Hun slenger dritt om meg, liker ikke meg og hun mener at jeg kontrollerer sønnen hennes.

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer. Han var 34 år da han flyttet ut fra sine foreldre. Det var sent, men bedre enn aldri. Foreldrene hans har aldri likt meg. Ikke så mange dager etter han flyttet ut begynte moren hans, med å slenge dritt om meg. Jeg husker ikke ordrett hva det var, da det er over 2 år siden. Det har holdt på siden da. Hun mener at jeg kontrollerer sønnen hennes blant annet. Samboeren har blant annet snakket mye med henne på høytaler. Det har hun reagert på, da hun vil snakke med han på vanlig måte. Det er forståelig, men samboeren har selv satt på høytaler ofte. Jeg hat selvsagt sagt et par ganger at han kunne sette på høytaler, men ikke så ofte. Hun mener det er jeg som styrer han siden han alltid snakker med høytaler. Videre så er det sånn at om det går 1 uke eller 2 mellom hver gang han er på besøk hos de, så er det jeg som bestemmer at han ikke får lov. Det er jo heller ikke sant. Faren har også sagt mye stygt på sms, og de har jeg fått lese. Det endte da med at samboeren ikke dro ut til foreldrene før faren hadde sagt unnskyld. Det tok 2 måneder. De hevder fortsatt at det er jeg som har bestemt over han siden han ikke var der på 2 måneder. Moren sier ofte at hun kjenner ikke igjen sin sønn siden han har forandret seg sånn. Og det er jo også min skyld da. Samboeren er 36 år nå. Han klarer ikke si ifra til henne, og tyr ofte til sms. Det synes jeg er feigt, og at man burde ta det på telefon/fysisk. Samboeren blir bare stille da, og da kommer man ingen vei. Jeg er nå lei av at det er sånn, og at det har vart i 2 år snart. Videre har jeg ingen følelser for han lenger heller. Kanskje pga foreldre konflikten. Jeg vet at jeg ikke er sammen med foreldrene, men å høre dette hver uke omtrent tærer på meg, han og forholdet vårt. Jeg gidder ikke leve sånn lenger. Er det grunn nok til å slå opp? Vi har jo snakket om dette, men han sender fortsatt bare sms til foreldrene. Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg bestemmer så mye osv. jeg begynner å føle meg som en «psykopat» der jeg styrer, bestemmer som man hører om i aviser og tv. Jeg synes at når man er 36 år så bør man klare å si ifra. Jeg er selv bare 23 år, men hadde klart å si tydelig ifra. Det er mange flere ting de har sagt enn jeg har skrevet, men da ville innlegget blitt for langt. Hva bør jeg gjøre?

Anonymkode: 2cac3...e62

[AnonymBruker]

Æsj, 23 år og sammen med en mannebaby på 36. Kom deg vekk mens du kan

Anonymkode: 92707...5e3

[Gjest Råååsa]

Å ikke ha lyst til å være i et forhold lengre er god nok grunn til å gjøre det slutt når du er bare 23 år og ikke har barn. 

Kom deg avgårde du, og ta det hele som ei erfaring. Det er bedre menn med bedre foreldre der ute. 

[AnonymBruker]

Sånn sett ut i fra det du skriver virker det som om mannen din er utsatt for langvarig følelsesmessig vold til et punkt hvor han lenger ikke tør si fra. At foreldrene har lagd leven fra dagen du dukket opp reduserer heller ikke det inntrykket. De så vel at de var i ferd med å miste kontrollen over sønnen og selvfølgelig går de på deg hvis de vil ha deg ut av bildet, men det er han som mest sannsynlig er målet. Det er fullstendig dysfunksjonelt at foreldre skal ha kontroll på en voksen mann på den måten.

Du kan eventuelt begynne med å vise han det du har skrevet i hovedinnlegget og følge opp med en skikkelig prat om hvor landet ligger og hvordan du opplever livet pga forholdet. Personlig ville jeg gjort det jeg kunne for å hjelpe en samboer/ektefelle, men samtidig kan man ikke miste seg selv heller. Han må tilsyvende og sist gjøre noe med situasjonen selv om det kan oppleves vanskelig. Kanskje han må ha hjelp til å klare det fra en terapaut for å lære om hvordan sunne relasjoner fungerer.

Anonymkode: e4691...9ad

[AnonymBruker]

Det du bør gjøre: Si farvel til den fyren som ikke kan stå opp for hverken seg selv eller deg. Pris deg lykkelig over at du ikke har fått barn med ham som de svigerforeldrene skulle legge seg opp i oppdragelsen av!! Løp!!

Og si til den fremtidige ex'en din at han først blir lykkelig den dagen han lærer å stå opp for seg selv..

Anonymkode: 66a19...90a

[AnonymBruker]

Dette virker som en fyr som har mye å slite med overfor egne foreldre, og som kanskje har hatt det lenge. Det betyr ikke at du har noe ansvar for å redde ham eller liknende, men jeg har inntrykk av at du ikke helt skjønner hva du ber ham om når du insisterer på at han skal konfrontere foreldrene IRL - utifra hvordan du beskriver dem og ham tipper jeg han godt kan ha vært utsatt for noe i nærheten av overgrep, eller i det minste hatt en godt over snittet streng oppvekst.

Var jeg deg ville jeg, helt uavhengig av om du har lyst til å bli i forholdet eller ikke, tatt en prat med ham om forholdet hans til foreldrene. Om det er lov til å leke psykolog, så synes jeg du burde unngå å "presse" ham til å annerkjenne at foreldrene hans kontrollerer ham eller på annen måte har vært slemme mot ham, sannsynligvis er dette noe han må overvinne masse skyldfølelse for å gå med på. Prøv heller å kommunisere din opplevelse av at foreldrene hans putter ham i en veldig vanskelig situasjon der han må velge mellom lojalitet til deg og lojalitet til dem. Selv om det ville være unaturlig å ikke innrømme at du synes det er sårt at han ikke velger deg når de er urimelige og du ikke er det tror jeg det er fint for ham å se noen andre bekrefte opplevelsen han sikkert har av hvoran foreldrene behandler ham. Med det som bakteppe ville jeg foreslått at han oppsøker terapeut eller noen andre utenfor situasjonen å snakke med - kanskje er det lettere for ham å åpne seg for og søke hjelp hos dem enn hos deg.

Må igjen understreke at dette er ting jeg tenker går an å gjøre selv om du ikke har lyst til å være kjæresten hans. Det kan være belastende å være sammen med personer med de typene problemer det virker som han har, og det er helt fair for deg å ikke orke det. Synes uansett det jeg nevner over virker som noe han kan ha godt av også om han skal leve videre uten deg, og siden han bodde hjemme helt til han ble sammen med deg er du kanskje en av relativt få som har fått innblikk i hvordan foreldrene behandler ham. I så fall kan det jo godt hende det ikke er så mange som har hatt de forutsetningene du har hatt for å kunne hjelpe ham med å forstå at det foreldrene gjør med ham ikke er greit, så synes derfor du burde gi det å få ham over i terapi et forsøk om du ikke alt har gjort. Så får du helt separat fra det vurdere om du orker mer. Lykke til, virker som en tricky situasjon!

Anonymkode: 4ab98...545

[AnonymBruker]

For å si det rett ut, det er en grunn til at damer på hans alder ikke vil ha han! 

Han der er ingenting å spare på 

Anonymkode: f12c1...4a7