Liker ikke publikum

[Gjest LillTrill]

Det er noe jeg har slitt med hele livet. Jeg liker ikke at en tredjepart, eller flere hører på hva jeg sier til samtalepartner. Hvis jeg f.ex har en samtale med en venninne på et offentlig sted så prater jeg litt lavt for jeg vil ikke at folk skal høre. Når jeg sitter i klasserommet så liker jeg ikke å rekke opp hånda å svare selv om jeg vet svaret fordi jeg liker ikke at hele klassen skal høre meg prate.... Det som plager meg mest er når vi er på besøk hos svigers. Vi sitter da rundt bordet og prater, jeg, kjæresten min, hans mor og far. De tre prater da masse sammen mens jeg sitter der stum som en ørsters. Ikke bare fordi jeg ikke kommer på noe å si (jeg er veldig sjenert og lite pratsom!), men skal jeg fortelle eller spørre om noe på eget initiativ overfor dem blir jeg så flau og jeg "tør" ikke. Dette er svært flaut med tanke på at jeg er over 20 år! Jeg lar kjæresten min ta seg pratinga. Men hvis han forlater rommet sammen med sin far, og bare jeg og hans mor blir sittende, da kommer jeg på masse å si. Da både vitser jeg og forteller historier osv.... Ellers så bare svarer jeg når noen spør meg om noe! Husker sist gang jeg pratet med svigers.... Det var noe båtprat og kjæresten min nevnte at faren min hadde jobbet på et stort skip. Da sa svigerfar "jasså, faren din er sjømann?" og jeg bare svarte "ja, som elektriker". Så begynte de å prate om no annet. Jeg klarer bare ikke å fortsette samtalen! Jeg skulle bare ønske at jeg ville tørre å prate når flere folk er til stede og lytter også! Er mulig jeg har så liten selvtillit at jeg ikke tror at folk har noen interesse for hva jeg har å si...

Noen flere som har det slik? Som blir stum som en ørsters?

[Gjest Gjest]

Har det ikke sånn selv, men samboeren min er sånn!

Men sålenge han prater når det bare er oss to er det jo greit!

Skjønner at det er et problem for deg, men vet liksom ikke helt hva jeg kan råde deg til.

Har prøvd å få sambo til å overkomme "snakkeskrekken" i flere år, men hjelper ikke.

Men lykke til!

[Gjest Gjest]

Har hatt det på samme måten når det er flere personer som er med i samtalen. En eller to går greit, men når det blir en gjeng blir jeg mest sittende å høre på. For min egen del tror jeg det kommer litt av manglende selvtillit, noe som sitter igjen fra ungdommen.

Hva med å forsøke å vinkle samtalen over på den du snakker med?(De fleste snakker gjerne om seg selv) Du nevnte at du sa at faren din var sjømann. En fortsettelse ville kanskje ha vært at du spurte svigerfaren din om han har reist til sjøs noen gang(dersom du ikke vet det på forhånd selvfølgelig)

[Gjest Spacegirl]

Har det på samme måten . Med en gang det kommer en tredjeperson inn i samtalen, blir jeg stum, total shutdown. Irriterende, og ganske hemmende, men jeg har desverre enda ikke funnet noen løsning på hvordan jeg skal "komme over det". Er kjedelig på fester og sammenkomster, for jeg er jo avhengig av å få folk på tomannshånd for å klare å føre en samtale og bli kjent med de. Og det er jo ikke så ofte det skjer, er vanligere at folk står i grupper . Håpløst...

[Hu i Svingen]

Jeg var sånn før, men det har forsvunnet med tid og øvelse. Dvs. jeg har bevisst gått inn for å tenke ut ting jeg kan prate om i gitte situasjoner, og dessuten bestemt meg for at det faktisk ikke er så farlig om jeg skulle si noe dumt og drite meg ut heller. Nå er jeg faktisk litt av en smalltalker, og prater gjerne med alle slags folk, også helt ukjente folk i butikker og på gata.

Så det går an, ja.

Hvis du tenker at folk ikke er interessert i hva du har å si, så stemmer det faktisk ikke. Man kan si nesten hva som helst til folk, og de vil svare interessert tilbake, tro det eller ei.

[tøydukke Anna]

I noen situasjon hvor man føler seg litt utilpass kan vel noen og enhver bli sånn. Dersom du er sånn bestandig, selv i situasjoner du føler deg trygg, tror jeg det er riktig som Hu i Svingen sier at det er øvelse som trengs. Det er kanskje ubehagelig, men du må nok bare presse deg selv til å holde en samtale gående. Så blir det forhåpentligvis litt bedre etterhvert... Er enig med deg i at det ikke bestandig er så lett å holde samtaler gående i selskapelige sammenhenger, men som noen her sier snakker folk som oftest om seg selv, så kanskje du rett og slett må prøve å tenke ut ting du kan tenke deg å snakke om, noe du er interessert i, og så prøve å vinkle samtalen inn på det. Sånn kan du få litt mer overtak i samtalen. Det skader ikke å forsøke hvert fall.

Lykke til!

[Hu i Svingen]

Jo, og dessuten er det et godt triks å gi folk komplimenter, enten for klær eller interiør eller whatever. Du skal selvsagt ikke lyve, men se etter noe som du synes er fint, så finner du som regel alltid noe.

[Gjest Gjest]

Det er noe jeg har slitt med hele livet. Jeg liker ikke at en tredjepart, eller flere hører på hva jeg sier til samtalepartner. Hvis jeg f.ex har en samtale med en venninne på et offentlig sted så prater jeg litt lavt for jeg vil ikke at folk skal høre. Når jeg sitter i klasserommet så liker jeg ikke å rekke opp hånda å svare selv om jeg vet svaret fordi jeg liker ikke at hele klassen skal høre meg prate.... Det som plager meg mest er når vi er på besøk hos svigers. Vi sitter da rundt bordet og prater, jeg, kjæresten min, hans mor og far. De tre prater da masse sammen mens jeg sitter der stum som en ørsters. Ikke bare fordi jeg ikke kommer på noe å si (jeg er veldig sjenert og lite pratsom!), men skal jeg fortelle eller spørre om noe på eget initiativ overfor dem blir jeg så flau og jeg "tør" ikke. Dette er svært flaut med tanke på at jeg er over 20 år! Jeg lar kjæresten min ta seg pratinga. Men hvis han forlater rommet sammen med sin far, og bare jeg og hans mor blir sittende, da kommer jeg på masse å si. Da både vitser jeg og forteller historier osv.... Ellers så bare svarer jeg når noen spør meg om noe! Husker sist gang jeg pratet med svigers.... Det var noe båtprat og kjæresten min nevnte at faren min hadde jobbet på et stort skip. Da sa svigerfar "jasså, faren din er sjømann?" og jeg bare svarte "ja, som elektriker". Så begynte de å prate om no annet. Jeg klarer bare ikke å fortsette samtalen! Jeg skulle bare ønske at jeg ville tørre å prate når flere folk er til stede og lytter også! Er mulig jeg har så liten selvtillit at jeg ikke tror at folk har noen interesse for hva jeg har å si...

Noen flere som har det slik? Som blir stum som en ørsters?

←

Vet du, jeg hadde det selv slik som ung. Til langt over 30 år. Sakte begynte eg å komme meg.

Har vel mye med selvtillitt og erfaring å gjøre , tror jeg.

Jeg syntes alltid at andre var så velformulert og sa de riktige tingene. senere erfarerjeg at det ikke er tilfelle.

Nå er det lite som stopper meg,men må innrømme at i store forsamlinger så stopper det opp.

Noen klarer aldri store forsamlinger, uansett hvor erfaren og full av selvtillitt de er.