Flere som har dødsangst?

[AnonymBruker]

Jeg har plutselig fått dødsangst. Jeg kan en dag være redd for at hjertet skal stoppe, en annen dag kan jeg være redd for hjerneblødning/slag, og andre ting man plutselig kan dø av. Jeg bor alene med en katt og tror angsten kan skyldes at jeg er redd for å dø så han blir alene og ingen finner oss, hvordan skal han klare seg da? Jeg hverken røyker eller drikker.  Kan ha perioder der jeg ikke er så mye fysisk aktiv og ikke spiser så sunn mat, andre perioder er jeg fysisk aktiv og sunn, det er mest på våren og sommeren og høsten. Nå for tiden er jeg ikke så aktiv. Er 35 år og ellers frisk. Flere som har denne angsten? Hva gjør dere for å takle det?

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

Jeg har også dødsangst. Men hos meg er det tanken på at man skal dø som plager meg.  Jeg klarer ikke å akseptere at de rundt meg og jeg selv skal dø.  Det er en grusom tanke som hjemsøker meg. Jeg er redd for å bli gammel og ha smerter og være ensom ogselvsagt også døden.  Jeg tror kanskje at å ufarlige døden hjelper. Jeg jobbet i en periode i psykiatrien hvor mine kollegaer har jobbet tett på døden og erfart mye død. Jeg snakket masse om døden med kollegene mine. Nesten hver  dag fordi det var et  naturlig tema som ofte  kom  opp. I den perioden var dødsangsten min langt mildere.  Jeg tror det beste rådet er å snakke om døden,  gjøre den mindre mystisk og fremmed enn den er 

Anonymkode: 162e7...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har også dødsangst. Men hos meg er det tanken på at man skal dø som plager meg.  Jeg klarer ikke å akseptere at de rundt meg og jeg selv skal dø.  Det er en grusom tanke som hjemsøker meg. Jeg er redd for å bli gammel og ha smerter og være ensom ogselvsagt også døden.  Jeg tror kanskje at å ufarlige døden hjelper. Jeg jobbet i en periode i psykiatrien hvor mine kollegaer har jobbet tett på døden og erfart mye død. Jeg snakket masse om døden med kollegene mine. Nesten hver  dag fordi det var et  naturlig tema som ofte  kom  opp. I den perioden var dødsangsten min langt mildere.  Jeg tror det beste rådet er å snakke om døden,  gjøre den mindre mystisk og fremmed enn den er 

Anonymkode: 162e7...57d

Takk for svar. Skjønner. Er viktig å snakke om det. Men håper angsten går over etterhvert.

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

Angst og angst, for min del er det nok mer reelt enn for deg da jeg faktisk hadde en stor hjerneblødning da jeg var i begynnelsen av 30 årene.  Har hatt et par små og de siste to årene men , det er ikke mange som vet det, da reiste jeg ikke på sykehuset en gang. Med andre ord så er jeg relativt frisk og rask, og ble verken lam eller mistet språket. 

Kan jo ikke gjøre så mye med det, vi skal alle dø. Selv er jeg ikke redd for å dø i seg selv, mer å dø fra barnet mitt.

Når hun var mindre pleide jeg å ta en prat med en venninne hver dag, bare sånn at hvis jeg ikke tok kontakt i løpet av dagen så skulle hun komme for å sjekke. Nå er heldigvis barnet så stort at skjer det noe så kan hun skaffe hjelp selv. Det bør for øvrig alle lære barna sine fra ung alder. Har en venninne som ikke hadde vært her i dag om det ikke var for at jenta på 5 gikk etter hjelp når hun ramlet sammen. Det var egentlig ingen risiko for at jeg skulle ramle om, men "angsten" var det jo.

Så det jeg tenker kan hjelpe for deg det er jo at du har noen du tar en prat med hver dag. Du er ærlig og sier du sliter litt om dagen og er redd for å dø, rett og slett. Så er du redd for katten osv. Kan vi snakkes eller sende en mail om dagen?

Har en venninne som bor alene som jeg gjør det med, nå har hun faktisk en tilstand som gjør at hun kan ramle sammen da, men at du ønsker en slags sikkerhet er jo forståelig.

Anonymkode: 79b8f...fc8

[Gjest Airman]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har plutselig fått dødsangst. Jeg kan en dag være redd for at hjertet skal stoppe, en annen dag kan jeg være redd for hjerneblødning/slag, og andre ting man plutselig kan dø av. Jeg bor alene med en katt og tror angsten kan skyldes at jeg er redd for å dø så han blir alene og ingen finner oss, hvordan skal han klare seg da? Jeg hverken røyker eller drikker.  Kan ha perioder der jeg ikke er så mye fysisk aktiv og ikke spiser så sunn mat, andre perioder er jeg fysisk aktiv og sunn, det er mest på våren og sommeren og høsten. Nå for tiden er jeg ikke så aktiv. Er 35 år og ellers frisk. Flere som har denne angsten? Hva gjør dere for å takle det?

Anonymkode: 43c5b...38e

Er det noen som ikke er redd for å dø? Da tenker jeg ikke på religiøse, de gleder seg til det... Spørsmålet er om hvor stor plass i tankene det skal få.. 

[AnonymBruker]

Flere?

Anonymkode: 43c5b...38e

[NewStart87]

Kan vel ikke si jeg gleder meg til å dø, men hvem gjør vel det? Men døden er jo en naturlig del av livet. Jeg tror på et liv etter døden, føler det kanskje gjør meg litt mer avslappet i forhold til det. 

[AnonymBruker]

Hatt siden jeg var 8 år.

Det ble utløst av at bestefar fekk kreft. (God artet) og den andre bestefaren måtte operere hjerte opp til flere ganger. Men begge ble over 90 år 🤷🏻‍♀️😄 

I dag sliter jeg med kreft angst. 
Har jeg vondt i hode noen dager så er det hjernesvulst jeg har. 

Kjenner jeg noe i halsen, ja da er det kreft der og.

Ganske slitsomt å leve slik 😏 

 

Anonymkode: 0e4d3...fc8

[AnonymBruker]

Får dødsangst i perioder hvor jeg stresser mye eller ikke har det bra. For mange kan dødsangsten fungere som en katalysator for å ta tak i ting i livet sitt og gjøre positive endringer. Har du det vanskelig for tida? (Det har vi vel alle pga. corona, men ja...)

Anonymkode: 9aa46...350

[AnonymBruker]

Ingen vits, den dagen det stopper er smerten over. Så enkelt er det bare. 

Anonymkode: 7d686...e06

[AnonymBruker]

Det verste er egentlig alderdommen. Selve døden er jeg ikke så redd, men hvordan alderdommen blir. Og hvordan det føles å dø er jo også skummel da

Anonymkode: 14564...7ef

[AnonymBruker]

Ja veldig. Angst for å dø fra barna mine.  At de skal vokse opp uten meg. At jeg har en sykdom som gjør at jeg dør. 

Sånne dumme ting som man ikke kan styre. For det er helt umulig.  Må bare prøve å akseptere at alle skal dø en gang og være mye til stede og nyte hver dag.  

Men ingen god angst å ha, jeg kjenner på den. 

Anonymkode: 16d42...fc4

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd akkurat, men mer engstelig. Jeg er kanskje mer engstelig for å bli veldig gammel og for hvordan alderdommen blir enn å dø. Må si at jeg tenker en del på det, spesielt om jeg er alene. Jeg syns det har vært sårt i voksen alder å være alene, lurer på hvordan det er når jeg er 70-80år, f.eks. 

Anonymkode: a86f4...703

[AnonymBruker]

At friske mennesker uansett alder bare plutselig dør med mindre det skjer en ulykke er vel lite sannsynlig?

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.3.2021 den 1.45):

Ja veldig. Angst for å dø fra barna mine.  At de skal vokse opp uten meg. At jeg har en sykdom som gjør at jeg dør. 

Sånne dumme ting som man ikke kan styre. For det er helt umulig.  Må bare prøve å akseptere at alle skal dø en gang og være mye til stede og nyte hver dag.  

Men ingen god angst å ha, jeg kjenner på den. 

Anonymkode: 16d42...fc4

Ja, det er vondt å ha det sånn. 

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

Er det dødsangst eller sykdomsangst? 

Anonymkode: 8b46d...f6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det dødsangst eller sykdomsangst? 

Anonymkode: 8b46d...f6e

Dødsangst. Er redd jeg plutselig skal falle død om, eller dø når jeg sover.

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dødsangst. Er redd jeg plutselig skal falle død om, eller dø når jeg sover.

Anonymkode: 43c5b...38e

Er det normalt å ha sånn angst? Føler meg så alene.

Anonymkode: 43c5b...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.3.2021 den 20.26):

Flere som har denne angsten? Hva gjør dere for å takle det?

Anonymkode: 43c5b...38e

Jeg kjente litt på dette for noen år siden. Jeg krisemaksimerte de lux, googlet symptomer, kjente etter og gravde meg selv ned i troen på at jeg kom til å dø. Gikk hver dag med angst for å dø, ettersom jeg tenkte at jeg var døden nær. 

Så møtte jeg en lege som sa: "Skal du virkelig gå rundt hver dag i livet ditt å være redd for å dø? Hvilket liv er det? Livet handler jo om å leve, ikke å dø. Å dø gjør man bare én gang, leve gjør man hele tiden. Dør du så dør du. Det får bare stå seg til. Alle skal uansett dø."

Dette er 6 år siden. Tenk hvis jeg nå skulle ha gått rundt for en unødvendig angst for å dø hver dag i disse 6 årene? Angst for ingenting, altså. 

Hvis det ikke er noe som feiler deg som gjør at du i nær framtid vet at du skal dø, så bør du slippe opp tankene om at du skal dø. Sannsynligheten for at du ikke dør i nær framtid er vanvittig høy. 

Anonymkode: d60ab...109

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø. Heller det enn å ligge som en «grønnsak» om man får slag feks. Ønsker heller ikke å bli veldig gammel. Har sett hvordan eldre med behov for litt hjelp blir behandlet og det er uverdig og ikke interessant for meg. Syns også Norge står ovenfor store utfordring med innvandring og velferdsstaten. For ikke å snakke om alt styret med covid19, det henger ikke på greip. Jeg vil leve så lenge jeg er frisk, kan jobbe og klare meg selv. Den dagen jeg blir avhengig av andre og Norge og verden blir for syk etter min mening, tenker jeg det blir en tur til Sveits.

Anonymkode: d3e2c...1e2