Å bli voksen uten foreldre eller andre nære voksne

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, og føler jeg er i en prosess hvor jeg trer inn i "voksenlivet". Jeg har flyttet til Oslo fra en annen kant av landet og begynt å studere. Jeg er vokst opp i en familie med mye psykisk sykdom, hvor jeg har blitt den som har tatt mye ansvar for at ting går rundt. Foreldrene mine ser heller ikke selv at de er syke, og mener lege/psykolog tar feil. 

Det har vært mye trusler, nedsettende ord og avstraffelse fra foreldrene mine. Særlig etter at jeg flyttet til Oslo har jeg innsett at de kanskje faller utenfor samfunnsnormen og at familieforholdet vårt ikke er helt normalt. Jeg har nå redusert kontakten så mye jeg kan, så vi snakkes sjelden. Dette innebærer dermed at jeg ikke har noen voksne å dele livshendelser med. Selv om jeg per definisjon er voksen, så er jeg jo i en utviklingsperiode hvor jeg skal gjøre mye ting jeg aldri har gjort før. Jeg har for eksempel ingen å dele livshendelser og tanker rundt det å velge yrke, studere, skaffe seg bosted, bli samboer osv. 

Det blir kanskje forsterket av at jeg er i en vennekrets hvor mange har velstående familier med akademikerforeldre. Mine foreldre er mer av typen som mener de har gått "livets harde skole" og at utdanning er for dem som er arrogante. Jeg har selv valgt et yrke foreldrene mine mener er for "folk som tror de er bedre enn andre", ettersom yrket innebærer en viss status/har høye karakterkrav. Mine foreldre er uføretrygdede, mens foreldrene til mine venner er siviløkonomer, advokater og leger. Flere av vennene mine får foreldre til å lese gjennom eksamener og de får hjelp til pensum og har kontakter til å skaffe seg praksisplass og deltidsjobber. Kanskje er jeg litt ekstra hårsår på det området, men det forsterker følelsen av at jeg er helt alene. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg bare føler jeg er så utrolig fremmed i min egen familie, men også så fremmed i min egen omgangskrets. Jeg passer liksom ikke inn noe sted og føler meg så fryktelig ensom. Jeg vet dette høres ekstremt sutrete ut, men jeg vil gjerne høre om andre har noen lignende erfaringer eller noen ord å dele til en ensom nesten-voksen.

Anonymkode: e6162...200

[Gjest Tassel]

Føler med deg. Har hatt det ganske likt.

[Billiebi]

Jeg forstår godt at dette er tøft. Veldig tøft. Selv om du på papiret er voksen så er du fortsatt i en alder hvor dine jevnaldrende støtter seg til foreldre i stor grad.

Har ikke noen konkrete råd, annet enn at du må skryte litt av deg selv. Hvor mye hardere du kanskje har jobbet enn de andre, at du kommer til å klare deg utmerket i livet uten hjelp fra foreldre!

[AnonymBruker]

Jeg tror at det heldigvis er ganske sjeldent å ha vokst opp med at begge foreldrene var psykisk syke og at barnet måtte være den voksne.

Det som ikke er sjeldent er at foreldrene har en annen sosial bakgrunn og ikke kan/ vil bidra mtp yrkesvalg eller hjelpe med ambisjonene. Der er du ikke alene.

Jeg tror du skal holde disse sakene litt fra hverandre. Det akademiske synes jeg du uten noen som helst beskjedenhet søke hjelp for. Hvis det finnes en mentorordning på studiestedet så tar du i mot det. Gjerne forklar til de som deler ut mentorer at du setter pris på litt ekstra hjelp mtp bakgrunnen din. Hvis det ikke er noen formell ordning så prøv å få så mye støtte som du kan fra andre. Forelesere som du kommer godt overens med eller eldre studenter. Jeg tror det er mange som ønsker å hjelpe.

Det emosjonelle er en helt annen sak. Hvis dette føles tungt håper jeg du tar kontakt med psykolog. Kanskje samskipnaden kan hjelpe?

Anonymkode: 40abc...202

[AnonymBruker]

Tassel skrev (8 minutter siden):

Føler med deg. Har hatt det ganske likt.

Vondt å høre, men samtidig godt å ikke være alene. Kan jeg spørre om det har gått greit i livet? Går følelsen av å være alene over?

Billiebi skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår godt at dette er tøft. Veldig tøft. Selv om du på papiret er voksen så er du fortsatt i en alder hvor dine jevnaldrende støtter seg til foreldre i stor grad.

Har ikke noen konkrete råd, annet enn at du må skryte litt av deg selv. Hvor mye hardere du kanskje har jobbet enn de andre, at du kommer til å klare deg utmerket i livet uten hjelp fra foreldre!

Ja, det er nettopp det. Andre virker å støtte seg veldig mye på familien sin, og det er vondt å ikke ha samme mulighet. Men takk for gode ord, det var godt å høre fra noen. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror at det heldigvis er ganske sjeldent å ha vokst opp med at begge foreldrene var psykisk syke og at barnet måtte være den voksne.

Det som ikke er sjeldent er at foreldrene har en annen sosial bakgrunn og ikke kan/ vil bidra mtp yrkesvalg eller hjelpe med ambisjonene. Der er du ikke alene.

Jeg tror du skal holde disse sakene litt fra hverandre. Det akademiske synes jeg du uten noen som helst beskjedenhet søke hjelp for. Hvis det finnes en mentorordning på studiestedet så tar du i mot det. Gjerne forklar til de som deler ut mentorer at du setter pris på litt ekstra hjelp mtp bakgrunnen din. Hvis det ikke er noen formell ordning så prøv å få så mye støtte som du kan fra andre. Forelesere som du kommer godt overens med eller eldre studenter. Jeg tror det er mange som ønsker å hjelpe.

Det emosjonelle er en helt annen sak. Hvis dette føles tungt håper jeg du tar kontakt med psykolog. Kanskje samskipnaden kan hjelpe?

Anonymkode: 40abc...202

Det har du nok rett i, det er to forskjellige ting. Det akademiske trenger jeg egentlig ikke hjelp med, mulig det ble litt uklart. Jeg klarer meg godt på studiet så langt og føler ikke jeg henger bakpå på noe vis. Det er kanskje mer at mine medstudenters snakk om hvordan de får akademisk hjelp fra foreldrene sine minner meg på at jeg ikke har den samme muligheten, hvis du skjønner. 

Det å kontakte studiestedet, en rådgiver eller noe sånt blir for formelt, jeg savner mer hverdagssnakk med en person som er hakket klokere og mer voksen enn meg om retningen videre i livet. 

Jeg føler foreløpig ikke det er nok til at jeg kan kontakte psykolog for det, men kanskje det er mulig hvis tilbudet er litt lavterskel.

Anonymkode: e6162...200

[Gjest Tassel]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vondt å høre, men samtidig godt å ikke være alene. Kan jeg spørre om det har gått greit i livet? Går følelsen av å være alene over?

Ja, det er nettopp det. Andre virker å støtte seg veldig mye på familien sin, og det er vondt å ikke ha samme mulighet. Men takk for gode ord, det var godt å høre fra noen. 

Det har du nok rett i, det er to forskjellige ting. Det akademiske trenger jeg egentlig ikke hjelp med, mulig det ble litt uklart. Jeg klarer meg godt på studiet så langt og føler ikke jeg henger bakpå på noe vis. Det er kanskje mer at mine medstudenters snakk om hvordan de får akademisk hjelp fra foreldrene sine minner meg på at jeg ikke har den samme muligheten, hvis du skjønner. 

Det å kontakte studiestedet, en rådgiver eller noe sånt blir for formelt, jeg savner mer hverdagssnakk med en person som er hakket klokere og mer voksen enn meg om retningen videre i livet. 

Jeg føler foreløpig ikke det er nok til at jeg kan kontakte psykolog for det, men kanskje det er mulig hvis tilbudet er litt lavterskel.

Anonymkode: e6162...200

Du kan sende meg en pm. Jeg kan svare senere.

[AnonymBruker]

Du er jo en av oss som har klart seg på tross av og ikke på grunn av. Forsøk å kjenn på en stolthet i akkurat det. 

Jeg sto også alene fra jeg var veldig ung (før fylte 17), og klarte meg både uten nevneverdig økonomisk støtte og den emosjonelle biten.

Jeg ga uttrykk for dårlig økonomi en gang, og min mor ba meg bli gravid, så ville jeg få flere økonomiske stønader gjennom staten 😅

Altså, jeg har virkelig ingen andre råd til deg enn å innse at du er alene, og så skaffe deg din egen familie gjennom venner, frivillig arbeid og lønnet arbeid. 

Bruk din evne til å reflektere. Dine foreldre skjønner ikke at de har gjort noe galt, og det har ingen hensikt å prøve å få dem til å se det heller.

Du har valget mellom å forbli lei deg og skuffet over oppveksten din, og la det dominere livet ditt (det hadde vært fullt forståelig), eller du kan kjenne på mestring over at du får det til på tross av alt du har gått gjennom. 

Vit at din bakgrunn vil kunne påvirke deg, både med tanke på at du kanskje vil ha et smalere toleransevindu enn mange, men du kan også kjenne på at du skal skape deg og dine fremtidige barn et bedre liv enn du selv hadde. Er ikke det fantastisk!? 

Be om hjelp der du trenger og gi (ikke-økonomisk) hjelp der du kan - og du vil få et godt liv. 

Lykke til unge menneske. Du har livet foran deg, du studerer, du har venner og du har evne til å reflektere. Suksess. 

Anonymkode: 88125...d6e

[AnonymBruker]

15 år da jeg dro hjemmefra og ingen av mine foreldre brydde seg stort om det. Først da jeg var 23 som jeg hadde kontakt med en av mine foreldre igjen. Jeg hadde heller ingen kontakt med andre voksne fra familien og ble nok voksen på egen hånd. 

29 nå, hus, barn, bil og fast jobb. Fremdeles ikke noe støtte i min familie, men det går helt fint. 

Neste er at jeg ble bedre på skolen av å ikke bo hjemme. Videregående så fikk jeg høre karakterer, mindre fravær og hadde nesten toppkarakter på eksamen. Jeg som var heldig om jeg besto. 

Jeg har fullført skole med gode karakterer, men som 18 åring som hadde behov for førerkort så begynte jeg heller å jobbe enn å  fortsette noen utdannelse. Jeg drakk ikke alkohol før jeg ble 18, selv om jeg bodde alene og hadde tilgang tidligere. Jeg har ikke gjort mange store feil i livet, ingen rus, ingen nikotin, kun fokusert på jobb og trening. Så livet ble ganske bra. 

Jeg tror livet hadde vært verre om jeg hadde blitt boende hjemme. 

Anonymkode: b4128...171

[Aristoteles]

Du virker reflektert i innlegget ditt, så du kommer til å klare deg helt fint  Men jeg forstår følelsen av alenehet. Når det går over er helt umulig å spå. For meg, jeg flyttet ut da jeg var 15, så tok det lang tid før "sorgen" over å ikke ha hatt, eller ha, det andre så på som helt naturlig, forsvant. Det preget meg nok ikke så mye i dagliglivet, men det ble en slags melankoli over å ha mistet noe man ikke engang hadde.

Det er ikke noen trøst, men du har fått andre vuggegaver. Du klarer deg selv, du har sett skyggesidene uten å falle sammen, du har måttet bli sterk. Det kommer godt med mange ganger i livet.

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en ligende familie, og har kjent på de samme følelsene. Å være den eneste som er "voksen" i familien. Det er helt ærlig, jævla tøft og jævla ensomt. Jeg har ingen, absolutt ingen, å snu meg til. Ingen støtte eller hjelp å få med hva en det skal være. Jeg flyttet hjemmefra som 15-åring og har klart meg selv siden. Har ingen kontakt med familien. Jeg har klart meg helt fint, men jeg kjente spesielt hardt da jeg fikk barn selv. Barna mine har ikke normale, støttende besteforeldre. De har bare meg (og pappaen deres så klart). Jeg kunne ikke ringe mamma og spørre om tips til å rape en baby liksom. Ingen til å støtte meg gjennom studier eller oppmuntre meg. Ingen råd om jobb, mulighet for kontakter i arbeidslivet, osv. Mye av det samme som du føler på. Jeg har vært, og vil alltid være alene. 

Men sånn er jo livet, alle får utdelt forskjellige kort. Dette ble mine kort i livet. Jeg er god på å google det jeg må finne ut av om praktiske ting, og så er jeg så heldig at jeg har en mann som jeg kan snakke med om andre ting i livet. Jeg bruker ikke venner så mye til slikt fordi jeg vil ikke skille meg ut eller "brenne ut" noen.. Så jeg holder kanskje kortene tett til brystet for å ikke avsløre min bakgrunn. Men jeg har klart meg bra likevel. Egen familie hvor vi har oppdratt flotte, samfunnsengasjerte og omsorgsfulle barn, lang utdannelse, fast jobb, det økonomiske på stell, osv. Jeg klarer å gi barna mine det jeg selv aldri fikk, og det er jeg virkelig stolt av. 

Anonymkode: 92daa...64c

[AnonymBruker]

Jeg har det nok enklere enn deg, min familie er bra og alt sånn. Men jeg er den første i min slekt som tar høyere utdanning.

Aldri tenkt over det før nå, men nå er jeg i en verden de ikke kan noe om og har ingen mulighet til å hjelpe eller veilede. Har på den ene siden ikke noe å klage over med tanke på oppvekst og slik, men likevel føler jeg meg til tider innmari alene nå. 

Så jeg skjønner godt ting er litt tøft for deg ❤️ 

 

Anonymkode: 2bf6b...d1d

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Jeg er i en lignende situasjon; eneste som har gått en mite a4-vei i en familie som tror det er umoralskt å gå sin egen vei. Jeg passer ikke inn med dem, men heller ikke med de som er venner nå. Man blir liksom hverken fugl eller fisk. Det er trist. Men man finner som regel andre som har hatt det sånn. De blir litt erstatning for familien. Lykke til!

Anonymkode: 7feb6...a6b

[Gjest livetsgrubel]

Send meg gjerne en PM.

[AnonymBruker]

Hei! Først og fremst vil jeg si at jeg skjønner dette er fryktelig tøft. Og du kan være så stolt av deg selv for alt du har fått til helt på egen hånd. Jeg er selv 24 og trenger stadig hjelp av foreldrene mine til alt mulig rart. Alt fra hvordan man steker en skinkestek til hvordan man fører opp riktig skatt, hehe. 

For å svare på spørsmålet ditt tenker jeg det kanskje kunne vært kjekt for deg å komme i kontakt med en «voksenperson» du kan ha et vennskapsforhold med. Jeg vil tro du er moden for alderen, og kan komme godt overens med noen som kanskje er en del eldre enn deg. Finnes det muligheter her gjennom jobb, forening, hobby eller en medstudent f.eks? Jeg har sett flere annonser på Finn i det siste hvor man tilbyr seg å være en venn for ensomme eldre. Målgruppen her er vel gjerne enda litt eldre enn foreldrene dine, men det kan jo være en mulighet? 
 

Du er kjempeflink som følger dine egne veier og er så selvstendig.  Sender deg en stor klem:-) 

Anonymkode: 05f46...540

[AnonymBruker]

Du kan fremdeles sende meg en pm , har planer om å slette kontoen her 🙃

Anonymkode: 92470...a59

[AnonymBruker]

Hadde det helt likt. Tok utdanning, fikk barn med samboer som også er høyt utdannet. Mine foreldre har ikke videregående en gang og de fiser og raper mens de spiser, samt er rasistiske og veldig dumme i huet. Pappa løy om at han hadde høyskoleutdanning men det var noe helt annet... Tåpelig! 
 

Kuttet kontakt med de som voksen, og ser søsken bare ved plikt. Skal sies de behandlet hverandre og meg som søppel med mye psykiatri og rus/vold.  Savner de ikke men har brukt lang tid og mye terapi på å komme til valget jeg tok. Har det mye bedre uten de! 

Anonymkode: 01335...695

[AnonymBruker]

Trist, men vær glad du ikke går i deres fotspor og at du har ambisjoner og styrke til å leve et bedre liv enn de. 
selvfølgelig er dette trost nå, men når du er ferdig med studiene og får fast jobb, mann, hus og barn så kan du danne ditt eget liv med familie og være den foreldren du aldri fikk. 
vær stolt av deg selv og hva du klarer! 
Jeg har hatt gode og snille foreldre, mel de hjalp meg aldri i utdanningsvalg da de selv ikke har utdanning. Men de har jobbet hardt hele livet i sine jobber. 
 

Anonymkode: bf7de...f50

[AnonymBruker]

Dette ligner veldig på min bakgrunn, TS, bare at jeg er 20 år eldre enn deg. Du høres ut som en sterk, smart og ressurssterk person, og du skal være stolt av deg selv!

Du er heldig som har venner/omgangskrets. Jeg har selv kjent på følelsen av å være alene i verden innimellom, men har til en viss grad lent meg på venner, og etter hvert fått egen familie med barn. For meg har det også gitt en følelse av styrke og stolthet å vite at jeg er "self-made", og ikke har vært avhengig av noen for å komme dit jeg er i dag. Det har vært noen humper på veien, men alt i alt er livet mitt nå mye, mye bedre enn jeg hadde turt å håpe på da jeg var 20 år. 

Ta ekstra godt vare på deg selv, både fysisk og mentalt. Prøv å unngå mye langvarig stress, hvis du kan. Disse rådene har i alle fall vært viktige for meg. 

Og bare et generelt tips til slutt: hvis man vokser opp i en svært dysfunksjonell familie, kan det være en større sjanse for at man går inn i kjærlighetsforhold som også viser seg å være dysfunksjonelle. Dette kan gjøre livet vanskeligere enn det trenger å være, så vær litt bevisst på hvem du velger å dele livet med

 

 

Anonymkode: a8307...35b

[AnonymBruker]

Støtter meg på det mange andre allerede har sagt, særlig om å klappe deg selv på skulderen og gi deg selv ros for alt du har greid! Jeg har vært i litt samme situasjon, om vil legge til et mer konkret tips som jeg skulle ønske noe ga meg: søk etter en sånn voksenperson som du savner «i det daglige» innen det frivillige organisasjonslivet. Hos Røde Kors og andre kan man få besøksvenn (ja, jeg tenker at også unge folk kan ha behov av en besøksvenn, ikke en ung en, men nettopp en voksen trygg person), hos Bymisjonen kan de ha opplegg der folk fra ulike generasjoner møtes, eller syng i kor (eller finn en annen hobby) og bli kjent med folk der? Eller: ta kontakt voksne i nabolaget ditt hvis det føles naturlig. Kanskje finnes det noen som kunne trengt hjelp med å lufte hunden eller noe, som du også kunne fått en fin relasjon til.
 

For meg så handlet det i alle fall om savn etter en relasjon med andre voksne som var eldre enn meg, noen å spørre om litt av hvert og alt mulig liksom. 

Anonymkode: f81cc...dad