hva har egentlig barna våre i vente

[Gjest motorrypa]

man kan jo lure på hva barna og vi har i vente.

det er bynnt å bli ganske skummelt synes jeg. det er blitt så mye rart ute i den store verden. hiv/aids. stoff. drap. voldtekt.

da jeg var liten så hadde jeg knapt nok hørt om alt som skjer rundt meg. ikke før jeg sjøl havna på "kjøret".

da begynnte det å gå opp for meg hvor lett tilgjengelig stoff faktisk er blitt.

jeg kom ut av det med både vettet å helsa i orden etter relativt kort tid.

men de folkene jeg var sammen med da, er havnet helt fullstendig på skråplanet.

å det er så enkelt å falle for fristelsen.

nå når jeg skal ha barn sjøl så tenker jeg ganske mye på hva slags verden ungen min skal vokse opp i.

når jeg sjøl har vært i et hardt belastet miljø så vet jeg jo at faren for at ungen min skal gjøre det samme som er ganske stor, å selv om jeg kom meg ut av det så er det ikke sikkert at nestemann kommer likelett ut av det. hvis man gjør det i det hele tatt da.

huff. vet det er langt fram i tid, men jeg bekymrer meg for sånt allikevel.

jeg har bestandig sett på hjemplassen mijn som et sikkert og fin plass å la barna vokse opp i. jeg er ikke så sikker på det nå lenger.

det blir bare mer og mer kriminalitet overalt hvor man snur seg.

ser ikke på biltyveri som så kjempeskummelt at det gjør noe, men når det begynner å bli mere og mere knivdrap og våpen i sirkulasjon. hvordan skal vi kunne sette barn til verden med god samvitiighet.

det er jo nesten sånn at jeg tenker, tør jeg sette vogna på trappa så ungen får sove i frisk luft.

faren er jo at det kommer noen åtar ungen å vogna å hele ruklemeie.

tør jeg å la ungen mn få leke i skogen. når jeg vet at det er funnet sprøytespisser i hopetall der. hmmm

noe å tenke på synes jeg.

motorrypa24+6

[Gjest Janna]

For det første: Skulle man tenkt sånn hele tiden hadde det fantes 100% sikker prevesjon, eller man tok abort hele tiden dersom man skulle bli gravid. Ikke greit.

Ville da verden gå fremover? Nei.

For det andre, så er dette litt av det negative i verden. Prøv også å se at det er kjempemye positivt!! Kjærlighet, vennskap, lidenskap, gode opplevelser og mye annet. Ivertfall for oss som lever i et relativt velstående land synes jeg det ikke er noe å klage over.

Hvem skal snu "trenden" med kriminalitet og negativitet og egoisme, om ikke våre barn, og deres barn igjen? Er alt håp og all tiltro til menneskerasen borte?

Å være sterk er å kjempe, slåss, hver eneste dag. Det er vondt, det er slitsomt, men på et eller annet vis fører det oss, og dermed verden, fremover. For vi er en del av verden vi også. Og alt det gode i verden mer enn oppveier det vonde, synes jeg. Derfor er livet verdt å leve.

Det vil alltid finnes truende utskudd, kriminelle og drapsmenn. Sånn er det bare, dessverre. Men skal vi pga dem gi opp alt håp, og slutte å sette barn til verden fordi vi vil skåne barna? Jeg synes det er voldsomt egoistisk i forhold til verden. Verden trenger barn for å komme videre. Vi kan ikke bare tenke på å skåne oss selv og barna våre, for vi har alle et ansvar for å gjøre verden til et bedre sted å være. Og ved å gi opp kommer det aldri til å skje.

Det er et stort ansvar å få og oppdra et/flere barn, for det er de som skal føre verden videre, med verdier og alt sammen. Det vi lærer dem og gir dem av ballast påvirker verden i fremtiden.

Tenk på det.

Dette var ikke ment som et angrep på deg mottorrypa, jeg blir bare så engasjert når det gjelder optimisme/pessimisme og barn :blunke:

Du skjønner sikkert hvor jeg vil hen med dette innlegget.

Fortsett å få barn. Og ta veldig godt vare på dem!!

Klem fra

[Kid-a]

Bra skrevet, Vinga!!!!

[Gjest Frøken Dings]

Motorrypa, jeg vet hva du mener. Tar meg i selv å tenke slik noen ganger og må virkelig ta meg i nakken og heller pense inn på tankegangen Vinga nevner.

Nå er det jo slik da, at når vi har blitt mødre (og fedre) så opplever de fleste av oss at ansvaret både løfter og tynger. Det er dager der jeg er så overveldet av ansvaret som følger med en liten pjokk at jeg har lyst til å løpe fra alt. Tenk da: nå er han riktignok bitteliten, men snart er han stor - da må jeg levere ham fra meg i barnehage, så på skolen, så skal han krysse veien alene og dra på leirskole, fjelltur med kompiser, interrail, fester... Og hele tiden er jeg mamma og skal liksom passe på! :o

Og så er det dager (de fleste, heldigvis! :D ) hvor jeg priser meg lykkelig over den lille gutten min, som jeg skal elske men ikke eie, veilede men ikke dirigere. Jeg vet at det er mitt og hans fars ansvar å oppdra ham til å bli et godt menneske, og jeg kan ikke annet enn å tro at vi skal klare det bra.

Jepp... det er mye dritt i verden, Men så uendelig mye godt også! Å få lov til å være mamma er definitivt et av høydepunktene.