ikke er samme kvalitet på offentlig helsetjeneste. I flere land (også i EU) kan man ikke alltid forvente å treffe en lege som snakker godt engelsk i det offentlige helsevesenet, og noen ganger nesten ikke i det private heller. I noen land er det mye korrupsjon i helsevesenet, så man kan betale seg frem i køen for eksempel. 

Du er nødt å lese deg opp på helsetjenester i det landet du vurderer å flytte til, da det naturlig nok er veldig annerledes å bo i Tyskland enn i Kroatia. 

Det er forøvrig mange andre ting du må ta stilling til enn bare kvaliteten på offentlige helsetjenester. Du må lese deg opp på tap av medlemsskap i folketrygden og pensjon. Så må du lese deg opp på om det landet du flytter til har trygdeordning og hva den omfatter.

Anonymkode: 05252...b18

Har faktisk tenkt på begge landene du nevner, men også Frankrike, Danmark, Portugal, Spania, Island. Ikke Sverige, ikke Finland, ikke Belgia. 

Jeg er avhengig av medisin, og jeg kan også bli mye sykere, -noen med min sykdom havner i rullestol i vernet bolig, mens andre kan leve et helt liv med svake symptomer. Jeg har symptomer som gjør at jeg ikke kan møte på jobb fysisk ca. 50% av tiden og symptomene kan komme når som helst, jeg kan jo ikke planlegge de. Jeg vet heller ikke om jeg får negativ progresjon fremover.

Jeg "burde" jo bli her en stund, egentlig for å få kontaktet advokat og ryddet opp i det som har skjedd i fortiden. Men "ungdommen" renner også ut, og jeg har i mange år ikke hatt mulighet til å danne gode relasjoner på grunn av alt som har skjedd. Er så sliten av å leve i en negavtiv spiral på grunn av smerte andre skaper..! Og jeg blir som sagt bare mer og mer bitter av å fortsatt sitte i samme "fengsel" som jeg alltid har gjort. Er sliten, vil ut, vil ha et liv, vil leve, vil føle fred.. Noen sier at jeg bør bli mer kynisk, men jeg vil jo ikke det, det er ikke meg som person -men sint og bitter det begynner jeg å bli, og det vil jeg jo heller ikke.. F** skulle ønske jeg var 16, hadde fått mer og bedre hjelp da, og jeg hadde ikke sittet på den fortiden jeg har nå..

Føler også at jeg ikke burde søke om ufør, jeg har jo lyst til å jobbe selv om jeg egentlig ikke er i 100% stand til det. Min mor hat ønsket meg ufør (hun har generelt ønsket at jeg skal bli her og være avhengig av henne, helt siden jeg forsøkt å flytte hjemmefra for tjue år siden..) og jeg vil liksom ikke gi henne den "gleden". Bah.. Sorry, litt "ranting" her nå, vet hverken frem eller tilbake mer. Det har skjedd så mye vondt at familien virkelig er splittet, og jeg har ingen kjæreste å prate med, har psykolog men det er jo bare en gang annenhver uke digitalt og vi har så vidt rukket å ha noen timer.

 

Anonymkode: 7f0e6...66a