Utroskap

[Gjest Frustrertogfortvila20åring]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ca. fire år, fra jeg var 16 år. Vi har et ganske fint forhold, med ønske om barn og giftemål om ikke alt for lenge. Vi har bodd sammen i over ett år nå, og ting går greit...

Men jeg har ærlig talt et STORT problem. Jeg klarer ikke å velge.. Er fullt klar over at jeg ikke kan få både pose og sekk, men kommer meg ikke ut av denne onde sirkelen(eller hva jeg nå skal kalle det...) Ja, jeg har vært utro hele to ganger, og han også et par.. Den ene gangen fortalte jeg ham det, den siste lot jeg vær. Dårlig samvittighet? Finns ikke!

Grunnen til at jeg ungikk å fortelle ham om den siste gangen, var at han aldri kom til å få vite noe uansett. Han bodde i andre enden av landet, og er en av mine beste venner(Ja, jeg vet det. Au!) Nå har begge de to flyttet til samme by som meg, og jeg kan ikke la vær å ta opp kontakten... Av en eller annen grunn er jeg litt glad i dem... Hvorfor vet jeg ikke.

Nå sitter jeg og tenker på hvorfor jeg er så uforskammet frekk. Elsker jo ham, helt sant! Men likevel vet jeg med meg selv at noe mer kommer til å skje, rettere sagt; jeg kommer til å være utro igjen. Jeg er jo jente, og vet at dere her inne er sterkt imot alt som heter utroskap. Men kan bare ikke noe for det...

Er ikke ute etter noen trøstende ord, for det vet jeg at jeg ikke trenger. Er bare ute etter noen råd på hva jeg skal gjøre, og da snakker jeg ikke om standard:"du fortjener ikke dette!"'

Hvis jeg absolutt måtte hatt et svar på hvorfor jeg gjør dette mot min kjære, må det vel være fordi vi ble sammen i så tidlig alder. Jeg har ærlig talt ikke hatt noen særlig ungdom, når det kommer til denne biten..

Hadde vært supert med svar:)

[Gjest Gjest]

Ble dobbelt gitt..

Endret 23. august 2005 av Sneip

[Gjest Gjest]

Synes du skal ta konsekvensene av hvordan du føler (at du tror du vil være utro igjen), og slå opp med kjæresten din.

Hva slags forhold har dere egentlig, når dere begge er utro?

Slå opp, ras fra deg (siden du sier du ikke har gjort det ennå), og se heller om dere blir sammen igjen siden.

At du i det hele tatt kan tenke på barn (og også bryllup) når du føler og ikke minst oppfører deg som du gjør er for meg uforståelig! Vent med det! Du er ikke kommet dit i livet at du burde tenke på å binde deg på en slik måte!

Sålenge du ikke har "rast" fra deg, og ikke engang har dårlig samvittighet for utroskapen din tror jeg du er altfor umoden til å binde deg på noensomhelst måte.

Slå opp, lev livet en stund, og hvis det er som du sier, at du elsker han (og han forhåpentligvis elsker deg), så kan dere jo bli sammen senere.

Når dere begge allerede har rukket å være utro, tror jeg ikke forholdet deres kommer til å overleve i lengden uansett hvis dere forblir sammen nå.

Men lykke til uansett.

[Gjest Gjest]

Jeg ble også sammen med en gutt da jeg var 16. Vi var så forelsket som det gikk ann å bli. Vi drømte om bryllup og barn, og var ovebeviste om at det kom til å bli oss to resten av livet. Ettersom årene gikk, forandet vi oss begge to, vi ønsket fremdeles å være sammen, men forskjellene og rastløsheten begynte å komme.

Vi dro på ferier uten hverandre, ble kjent med andre gutter/jenter. Vi elsket fremdeles hverandre altfor høyt til at vi ønsket å være utro, men vi skjønte at det var på tide å gå hver til sitt.

Det ble slutt, vi kuttet kontakt med hverandre og begge to fikk levd fra oss. Nå som jeg er blitt eldre og mer moden, skjønner jeg ikke hvorfor vi i det hele tatt var sammen, da jeg først nå forstår hvor forskjellige vi er.

I dag, 5 år etter bruddet, er jeg gift med drømmemannen min, og har er forlovet med ei jente. Jeg skal ikke si at jeg ikke tenker på ham innimellom, og tenker på hvordan livet ville ha vært dersom jeg hadde giftet med med ham som 20 åring og fått barn. Jeg vet også at han slet veldig med følelsene sine på bryllupsdagen min. Men samtidig så vet jeg at dersom vi hadde vært ment for hverandre så hadde vi også funnet tilbake til hverandre.

Rådet mitt til deg er å komme deg ut fra forholdet, for det er tydelig at du ikke har fått levd ut, så får tiden vise om noen år om dere er ment for hverandre, dersom dere er det, så kommer nok hjerte ditt til å finne ham igjen.

Lykke til med valget, men husk at du lever dette livet kun en gang, og at du er ung kun en gang!

[Nabodama]

Det er som du sier selv, du har ikke fått rast fra deg ennå.

Du har jo vært sammen med kjæresten i 4 år allerede, og du er bare 20!

Det er så tidlig i livet at du ikke har opplevd så mye enda.

Hvorfor så travelt med familie og barn?

Du har kjempegod tid. Vent litt med det, ta det underbevisstheten sier til deg på alvor.

Nemlig at du har behov for flere opplevelser, rent generelt (her mener jeg ikke bare menn, altså).

Det er i tenårene du skal prøve og feile og "finne deg sjæl", men du har hatt det nokså trygt og greit, hvis jeg forstår deg rett.

Har selv en datter på snart 18, selv fikk jeg henne da jeg var 20. Det var helt greit, men ser i ettertid at det ble for "rolig" i tenåra, med lange forhold.

Det kommer tilbake seinere.

Nyt livet, ha det gøy en stund, vent med alvoret. Det kommer tidsnok.

Det er nå du kan reise, studere, jobbe i utlandet osv.

[Lina]

jeg har hatt det akkurat som deg, men vi valgte å avslutte forholdet... vi kom frem til at det ikke var noe å bygge videre på, og jeg for min del tror ikke det er "ment to be" om en er utro mot hverandre.. Du søker da andre, altså det er noe du mangler der du er. Men meg om det, du/dere må finne ut hva som er det beste for dere. Lykke til!