Langdistanseforhold

[Kian]

Det har seg slik at jeg bor sammen med min kjæreste, vi begge er snart 20 og vi har vært sammen i snart 2 år. Forholdet vårt er kjempefint, og vi trives godt sammen og er veldig glad i hverandre. "problemet" er at jeg skal flytte bort pga studier, som vil si at vi kommer til å ha et langdistanseforhold. Dette stresser meg veldig mye. Jeg har så utrolig mange frykter rundt det. Jeg får tanker som "hva hvis han slutter å like meg pga jeg ikke er der lengre", eller "hva hvis han finner noen andre". Verste tanken er at jeg er redd han skal være utro, selv om jeg innerst inne vet at han ALDRI kommer til å være det. Jeg stoler 110% på han, men hjernen min er så dum og lager opp masse skremmende tanker. Jeg vil jo selvfølgelig at forholdet vårt skal vare, spesielt når vi begge to er så utrolig glad i hverandre, men jeg er så utrolig redd for å dra langt bort fra han. Jeg kjenner stor angst rundt det å flytte bort fra han. De to siste årene har han vært en stor støtte i livet mitt, og den personen jeg har trengt mest. Han har vært der for meg i de verste øyeblikkene i mitt liv. Tanken av å flytte til et nytt sted der jeg kjenner ingen uten at  han er med, er så utrooolig skremmende.

Noen som har tips til å roe ned disse fryktene? Føler meg nesten som en klengete kjæreste med abandonment issues🥴

[AnonymBruker]

Hei forstår godt redselen. 

Jeg er i litt annen setting jeg har truffet en online som jeg ikke har møtt enda. Vi har nå skravla i snart 4 mnd online. Greia tror jeg er at man må ha så og si daglig kontakt, ringes 2-3 ganger i uka på cam slik vi gjør. Vi får ikke møttes pga korona restriksjoner og må vente til han har vaksinert seg. Ja jeg tenkte mye på det når jeg følte at han her var det noe spesielt med noe å se nærmere på. Men til din situasjon tror du må tenke at du får ikke gjort noe med om noe skjer. Sånn er livet. Du må være forebredt på at det kan skje. Eller er forholdet sterkt nok så går det nok bra å være borte fra hverandre en stund. Tenk så moro det blir å treffes etter å ha savnet hverandre mye. Faren ser jeg for meg at du kommer til å overtenke når du allerede har begynt å overtenke. Altså hva om du treffer en som du liker mens du er borte da? Tror du ikke han er redd for det og da? En må bare prøve. Det som skjer det skjer. Men jevnlig kontakt og treff tror jeg er ett must hvis en skal få det til å funke. Mange får slike forhold til å funke. Det sier mye om hvor sterkt limet er i ett slikt forhold at det tåler distanse. Lykke til. Ikke overtenkt så mye. Gled det til å studere og vær glad du har en flott kjæreste. 

Anonymkode: 384b9...686

[Gjest Alterego666]

Kian skrev (22 minutter siden):

Det har seg slik at jeg bor sammen med min kjæreste, vi begge er snart 20 og vi har vært sammen i snart 2 år. Forholdet vårt er kjempefint, og vi trives godt sammen og er veldig glad i hverandre. "problemet" er at jeg skal flytte bort pga studier, som vil si at vi kommer til å ha et langdistanseforhold. Dette stresser meg veldig mye. Jeg har så utrolig mange frykter rundt det. Jeg får tanker som "hva hvis han slutter å like meg pga jeg ikke er der lengre", eller "hva hvis han finner noen andre". Verste tanken er at jeg er redd han skal være utro, selv om jeg innerst inne vet at han ALDRI kommer til å være det. Jeg stoler 110% på han, men hjernen min er så dum og lager opp masse skremmende tanker. Jeg vil jo selvfølgelig at forholdet vårt skal vare, spesielt når vi begge to er så utrolig glad i hverandre, men jeg er så utrolig redd for å dra langt bort fra han. Jeg kjenner stor angst rundt det å flytte bort fra han. De to siste årene har han vært en stor støtte i livet mitt, og den personen jeg har trengt mest. Han har vært der for meg i de verste øyeblikkene i mitt liv. Tanken av å flytte til et nytt sted der jeg kjenner ingen uten at  han er med, er så utrooolig skremmende.

Noen som har tips til å roe ned disse fryktene? Føler meg nesten som en klengete kjæreste med abandonment issues🥴

Fokusèr på drømmen din om en utdannelse som vil være med deg hele livet. Sannsynligheten for at kjæresten din er med deg hele livet, er liten. Fokusèr på utdannelse, ta kjærligheten som den kommer.

[AnonymBruker]

Jeg var i en litt annen situasjon da vi bare hadde vært sammen i 2 mnd da jeg skulle flytte for å studere. Det var tøft i starten og jeg kjente mye på det samme som deg. Men vi var sikker på at dette skulle gå helt fint, og nå til sommeren er jeg ferdig med de 3 årene, og vi er fremdeles sammen. Visst har det vært mange kvelder med savn, det å ikke få legge seg i armkroken etter en kjip dag, dele middag og våkne sammen. Men det får man jo også til å virkelig se frem til, og nyte det ekstra når man først er sammen. 

Dere må sammen finne ut hvor mye dere har behov for å snakkes i løpet av en dag. Vi snapper jevnt gjennom dagen, ringes kanskje et par ganger i uken på facetime og setter da av litt tid til å gjøre det. Det fungerer fint for meg, men jeg har også venninner som har kjæresten på facetime nesten gjennom hele dagen. Det hadde ikke gått i vårt forhold. 

Dette går fint, kommuniser, snakk om behov og prioriteringer. Skulle det gå galt, så er det kanskje ikke meningen at det skal være dere. 

Anonymkode: 231aa...f4c