De som elsker og hater å være gravide

[AnonymBruker]

Jeg vil så gjerne høre deres erfaringer:
dere som elsket å være gravide, hvorfor elsket dere det? hva gjorde at det var så fint? Var det slik helt fra starten?

Dere som hatet å være gravide? Hvorfor hatet dere det? Hvorfor var det så kjipt? Var det slik gjennom hele svangerskapet?

Anonymkode: a729c...2c8

[Thea82]

Jeg hatet det. Først pga kvalmen, var kvalm de første ca 4 månedene kontinuerlig. Så var det litt ok en kort periode. Og så følte jeg meg bare tykk og fæl. Aldri igjen. 

Bare så det er sagt så synes jeg gravide generelt er så flotte:) jeg følte meg bare ikke flott. 

[AnonymBruker]

Hatet det, enda jeg slapp unna plager i 2. og 3.trimester. Jeg var kjempedårlig i 1.trimester og ellers et emosjonelt vrak gjennom hele svangerskapet. Har aldri følt meg så dårlig hverken fysisk (1.trimester) eller psykisk. 

Anonymkode: 3b01f...53a

[AnonymBruker]

Bare bekymret hele tiden. Uke 34 nå. Blir mer og mer glad i barnet, noe som øker bekymringen. Er så redd for alt som kan gå galt. Har fått en slags tvangshandling at jeg leser mye på nett, de verste historiene og forbereder meg på å måtte oppleve det.

Jeg vil bare ha babyen ut, bli ferdig med dette. Og aldri gå gjennom det igjen. Vil ha bare denne ene babyen og håper alt går bra. 

Graviditet er det mest emosjonelt belastende jeg har gått gjennom. Det har vel nesten tatt knekken på meg. 

Anonymkode: b4b77...334

[Gjest EmKay]

Jeg vil ikke si at jeg hater det, men skulle gjerne overlatt det til noen andre om jeg kunne. 

For det første har jeg synes det har vært vanskelig å senke skuldrene og ikke bekymre meg så mye. Nå når jeg nærmer meg slutten slapper jeg litt mer av, men hele graviditeten har vært mye preget av bekymring. Jeg synes også det har vært mentalt utfordrende å ikke lenger å ha kontroll over egen kropp, og det at jeg har flydd opp i vekt til tross for en sunt kosthold og er innafor på anbefalt aktivitetsnivå.
Bekkenplagene begynte allerede før uke 10, og sterke kynnere flere ganger om dagen fra uke 16. Nå kan jeg omtrent ikke bevege meg uten å få kynnere. 
Har også slitt ekstremt mye med forstoppelse og sure oppstøt, og jeg har svangerskapsdiabetes og er rh- mens baby er rh+ (noe som hos meg har gitt litt ekstra bekymring).

Men på den annen side, så er jeg fortsatt i jobb og det går greit nok. Jeg har ikke hyperemesis, og har ikke opplevd komplikasjoner som f.eks. premature rier (enda, bank i bordet). 
Så jeg tenker at det er mange som har det langt verre enn meg. Men likevel ser jeg veldig frem til å ikke lenger være gravid, og gleder meg ikke til neste gang.

[AnonymBruker]

EmKay skrev (7 minutter siden):

Jeg vil ikke si at jeg hater det, men skulle gjerne overlatt det til noen andre om jeg kunne. 

For det første har jeg synes det har vært vanskelig å senke skuldrene og ikke bekymre meg så mye. Nå når jeg nærmer meg slutten slapper jeg litt mer av, men hele graviditeten har vært mye preget av bekymring. Jeg synes også det har vært mentalt utfordrende å ikke lenger å ha kontroll over egen kropp, og det at jeg har flydd opp i vekt til tross for en sunt kosthold og er innafor på anbefalt aktivitetsnivå.
Bekkenplagene begynte allerede før uke 10, og sterke kynnere flere ganger om dagen fra uke 16. Nå kan jeg omtrent ikke bevege meg uten å få kynnere. 
Har også slitt ekstremt mye med forstoppelse og sure oppstøt, og jeg har svangerskapsdiabetes og er rh- mens baby er rh+ (noe som hos meg har gitt litt ekstra bekymring).

Men på den annen side, så er jeg fortsatt i jobb og det går greit nok. Jeg har ikke hyperemesis, og har ikke opplevd komplikasjoner som f.eks. premature rier (enda, bank i bordet). 
Så jeg tenker at det er mange som har det langt verre enn meg. Men likevel ser jeg veldig frem til å ikke lenger være gravid, og gleder meg ikke til neste gang.

Du trenger ikke bekymre deg for rh- og rh+ ❤️ Det fikser legene, ingenting å bekymre seg for overhodet om du ikke har antistoffer. Ikke kast bort tiden på unødvendige bekymringer. 

Anonymkode: a729c...2c8

[Gjest EmKay]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du trenger ikke bekymre deg for rh- og rh+ ❤️ Det fikser legene, ingenting å bekymre seg for overhodet om du ikke har antistoffer. Ikke kast bort tiden på unødvendige bekymringer. 

Anonymkode: a729c...2c8

Å ikke kaste bort tiden på unødvendige bekymringer er lettere sagt enn gjort. 😝 I utgangspunktet er jeg et superrasjonelt menneske som ikke bruker energi på ting jeg ikke kan få gjort noe med, men etter jeg ble gravid forsvant rasjonalitet ut vinduet og jeg har bekymret meg for masse som jeg i utgangspunktet vet at går helt fint.
Men takk ❤️ Alt går nok superfint, men det skal godt å få lillejenta ut forhåpentligvis helt frisk og rask  

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg elsket hvert minutt, spesielt første trimester skulle jeg gjerne vært uten, både kvalmen, trøttheten og redselen for at det skulle gå galt. Men når jeg vel var gjennom det og kom et stykke ut i andre trimester, så likte jeg det. Jeg hadde få plager, fantastisk hår og hud, og for første gang i mitt liv kunne jeg strutte med magen og føle meg skikkelig fin, heller enn å prøve å skjule og holde den inne. Jeg elsket å kjenne babyen på innsiden av magen, og det var spennende å gå og forberede seg, kjøpe inn ting, drømme og glede meg sammen med mannen... Det ble tungt på slutten, men var fremdeles i forholdsvis god form og kunne jobbe helt ut. 

Nå har jeg bare ett barn foreløpig, og kan tenke meg at senere graviditeter blir tyngre, siden jeg ikke bare kan slappe av på sofaen hver gang jeg er sliten. Jeg tenker jeg var veldig heldig og håper jeg slipper like billig unna neste gang. 

Anonymkode: 8d486...0aa

[Zurazurafina]

Kastet opp flere ganger daglig fra uke 8 til fødsel. Har veldig lyst på flere barn, men det skjer ikke, var så jævelig!

[AnonymBruker]

Jeg hater å være gravid. 
Først fikk jeg kvalme i månedsvis, samtidig som man skal yte 100% på jobb (og ivareta evt. eldre barn) Så fikk jeg så store bekkenplager at jeg ikke klarte å gå lenger enn noen meter, høyt blodtrykk, svangerskapsdiabetes og noen andre greier som kunne være farlig for babyen og som jeg ikke helt husker hva var for noe. 
 

Jeg kjente meg ikke særlig høy i hatten da jeg behøvde hjelp til å få på meg skoene, gitt. 

Anonymkode: cd79d...67a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som hatet å være gravide? Hvorfor hatet dere det? Hvorfor var det så kjipt? Var det slik gjennom hele svangerskapet?

 

Hatet det fordi kroppen ikke fungerte. Sykehus innleggelse, hyperemesis , hodepine, bekkenplager, underlivssmerter (ikke noe sex), hjertebank og vanskelig å puste, vanskelig og ubehagelig å sove.

Hele graviditeten var jævlig men hadde kanskje 4 uker som var greie

Anonymkode: 8fbee...0b3

[AnonymBruker]

Elsket det. Var friskere enn jeg ellers er, alle sykdommene mine ble satt på "hold", fantastisk. Elsket kroppen, kledde virkelig å være gravid. Bare så synd vi kun kan ha ett barn, får aldri oppleve å gå gravid igjen. Burde egentlig gå kronisk gravid 😅

Anonymkode: b65bb...a10

[AnonymBruker]

Hat eller liksom så sterkt ord. Jeg har tre barn og elsker ikke akkurat å være gravid. Jeg er veldig aktiv, glad i å trene og har generelt mye energi. Når jeg er gravid bli jo kroppen tyngre, og aktivitetene må tilpasses. Det syns jeg er kjedelig. Jeg har vært veldig heldig og kunnet vært veldig aktiv som gravid også, men det blir jo ikke det samme. Den overveldende trøttheten er også kjip! Det som er herlig er jo å kjenne at du gror en liten baby der inne. Det er helt sprøtt og helt fantastisk. Når de kommer ut er jo det hele verdt det, og graviditeten er et glemt kapittel med en gang du holder barnet ditt i armene.

Anonymkode: 49640...255

[AnonymBruker]

Var OK i starten. Men etterhvert ble jeg så utrolig sliten. Hadde ille bekkenløsning fra 1 trimester. Det hatet jeg. Var ekstremt klaustrofobisk. Kunne heller ikke sove mer enn 20 min i strekk pga smerter i alle stillinger.

Graviditeten var derfor tortur dratt over lang tid egentlig. 

Alle andre gravidplager jeg hadde kunne ikke måle seg med bekkenløsningen.

Anonymkode: b6087...6bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vil så gjerne høre deres erfaringer:
dere som elsket å være gravide, hvorfor elsket dere det? hva gjorde at det var så fint? Var det slik helt fra starten?

Dere som hatet å være gravide? Hvorfor hatet dere det? Hvorfor var det så kjipt? Var det slik gjennom hele svangerskapet?

Anonymkode: a729c...2c8

Elsket det. Gikk gravid med tvillinger. Var også veldig dårlig til tider og det var utrolig tungt, men det var bare den følelsen av at jeg fikk oppleve noe så dyrebart som gjorde at jeg trivdes med det.

Det var slik fra starten av. Jeg bare elsket tanken på å bli mamma for første gang. Fikk en følelse av takknemlighet som gjorde at jeg nøyt å være gravid fra start til slutt. 

Følte meg også attraktiv og likte veldig godt å kle meg fint å vise magen min. Å merker nå at jeg savner magen og det å gå gravid. Det var virkelig en koselig og fin tid. 

Anonymkode: f2444...f86

[Tuppeluri]

Jeg elsket de første 8mnd. For det første pga at jeg alltid har vært overvektig, og gravidmagen var på en måte en "unnskyldning" til at jeg kunne gå ute i kjoler og singletter uten å bli stirret på som den feite kua jeg er, men heller som den høygravide. Hadde god selvtillit også! Værre nå som ungen er ute

Anyway, den siste mnd kunne jeg spart meg for. Da begynte alle plagene. Jeg kunne ikke reise til tannlegen fordi jeg ikke kunne ta røntgen under svangerskapet, å jeg hadde en vill tannverk. Fikk åreknuter i lysken som gjorde det vanskelig å gå, kjentes ut som jeg hadde konstant gangsperre. Måtte på do hvert 5 minutt, tissa på meg flere ganger om dagen om jeg ikke gikk på do så fort jeg kjente antydning til tissetrang. Hver natt hadde jeg ekstreme kramper i beina, helt til jeg begynte å ta magnesium, da ga det seg heldigvis. Til tross for at magen så ut som jeg ventet 5-linger, så gikk jeg bare opp 6kg, så det var positivt igjen.

Går gjerne gravid igjen! Men neste gang skal jeg veie litt mindre på forhånd i håp om at jeg ikke får alle disse problemene neste gang også 😅

[AnonymBruker]

Jeg hatet det. Kastet opp fra uke 6 til fødsel (hyperemesis) og følte aldri at jeg var gravid og kunne nyte det. Jeg var bare kvalm. Fikk ikke handlet inn ting, satt opp barnerom.. alle de tingene man tror at man skal få gjøre og oppleve som førstegangsgravid skjedde ikke. I stedet ble det sykehus, intravenøst, kvalmestillende og mye ensomhet. 

Likevel ville jeg gjort det igjen 😅

Anonymkode: dd8be...276

[AnonymBruker]

Negativt:

• Kan ikke si jeg har hatet å gå gravid så langt (33 uker), men har hatt et par jævlige perioder psykisk som hver varte i 3-4 uker. De var skremmende, og det var mye skummel angst. Den forsvant dog etter hvert. Nå er det kun korte stunder med hormoner.
• Det at kroppen forandrer seg, og å legge på seg har heller ikke vært direkte digg, men det kan gjøres noe med etter graviditeten. Selv om jeg nå veier rundt 13 kg mer og er noe overvektig, så føler jeg meg stort sett flott som gravid. 
• Ettersom barnet/magen har vokst så har det vært noe tyngre å puste, men magen har visstnok sunket noe allerede, og det føles ikke like tungt å puste nå. Mulig dette kommer tilbake mot slutten, men nyter det enn så lenge.

Positivt:

• Bortsett fra punktene over, så har jeg hatt det veldig fint i svangerskapet, og kan si jeg elsker følelsen - nå som magen strutter mer så koser jeg meg faktisk mer, også.
• Koser meg med hver bevegelse/spark, og føler virkelig mer glede! 
• Er digg å fremheve magen, i stedet for å skjule/holde den inn.
• Sovner lett om kvelden - enn så lenge
• Har kost meg med alle forberedelser.
• Har kommet enda nærmere mannen under denne tiden. Herlig å kunne dele det å kjenne liv i magen og vite at vi har skapt noe(n) sammen.
• Ingen smerter i kroppen, og har knapt vært kvalm.
• Elsker spenningen man blir fylt med, og det å bære på en hemmelighet i starten før magen vises. Hvordan vil barnet se ut? Personlighet? Hvordan vil det føles å bli mamma (både på godt og vondt)? 

Spent på innspurten, men tviler på at det som sikkert gjør det ubehagelig og tungt på slutten vil viske ut de fine periodene i svangerskapet. Det varer heldigvis ikke evig.

 

Anonymkode: 0c9f2...0ba

[AnonymBruker]

Liker ikke at jeg er såpass hemmet at jeg ikke klarer å trene eller gjøre akkurat det jeg har lyst til. Bekkenet gjør vondt og jeg sover dårlig. Ellers har jeg hatt et fantastisk svangerskap sammenlignet med forrige. 

Jeg er vant til å være slank og trent men jeg kom meg akkurat i gang med trening igjen etter forrige fødsel, rett før jeg ble gravid på ny. Så jeg liker at jeg har en grunn for stor mage, jeg trenger ikke holde den inne 🙈 

Anonymkode: 68f11...1ef

[Anjatapinjata]

Jeg hatet det i første trimester, var såååå dødtrøtt🙄 sovnet overalt. Var også kvalm døgnet rundt. Når det ga seg kom bekkenløsningen, men fra jeg begynte å kjenne liv var det så kos 😍 elsket å hatet det til sine tider😅 bekkenløsning ble bedre utover i svangerskapet. Fødselen derimot 🤣