Noen som ikke syns studenttiden var den beste tiden i livet? :/

[AnonymBruker]

"Alle" sier at studenttiden er den beste tiden i livet. Jeg skjønner at man har mer frihet, mindre ansvar og en yngre kropp enn man vil ha senere i livet. I tillegg er det lagt til rette for at man skal få venner og være sosial, feste ofte og så videre.

Jeg har det ikke bra for tiden. Jeg er deprimert og utbrent. Dette er jo subjektive faktorer, som ikke har noe med det å være student i seg selv; det er mange ting med studentlivet jeg elsker. Jeg er bare ikke på et bra sted psykisk. Det har vært sånn en stund. Går til psykolog og jobber med meg selv. 

Jeg tror jeg vil få det bedre etterhvert, men begynner å tvile når jeg får beskjed om å nyte studenttiden mens jeg kan fordi det er altså ei så fantastisk tid og det går bare nedover etter det (kanskje ikke akkurat sånn folk sier det, men sånn jeg tolker det 🤪). Som sagt nyter jeg jo fordelene med å være student, men jeg har det likevel ikke bra med meg selv.

Er det noen solskinnshistorier om andre som har fått det bedre etter studenttiden? Som f.eks. syns livet gikk oppover etterpå.. Kunne trengt en oppmuntring.

Anonymkode: 0c3aa...f65

[AnonymBruker]

Hell NO

Anonymkode: 5172b...dcf

[AnonymBruker]

Jeg. Men jeg har aldri hatt noen perioden som var «den beste i livet»

Anonymkode: 96045...9bd

[AnonymBruker]

Jeg fikk det bedre etter studietiden. Jeg slet mye med usikkerhet i studietiden. Brukte mye tid på å tenke på hva jeg skulle si i sosiale sammenhenger. Var opptatt av å bli likt. Drakk mye for å få til å slippe meg løs. Med modenhet skjønte jeg at dette ble for dumt. På det tidspunktet jeg gikk ut i arbeidslivet var jeg blitt tryggere på meg selv og siden har livet bare blitt bedre og bedre 🙂

Anonymkode: 2640e...5bd

[AnonymBruker]

Jeg har det på enkelte måter bedre nå enn da jeg var i 20-årene. Det har med at jeg bekymrer meg lett. Da jeg var i 20-årene bekymret jeg meg for om jeg kom til å få familie, om jeg kom til å få relevant jobb. Jeg syntes også dette med at studietiden liksom skulle være så fantastisk ble et press. Jeg hadde et mindre nettverk enn mange andre og følte at jeg ikke levde opp til denne ideen om sorgløse studenter med masse venner som de dro på fest med.

Nå er jeg over 40, mye av det jeg bekymret meg for har ikke slått til. Jeg vil ikke påstå at livet er perfekt nå heller, men jeg stresser mindre.

Anonymkode: 394ef...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

"Alle" sier at studenttiden er den beste tiden i livet. Jeg skjønner at man har mer frihet, mindre ansvar og en yngre kropp enn man vil ha senere i livet. I tillegg er det lagt til rette for at man skal få venner og være sosial, feste ofte og så videre.

Jeg har det ikke bra for tiden. Jeg er deprimert og utbrent. Dette er jo subjektive faktorer, som ikke har noe med det å være student i seg selv; det er mange ting med studentlivet jeg elsker. Jeg er bare ikke på et bra sted psykisk. Det har vært sånn en stund. Går til psykolog og jobber med meg selv. 

Jeg tror jeg vil få det bedre etterhvert, men begynner å tvile når jeg får beskjed om å nyte studenttiden mens jeg kan fordi det er altså ei så fantastisk tid og det går bare nedover etter det (kanskje ikke akkurat sånn folk sier det, men sånn jeg tolker det 🤪). Som sagt nyter jeg jo fordelene med å være student, men jeg har det likevel ikke bra med meg selv.

Er det noen solskinnshistorier om andre som har fått det bedre etter studenttiden? Som f.eks. syns livet gikk oppover etterpå.. Kunne trengt en oppmuntring.

Anonymkode: 0c3aa...f65

Da jeg var student synes jeg mye var tungt, og at tilværelsen var ganske kjip. Men det hadde mye med hvilke forventninger jeg hadde på forhånd. Begynte å studere mye for å få et større sosialt liv, men klarte ikke å få meg noe særlig venner. I tillegg drev jeg å skulle ta lappen under studietiden, og det krevde like mye av meg som studiene.

Likevel, nå angrer jeg veldig på at jeg ikke nøt studietiden mer. Jeg gikk på et studie som ikke var veldig krevende, hadde lange sommerferier. (Gjerne fra midten av mai til midten av august), masse fritid til å trene, game osv.

Nå er jeg i full jobb som er irrelevant for studiene, har to barn som krever sitt, og lever i den evige tidsklemma.

Så jeg anbefaler deg å nyte studietiden, du får den aldri tilbake. Dog vil jeg ikke si at studietiden er den beste tiden i livet. For meg var barneskolen den beste tiden i livet

 

 

Anonymkode: e9ac2...2ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg. Men jeg har aldri hatt noen perioden som var «den beste i livet»

Anonymkode: 96045...9bd

Enig i dette.

Anonymkode: f1eae...95a

[Leonora99]

Jeg lever som studenttid enda jeg, elsker å ligge rundt og få en hard og deilig kuk inn i meg 😍😍

[Gjest Tamsi]

Jeg storkoste meg som student, men det er lett å tenke tilbake på det med litt rosa briller. Lange kvelder på byen, prokastinering, artige mennesker, sove lenge på en tirsdag og være på fest på en onsdag, tror det er det folk flest tenker tilbake på. Men det var jo på ingen måte fint hele tiden! Det var lite penger, lange dager på lesesalen med trauste bøker, tunge perioder, kjipe kollektiv, eksamensangst, sitte med en innlevering hele natten, det å ta igjen alt arbeidet man hadde utsatt... Jeg hadde også en ganske lang periode jeg følte meg helt forferdelig ensom. Men det er ikke det man husker.

[AnonymBruker]

Jeg tok en bachelor. Det er myyyyye bedre å jobbe enn å studere. For meg var det verste at det alltid hengte noe over meg. Stadige innleveringer og eksamener og total krise dersom jeg skulle stryke på noe og ikke få vitnemål.

Det er 8 år siden jeg studerte og fortsatt kan jeg noen ganger i året ha mareritt om at jeg stryker i et fag og ikke får vitnemål.... sier litt om stressnivået på studiet 😂😂 jeg fikk forøvrig vitnemål og jobb på estimert tid

Anonymkode: 61909...4fb

[AnonymBruker]

Ja, jeg var mye ensom og falt utenfor sosialt da jeg overhodet ikke var interessert i festing.

Livet falt mye mer på plass da jeg kom ut i arbeidslivet. Fikk mestringsfølelse og selvtillit.

Anonymkode: 79fe7...484

[AnonymBruker]

Jeg mistrivdes som student. Klarte aldri å passe inn i det sosiale, og ble aldri særlig engasjert i det faglige. 

Anonymkode: 758ec...7b9

[AnonymBruker]

Elska studested, faget og det sosiale. Mye jobb, og mye gøy. Nå er jeg nyutdanna på et isolert sted i Norge, får ikke kontakt med andre, og er her på tredje året. Vanskelig å få jobb innenfor mitt fag også. Sjøl om jeg tenkte økonomi ville være safe.

Anonymkode: 11869...535

[AnonymBruker]

Jeg synes 30-årene var mye bedre enn studietiden. For all del, det var gøy med fest og fyll, og jeg ble kjent med mange forskjellige mennesker, men selv foretrekker jeg stabiliteten og tryggheten hjemme med min lille familie. 

Anonymkode: b39dd...8be

[sicario]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

"Alle" sier at studenttiden er den beste tiden i livet. Jeg skjønner at man har mer frihet, mindre ansvar og en yngre kropp enn man vil ha senere i livet. I tillegg er det lagt til rette for at man skal få venner og være sosial, feste ofte og så videre.

Jeg har det ikke bra for tiden. Jeg er deprimert og utbrent. Dette er jo subjektive faktorer, som ikke har noe med det å være student i seg selv; det er mange ting med studentlivet jeg elsker. Jeg er bare ikke på et bra sted psykisk. Det har vært sånn en stund. Går til psykolog og jobber med meg selv. 

Jeg tror jeg vil få det bedre etterhvert, men begynner å tvile når jeg får beskjed om å nyte studenttiden mens jeg kan fordi det er altså ei så fantastisk tid og det går bare nedover etter det (kanskje ikke akkurat sånn folk sier det, men sånn jeg tolker det 🤪). Som sagt nyter jeg jo fordelene med å være student, men jeg har det likevel ikke bra med meg selv.

Er det noen solskinnshistorier om andre som har fått det bedre etter studenttiden? Som f.eks. syns livet gikk oppover etterpå.. Kunne trengt en oppmuntring.

Anonymkode: 0c3aa...f65

Studietiden var egentlig ren plankekjøring. Jobbet tilnærmet full jobb i gjennom studietiden. Hadde verken tid eller ønske om å leve noe «studieliv» med festing, masse nye venner etc.

var på obligatoriske forelesninger etc, men engasjerte meg ikke utover dette.

tok studiene i voksen alder. Hadde barn og samboer.

[AnonymBruker]

I ettertid ser jeg på studietiden som den beste i livet. Men det betyr ikke at livet var topp hele tiden. Jeg hadde også et par perioder med dårlig psykisk helse og mye stress hvor jeg ikke hadde det bra. 

Anonymkode: 886ff...e2e

[AnonymBruker]

Jeg likte studietiden, mye sosialt, mye frihet, men livet har blitt mye bedre etterpå. Har alltid fri etter jobb, ingen dårlig samvittighet for lesing, ingen eksamensperioder, regelmessig lønn, mye bedre økonomi som igjen gir mer frihet. Er blitt eldre, klokere og tryggere, nyter livet mye mer nå. 

Anonymkode: 8fc7d...71a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

"Alle" sier at studenttiden er den beste tiden i livet. Jeg skjønner at man har mer frihet, mindre ansvar og en yngre kropp enn man vil ha senere i livet. I tillegg er det lagt til rette for at man skal få venner og være sosial, feste ofte og så videre.

Jeg har det ikke bra for tiden. Jeg er deprimert og utbrent. Dette er jo subjektive faktorer, som ikke har noe med det å være student i seg selv; det er mange ting med studentlivet jeg elsker. Jeg er bare ikke på et bra sted psykisk. Det har vært sånn en stund. Går til psykolog og jobber med meg selv. 

Jeg tror jeg vil få det bedre etterhvert, men begynner å tvile når jeg får beskjed om å nyte studenttiden mens jeg kan fordi det er altså ei så fantastisk tid og det går bare nedover etter det (kanskje ikke akkurat sånn folk sier det, men sånn jeg tolker det 🤪). Som sagt nyter jeg jo fordelene med å være student, men jeg har det likevel ikke bra med meg selv.

Er det noen solskinnshistorier om andre som har fått det bedre etter studenttiden? Som f.eks. syns livet gikk oppover etterpå.. Kunne trengt en oppmuntring.

Anonymkode: 0c3aa...f65

De som sier det er de som hadde penger ved siden av (foreldre) eller som studerte for vel 20+ år siden da pengene fra Lånekassen strakk betydelig lenger enn de gjør i dag. 

Så det er klart det var gøy. 1990-tallet og tidlig 2000-tallet (før sosiale medier og før tre økonomiske kriser på rekke og rad - 2008 / 2009 - 2014 / 2015 - 2020 / 2021) var det slik at det var mer enn godt nok med C i snitt. Det var langt færre som studerte i forhold til i dag. Det var også flere tilgjengelige jobber, spesielt på høyere utdannings nivå. Ingen satt rundt og "runket" til CV-en sin. 

Man kunne bruke en hel helg på brettspill og festing f eks. Eller gaming via PC. Mye mer sosialt. Man var heller ikke slik "klær og sko" freak og utseende-ekstremister som du ser i dag. Du kunne se mange "fargerike" folk på universitetet på den tiden. Du kunne "drite" deg ut, uten å være redd for å havne på internett fordi noen filmet deg med mobilen din. Altså du kunne oppleve livet. 

Veldig få gikk til sånn treningssenter - derav "utseende-ekstremister", og det var helt normalt å slenge Grandiosa i ovnen både 2 og 5 ganger i løpet av uka. Trening og vekter var noe man mente "Steroide Ole" drev med på den tiden og ikke "normale folk", haha 🤣 Men nå skal alle være trent, fast rompe og muskler og hele pakka.

Du bygde på en måte vennskap og nettverk på en helt vanlig og normal måte. Ingen brydde seg om: "OMG, må sette dette på CV-en min, må ha verv", bæææææææææææ. Total idioti det man holder på med i dag. 

På den tiden gikk folk ut og demonstrerte skikkelig og kastet noen tomater her og der, spesielt mot Bush på tidlig 2000-tallet. Mens idag, trykker man "Like" på et innlegg for å markere "protest" og hvis man er en glatt ål og har fått seg et "verv", så er de konsulent-aktige svarene til disse når de skal uttale seg i medier, helt til å bli kvalm av. Det er som om roboter snakker, rett og slett. Ingen tør å "gjøre feil". Tragisk.

 

 

Anonymkode: 54fc2...64a

[AnonymBruker]

Jeg var ensom.  Det en av de verste periodene i mitt liv.  Jeg drakk ikke alkohol og mistet nok mange venner på det.  Studentfester og fadderuka er øl,  øl og mere øl og masse moro.  Dessuten var jeg sjenert og isolert. Jeg turte ikke å snakke med folk for å bli kjent.  Jeg falt gjennom  og  følte  meg  fullstendig  utenfor og mislykket. Jeg  var uerfaren på livet og veldig deprimert.  Alle rundt meg var lykkelige   sosiale, velykkede unge  mennesker og brisen hver lørdag. Jeg satt i hybelen og tegnet, malte og lærte tysk, for å få tiden til å gå.  Sistnevnte hadde jeg stor nytte av da jeg 5 år senere flyttet til Tyskland. 

Anonymkode: 4092e...f41

[Knirke]

4 hours ago, AnonymBruker said:

De som sier det er de som hadde penger ved siden av (foreldre) eller som studerte for vel 20+ år siden da pengene fra Lånekassen strakk betydelig lenger enn de gjør i dag. 

Så det er klart det var gøy. 1990-tallet og tidlig 2000-tallet (før sosiale medier og før tre økonomiske kriser på rekke og rad - 2008 / 2009 - 2014 / 2015 - 2020 / 2021) var det slik at det var mer enn godt nok med C i snitt. Det var langt færre som studerte i forhold til i dag. Det var også flere tilgjengelige jobber, spesielt på høyere utdannings nivå. Ingen satt rundt og "runket" til CV-en sin. 

Man kunne bruke en hel helg på brettspill og festing f eks. Eller gaming via PC. Mye mer sosialt. Man var heller ikke slik "klær og sko" freak og utseende-ekstremister som du ser i dag. Du kunne se mange "fargerike" folk på universitetet på den tiden. Du kunne "drite" deg ut, uten å være redd for å havne på internett fordi noen filmet deg med mobilen din. Altså du kunne oppleve livet. 

Veldig få gikk til sånn treningssenter - derav "utseende-ekstremister", og det var helt normalt å slenge Grandiosa i ovnen både 2 og 5 ganger i løpet av uka. Trening og vekter var noe man mente "Steroide Ole" drev med på den tiden og ikke "normale folk", haha 🤣 Men nå skal alle være trent, fast rompe og muskler og hele pakka.

Du bygde på en måte vennskap og nettverk på en helt vanlig og normal måte. Ingen brydde seg om: "OMG, må sette dette på CV-en min, må ha verv", bæææææææææææ. Total idioti det man holder på med i dag. 

På den tiden gikk folk ut og demonstrerte skikkelig og kastet noen tomater her og der, spesielt mot Bush på tidlig 2000-tallet. Mens idag, trykker man "Like" på et innlegg for å markere "protest" og hvis man er en glatt ål og har fått seg et "verv", så er de konsulent-aktige svarene til disse når de skal uttale seg i medier, helt til å bli kvalm av. Det er som om roboter snakker, rett og slett. Ingen tør å "gjøre feil". Tragisk.

 

 

Anonymkode: 54fc2...64a

Haha! Jeg hadde nesten glemt hvordan livet var før Facebook😆

Det stemmer, det var mange flere som turte å "værra seg sjæl", og gikk rundt på universitetet med store briller og flagrende gevanter. Når man var sosial gikk man på debatter og foredrag, og satt ikke med nesa i mobilen. Festene var noe helt annet.

Men studietiden generelt? Pengemangel, kjærlighetsproblemer, vennedrama, politiske verv, rotete kollektiv, dårlig mat, usikker fremtid... Nei, takk som byr😛. Glad jeg er ferdig med det.