Flere som har dødsangst?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er det normalt å ha sånn angst? Føler meg så alene.

Anonymkode: 43c5b...38e

Uff, så fælt. Vi kan ikke gjøre så mye til eller fra, noen blir syke og noen ikke. Noen dør tidlig men de aller fleste dør sent. Gjennomsnittlig levealder er godt over åtti. Tror man må prøve å se at dette kan man stort sett ikke styre, og leve mens man er her, men skjønner det er vanskelig for noen.

Anonymkode: d3e2c...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er ikke redd for å dø. Heller det enn å ligge som en «grønnsak» om man får slag feks. Ønsker heller ikke å bli veldig gammel. Har sett hvordan eldre med behov for litt hjelp blir behandlet og det er uverdig og ikke interessant for meg. Syns også Norge står ovenfor store utfordring med innvandring og velferdsstaten. For ikke å snakke om alt styret med covid19, det henger ikke på greip. Jeg vil leve så lenge jeg er frisk, kan jobbe og klare meg selv. Den dagen jeg blir avhengig av andre og Norge og verden blir for syk etter min mening, tenker jeg det blir en tur til Sveits.

Anonymkode: d3e2c...1e2

Ja, du sier noe der. Jeg tenker i samme baner, bare at jeg syns verden er syk allerede. Jeg er glad i livet mitt og har ikke noe dødsønske. Men samtidig tenker jeg at det er helt OK at det er slutt en dag. 

Anonymkode: a86f4...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjente litt på dette for noen år siden. Jeg krisemaksimerte de lux, googlet symptomer, kjente etter og gravde meg selv ned i troen på at jeg kom til å dø. Gikk hver dag med angst for å dø, ettersom jeg tenkte at jeg var døden nær. 

Så møtte jeg en lege som sa: "Skal du virkelig gå rundt hver dag i livet ditt å være redd for å dø? Hvilket liv er det? Livet handler jo om å leve, ikke å dø. Å dø gjør man bare én gang, leve gjør man hele tiden. Dør du så dør du. Det får bare stå seg til. Alle skal uansett dø."

Dette er 6 år siden. Tenk hvis jeg nå skulle ha gått rundt for en unødvendig angst for å dø hver dag i disse 6 årene? Angst for ingenting, altså. 

Hvis det ikke er noe som feiler deg som gjør at du i nær framtid vet at du skal dø, så bør du slippe opp tankene om at du skal dø. Sannsynligheten for at du ikke dør i nær framtid er vanvittig høy. 

Anonymkode: d60ab...109

Å krisemaksimere og google symptomer er ikke dødsangst. Det er sykdomsangst. Man er redd for å bli alvorlig syk. 

Anonymkode: 8b46d...f6e

[AnonymBruker]

Jeg har det slik at jeg tenker mye på dette med bevisstheten, selve jeg-et. Når du skal legge deg til å sove "svinner" bevisstheten sakte vekk, du vet jo ikke at du sover mens du sover. Men du vet det når du våkner, at du har sovet. Da kommer bevisstheten tilbake og du blir klar over at du har fått en blund på øyet.

Det samme er siste gangen man skal lukke øynene sine i hele sitt liv. Men da våkner du ikke opp igjen "her" mer, og her er det jeg sliter med.. daglig. Hver gang jeg skal sove tenker jeg på dette, hvor blir vi liksom AV når det er slutt?! Hva med minnene og erfaringene jeg har skapt i mitt liv? Jeg har jo møtt så mange flotte mennesker og opplevd så mye.. Man kan sikkert bli sprø av tankene sine. 

Flere som føler det slik?

Anonymkode: 7847b...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har det slik at jeg tenker mye på dette med bevisstheten, selve jeg-et. Når du skal legge deg til å sove "svinner" bevisstheten sakte vekk, du vet jo ikke at du sover mens du sover. Men du vet det når du våkner, at du har sovet. Da kommer bevisstheten tilbake og du blir klar over at du har fått en blund på øyet.

Det samme er siste gangen man skal lukke øynene sine i hele sitt liv. Men da våkner du ikke opp igjen "her" mer, og her er det jeg sliter med.. daglig. Hver gang jeg skal sove tenker jeg på dette, hvor blir vi liksom AV når det er slutt?! Hva med minnene og erfaringene jeg har skapt i mitt liv? Jeg har jo møtt så mange flotte mennesker og opplevd så mye.. Man kan sikkert bli sprø av tankene sine. 

Flere som føler det slik?

Anonymkode: 7847b...c22

Ja, jeg følte ekstra mye på dette når jeg mistet et nært familiemedlem. Alt personen var ble borte. Alt personen kunne og hadde lært gjennom et liv fullt av utfordringer og daglig strev var bare vekk. Slettet fra verden. Man kan jo si likevel at visse ting ikke forsvinner, minner og "bragder", de fysiske tingene man legger igjen, men personen og bevisstheten er borte og tapet av det kjennes enormt.

Jeg trøster meg litt med det at vi er kommet fra jorden og skal tilbake til jorden. Vi går inn igjen i kretsløpet og som en del av det blir vi evige og uendelige, i en annen form. Jeg kjenner en person som bor i et annet land som skal gravlegges i form av aske ved et tre, i en lund som brukes til nettopp dette. Det synes jeg er en fin tanke. Man blir til næring for treet. Og når treet en dag dør så blir det til mat for insekter, som igjen blir til mat for fugler... Vi er en del av verden og det slutter vi aldri med å være.

Tenk at fra oksygen, karbon og hydrogen så har vi oppstått, blitt til liv og tanker. Så er vi her, som et lite blaff, før vi er borte igjen. Det er trist, men også utrolig vakkert.

Anonymkode: b4665...e3b