Mor som ringer hele tiden

[AnonymBruker]

Du har jo et valg, TS - enten kan du fortsette kontakten, til du utvikler varige muskelplager, depresjon og kjører din egen helse i grøfta, eller så kan du fjerne deg helt fra situasjonen og endelig blokkere henne totalt. 

Det du utsettes for er terror. Ville du akseptert den slags fra andre mennesker i livet ditt? Forhåpentligvis ikke, du ville meldt dem til politiet. Jeg skjønner at det er vanskelig å være hard mot en mor, men dette er ikke en vanlig mamma som bare er litt "slitsom" og needy. Dette er galskap, og det er på tide å innse hvor uakseptabelt og grenseoverskridende det er.

Slik du beskriver din mor er det psykiske diagnoser/personlighetsforstyrrelser inne i bildet. Det er trist for alle involverte, men det er ingen ting du kan gjøre med saken. Kontakt med henne kommer alltid til å bety stalking, personangrep og konflikt. Det finnes dessverre ingen lykkelig mellomting når vedkommende ikke orienterer etter fornuft og empati. 

Nå vet ikke jeg hva slags eiendom dere deler (hytte?), men er materielle ting og sentimental verdi viktigere enn at du har en god hverdag? Arv har du uansett krav på når den dag kommer, utover det ville jeg valgt å frigjøre meg helt fra mor. Informere søsken/øvrig familie om beslutningen og at du gjerne vil fortsette å ha en relasjon til dem.

Anonymkode: 01a0d...b00

[englandsvenn]

Hei, jeg er ny bruker her og kjenner meg veldig igjen i dette temaet. Håper at noen kan svare meg selv om tråden er gammel.

For å begynne fra begynnelsen, jeg hadde en fin oppvekst som enebarn, min mor hadde prøvd å få barn lenge men ble ikke gravid før sent 30årene noe som var gammelt da, (jeg er født i 76) og det fikk jeg høre opp gjennom oppveksten at jeg var et veldig ønsket barn. Jeg er utadvent og pga at jeg ikke hadde noe søsken var jeg ofte hos venner og andre for hvor det var mye liv siden vårt hus var stille. Når jeg tenker meg om så ser jeg tilbake at det var sikkert problemer, men det var ikke høy kranglig. feks la moren min seg ofte tidlig 8tiden og la seg uten å si godtnatt. Noe jeg synes nå er veldig rart når jeg har blitt mor selv. Jeg tror også at hun har hatt spisevegring og andre problemer som var grunnen til at hun ikke ble gravid. Nevner bare dette for jeg tenker mye på hvorfor hun er som hun er . Uansett når jeg var 14 år reiste jeg til usa som utvekslingselev og kan vel si at jeg ble veldig selvstendig tidlig. Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring og har ikke bodd i Norge siden den tid.  Vil si at vi hadde et greit forhold hvor jeg kom jevnlg på besøk, og de besøkte også meg i utlandet men etter covid ble det hele mye verre.

Jeg har alltid hatt et veldig bra forhold til min far som dessverre gikk bort i april i fjor. Men de seneste årene har det vært vanskelig også for hver gang vi snakket på telefon så satt moren min ved siden av og hørte på og jeg følte at vi ikke kunne snakket løst og fast som vi alltid har gjort tidligere. Min mor ringte meg også men da mest for å snakke om hvor vanskelig min far er og om jeg kan snakke med han og få han til å gjøre ting. Det er som alltid alle andre er problemet for henne.
 

Hun ringer nesten hver dag. Og nå får hun også relativt ukjente til å sende meg sms eller ringe for å si at de har vært på besøk hos henne.

For å forklare litt om hennes oppførsel. Vi var på besøk før jul for et par år siden med hele familien. Hun bor i en liten leilighet med et gjesterom så vi booket en airbnb som var 15min kjøretur derfra. Det synes hun var dumt og ble sur.

Hun laget ikke noe julemat og sa at vi skulle gå på pizzarestaurant på lillejuleaften. jeg foreslå at jeg kunne lage mat men det ville hun ikke. Da jeg baket med datteren min satt hun og så på og jeg merket at datteren min er litt nervøs rundt henne.

Når vi spiste middag så begynte hun å gråte og sprang ut av rommet og skrek til meg at jeg var en dårlig mor fordi mine barn ikke kjenner historien til familien.

Etter denne seansen så sier hun aldri unnskyld eller gir meg en klem osv. hun bare glemmer det og later som ingenting har skjedd.

Etter at min far gikk bort er hun veldig ensom. og hun gråter veldig mye, når jeg snakker med henne så ender det ofte i gråt.

Min mor har et stort netteverk av bekjente men ingen bestevenner forutenom noen nye venner hun har fått de siste årene, hun er uvenn med søsteren sin  og har ingen famile forutenom kusiner og fettere som hun har litt sporadisk kontakt med. Hun har aldri hatt kontakt med min fars side av familien heller. Jeg er veldig nær min tante men moren min vil ikke ha noen kontakt med de.

På nyttårsaften ble hun invitert bort men ville ikke gå fordi hun var alene uten min far. Så da endte hun opp med å sitte alene hjemme og se på tv. hun ringte meg flere ganger og gråt.

Jeg hadde en jobb coach ifjor og dette kom opp og vi snakket om å sette grenser og jeg har blitt flinkere til det men jeg synes det er vanskelig og merker at jeg gruer meg hver gang hun ringer.

Jeg har foreslått forsktig at hun burde snakke med legen sin og finne sorg gruppe men hun er ikke interessert i mine råd.

Jeg lurer vel egentlig på om det er noen som har funnet beste måten på å håndtere en slik situasjon.  Jeg synes det er vanskelig å ikke svare når hun ringer, så jeg sender alltid en sms tilbake hvis jeg er på jobb eller opptatt med noe annet viktig men føler det som noe som henger over meg og får dårlig samvittighet hvis jeg ikke kan svare.

Tusen takk for svar.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2021 den 11.47):

Hei, 

Det finnes nok utallige gamle tråder her inne om liknende temaer, men jeg må allikevel bare få dette ut. Jeg og min mor har siden jeg ble voksen sakte men sikkert fått et vanskeligere forhold. Mens hun føler alt er bra! Vi er helt forskjellige politisk (hun er radikalt høyrevridd og har sterke meninger om utlendinger/flyktninger/religion), mens jeg er langt mot venstre. Uansett så har jeg aldri hatt noen interesse av å vrenge over mine meninger på henne, mens hun selv skal gjerne ta opp sånne temaer hele tiden som vi ikke er enige i. Hun kaller venstresiden idioter og hjernedøde, men selv greier hun ikke gjøre enkle ting som å fylle ut et helt enkelt skjema hvor det for eksempel kan stå fyll ut navn, adresse , og så videre.  Når jeg møtte min mann så hadde hun sterke meninger om han også, og var negativ fordi jeg brukte mye tid med han. Og i det hele tatt, hun har negative ting å si om alle familiemedlemmer og venner hun har. Det er alltid noe drama på gang. Siden jeg har endret interesser siden jeg var 15 år gammel så mener hun at alle endringer er pga min mann, som om det er noe negativt å endre smak innenfor musikk, reise og så videre. Og jeg vet selv at de endringene som gjelder meg har ingenting med han å gjøre... Poenget er at hun har mange og sterke meninger om alt, alle og det er sjeldent at hun er positiv eller vil snakke om hyggelige ting, hun har for eksempel aldri vist noe glede over at jeg er i et forhold hvor vi har hatt det bra i over 10 år uten krangling og så videre. Hun har siden begynnelsen bare sagt at vi må bare vente til forelskelsen går over, bare vente til vi er gift, bare vente til 7 årskrisen kommer, bare vente til vi har vært 20 år i lag og så videre . Altså hun hadde nok frydet seg om vi kranglet og hadde et helvete, eller en stor krise hadde oppstått. Det vil si, ikke en normal kjærlig mor som ønsker barna sine det beste i livet. 

Så skal jeg komme til poenget. Jeg har en krevende jobb i form av mye kundekontakt. Jeg blir veldig sliten og har ingen lyst til å bruke fritiden min på å være "kundeservice" for moren min også. Hun kan finne på å ringe 5 ganger i løpet av en arbeidsdag og legge igjen beskjeder om å ringe, ring så snart som mulig. Hvis jeg skriver hva det gjelder og om det er noe viktig så svarer hun ikke. Det kan være ting som gjelder facebook eller helt meningsløse ting som hun kan finne ut med et google søk , og som ikke er viktig å forstyrre i arbeidsdagen for å få svar på. Hvis jeg hjelper henne så finner hun på mer ting å spørre om. Til slutt ender det opp med at jeg blir irritert og så blir historien at jeg ikke hjelper med noen ting, selv om jeg har brukt masse tid totalt på en filleting.  Problemet er også at hvis jeg først tar telefonen eller ringer, så kan hun ikke snakke 5 minutter. Det blir alltid 60 min pluss. Og jeg hater telefon og å prate i timesvis om alt som er dritt i verden og hvor jævlig alle er. Og når arbeidsdagen er over så har jeg ikke lyst å snakke med henne i 1-2 timer. Hvis jeg ikke svarer så ringer hun alltid rundt middagstider eller når jeg har lagt meg. Flere tapte anrop og meldinger om å ringe. Så er det ALDRI noe viktig. 

Jeg føler at jeg blir kvalt og at jeg aldri kan senke skuldrene å slappe av, selv om jeg lar være å svare eller ikke ringer opp så når hun meg i andre kanaler for å skrive RING RING MED EN GANG! Jeg opplever dette som stressende og føler meg nesten psykisk nedbrutt grunnet dette.  Er det noen andre som har liknende erfaringer med mødre? Eller fedre for den saks skyld.... 

Vil poengtere at moren min er en person som i hennes øyne er feilfri, og det er overhode ikke mulig å komme med kritikk eller si noe til henne som hun ikke er enig i.  Da er helvete løs...

Anonymkode: 32a44...1d9

Send melding der du skriver, har ikke tid, send meg melding om hva det gjelder

Anonymkode: 64c7d...9bf

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (På 12.3.2021 den 11.47):

Hei, 

Det finnes nok utallige gamle tråder her inne om liknende temaer, men jeg må allikevel bare få dette ut. Jeg og min mor har siden jeg ble voksen sakte men sikkert fått et vanskeligere forhold. Mens hun føler alt er bra! Vi er helt forskjellige politisk (hun er radikalt høyrevridd og har sterke meninger om utlendinger/flyktninger/religion), mens jeg er langt mot venstre. Uansett så har jeg aldri hatt noen interesse av å vrenge over mine meninger på henne, mens hun selv skal gjerne ta opp sånne temaer hele tiden som vi ikke er enige i. Hun kaller venstresiden idioter og hjernedøde, men selv greier hun ikke gjøre enkle ting som å fylle ut et helt enkelt skjema hvor det for eksempel kan stå fyll ut navn, adresse , og så videre.  Når jeg møtte min mann så hadde hun sterke meninger om han også, og var negativ fordi jeg brukte mye tid med han. Og i det hele tatt, hun har negative ting å si om alle familiemedlemmer og venner hun har. Det er alltid noe drama på gang. Siden jeg har endret interesser siden jeg var 15 år gammel så mener hun at alle endringer er pga min mann, som om det er noe negativt å endre smak innenfor musikk, reise og så videre. Og jeg vet selv at de endringene som gjelder meg har ingenting med han å gjøre... Poenget er at hun har mange og sterke meninger om alt, alle og det er sjeldent at hun er positiv eller vil snakke om hyggelige ting, hun har for eksempel aldri vist noe glede over at jeg er i et forhold hvor vi har hatt det bra i over 10 år uten krangling og så videre. Hun har siden begynnelsen bare sagt at vi må bare vente til forelskelsen går over, bare vente til vi er gift, bare vente til 7 årskrisen kommer, bare vente til vi har vært 20 år i lag og så videre . Altså hun hadde nok frydet seg om vi kranglet og hadde et helvete, eller en stor krise hadde oppstått. Det vil si, ikke en normal kjærlig mor som ønsker barna sine det beste i livet. 

Så skal jeg komme til poenget. Jeg har en krevende jobb i form av mye kundekontakt. Jeg blir veldig sliten og har ingen lyst til å bruke fritiden min på å være "kundeservice" for moren min også. Hun kan finne på å ringe 5 ganger i løpet av en arbeidsdag og legge igjen beskjeder om å ringe, ring så snart som mulig. Hvis jeg skriver hva det gjelder og om det er noe viktig så svarer hun ikke. Det kan være ting som gjelder facebook eller helt meningsløse ting som hun kan finne ut med et google søk , og som ikke er viktig å forstyrre i arbeidsdagen for å få svar på. Hvis jeg hjelper henne så finner hun på mer ting å spørre om. Til slutt ender det opp med at jeg blir irritert og så blir historien at jeg ikke hjelper med noen ting, selv om jeg har brukt masse tid totalt på en filleting.  Problemet er også at hvis jeg først tar telefonen eller ringer, så kan hun ikke snakke 5 minutter. Det blir alltid 60 min pluss. Og jeg hater telefon og å prate i timesvis om alt som er dritt i verden og hvor jævlig alle er. Og når arbeidsdagen er over så har jeg ikke lyst å snakke med henne i 1-2 timer. Hvis jeg ikke svarer så ringer hun alltid rundt middagstider eller når jeg har lagt meg. Flere tapte anrop og meldinger om å ringe. Så er det ALDRI noe viktig. 

Jeg føler at jeg blir kvalt og at jeg aldri kan senke skuldrene å slappe av, selv om jeg lar være å svare eller ikke ringer opp så når hun meg i andre kanaler for å skrive RING RING MED EN GANG! Jeg opplever dette som stressende og føler meg nesten psykisk nedbrutt grunnet dette.  Er det noen andre som har liknende erfaringer med mødre? Eller fedre for den saks skyld.... 

Vil poengtere at moren min er en person som i hennes øyne er feilfri, og det er overhode ikke mulig å komme med kritikk eller si noe til henne som hun ikke er enig i.  Da er helvete løs...

Anonymkode: 32a44...1d9

Du må ta en TYDELIG samtale med henne under 4 øyne. Mulig det ligger noe annet bak hennes behov for å ringe/kontakte deg. Det virker ikke helt normalt. Dersom hun ikke aksepterer/forstår at:

-hun må la være å ringe deg i arbeidstiden

-hun må ikke ringe sent på kvelden

-hun må slutte å ringe når det bare er for å plage deg med tulleting

-Ville da sagt at fra nå av ringer du henne. Og da feks. 2 ganger pr.uke for å høre at alt er bra m/henne. Babler hun da for mye avslutter du samtalen.

 

Endret 6. januar 2024 av Rødstrupa

[AnonymBruker]

englandsvenn skrev (5 minutter siden):

Hei, jeg er ny bruker her og kjenner meg veldig igjen i dette temaet. Håper at noen kan svare meg selv om tråden er gammel.

For å begynne fra begynnelsen, jeg hadde en fin oppvekst som enebarn, min mor hadde prøvd å få barn lenge men ble ikke gravid før sent 30årene noe som var gammelt da, (jeg er født i 76) og det fikk jeg høre opp gjennom oppveksten at jeg var et veldig ønsket barn. Jeg er utadvent og pga at jeg ikke hadde noe søsken var jeg ofte hos venner og andre for hvor det var mye liv siden vårt hus var stille. Når jeg tenker meg om så ser jeg tilbake at det var sikkert problemer, men det var ikke høy kranglig. feks la moren min seg ofte tidlig 8tiden og la seg uten å si godtnatt. Noe jeg synes nå er veldig rart når jeg har blitt mor selv. Jeg tror også at hun har hatt spisevegring og andre problemer som var grunnen til at hun ikke ble gravid. Nevner bare dette for jeg tenker mye på hvorfor hun er som hun er . Uansett når jeg var 14 år reiste jeg til usa som utvekslingselev og kan vel si at jeg ble veldig selvstendig tidlig. Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring og har ikke bodd i Norge siden den tid.  Vil si at vi hadde et greit forhold hvor jeg kom jevnlg på besøk, og de besøkte også meg i utlandet men etter covid ble det hele mye verre.

Jeg har alltid hatt et veldig bra forhold til min far som dessverre gikk bort i april i fjor. Men de seneste årene har det vært vanskelig også for hver gang vi snakket på telefon så satt moren min ved siden av og hørte på og jeg følte at vi ikke kunne snakket løst og fast som vi alltid har gjort tidligere. Min mor ringte meg også men da mest for å snakke om hvor vanskelig min far er og om jeg kan snakke med han og få han til å gjøre ting. Det er som alltid alle andre er problemet for henne.
 

Hun ringer nesten hver dag. Og nå får hun også relativt ukjente til å sende meg sms eller ringe for å si at de har vært på besøk hos henne.

For å forklare litt om hennes oppførsel. Vi var på besøk før jul for et par år siden med hele familien. Hun bor i en liten leilighet med et gjesterom så vi booket en airbnb som var 15min kjøretur derfra. Det synes hun var dumt og ble sur.

Hun laget ikke noe julemat og sa at vi skulle gå på pizzarestaurant på lillejuleaften. jeg foreslå at jeg kunne lage mat men det ville hun ikke. Da jeg baket med datteren min satt hun og så på og jeg merket at datteren min er litt nervøs rundt henne.

Når vi spiste middag så begynte hun å gråte og sprang ut av rommet og skrek til meg at jeg var en dårlig mor fordi mine barn ikke kjenner historien til familien.

Etter denne seansen så sier hun aldri unnskyld eller gir meg en klem osv. hun bare glemmer det og later som ingenting har skjedd.

Etter at min far gikk bort er hun veldig ensom. og hun gråter veldig mye, når jeg snakker med henne så ender det ofte i gråt.

Min mor har et stort netteverk av bekjente men ingen bestevenner forutenom noen nye venner hun har fått de siste årene, hun er uvenn med søsteren sin  og har ingen famile forutenom kusiner og fettere som hun har litt sporadisk kontakt med. Hun har aldri hatt kontakt med min fars side av familien heller. Jeg er veldig nær min tante men moren min vil ikke ha noen kontakt med de.

På nyttårsaften ble hun invitert bort men ville ikke gå fordi hun var alene uten min far. Så da endte hun opp med å sitte alene hjemme og se på tv. hun ringte meg flere ganger og gråt.

Jeg hadde en jobb coach ifjor og dette kom opp og vi snakket om å sette grenser og jeg har blitt flinkere til det men jeg synes det er vanskelig og merker at jeg gruer meg hver gang hun ringer.

Jeg har foreslått forsktig at hun burde snakke med legen sin og finne sorg gruppe men hun er ikke interessert i mine råd.

Jeg lurer vel egentlig på om det er noen som har funnet beste måten på å håndtere en slik situasjon.  Jeg synes det er vanskelig å ikke svare når hun ringer, så jeg sender alltid en sms tilbake hvis jeg er på jobb eller opptatt med noe annet viktig men føler det som noe som henger over meg og får dårlig samvittighet hvis jeg ikke kan svare.

Tusen takk for svar.

Jeg kjenner meg igjen i det med å ha en mor som ikke tar ansvar for egen situasjon. Det e er ganske åpenbart at hun sliter med angst og depresjon men hun nekter for det.  Jeg har søsken men er vokst opp som «mors nærmeste». Min mor er veldig svingende i humøret og i perioder med mye angst forventer hun at jeg er tilgjengelig til enhver tid, og hun maser, driver med følelsesmessig utpressing og manipulering. Vi har hatt flere «oppgjør» gjennom årene der jeg får nok og blir sint tilslutt. Har en god periode nå, men skjønner at ikke problemet er løst.
 

Det jeg har funnet ut er at jeg må jobbe med skyldfølelsen. Jeg må slutte å la henne styre med med den. Hvis jeg ikke aksepterer og tar imot skyldfølelse bår hun synes jeg er urimelig, da mister hun makt over meg og jeg blir fri og har rett til å sette grenser og ta beslutninger ut fra egne behov. Plasser ansvaret der det hører hjemme. 
 

Om moren din velger å ta beslutninger (avvise andre mennesker, takke nei til avtaler osv) som gjør at hun blir ensom, hvem sitt ansvar er det? 
 

Moren din sin helse, hvem sitt ansvar er det å oppsøke riktig hjelp og motta helsehjelp? 
 

Du kommer ikke unna å jobbe med egen samvittighet her. Kan det hjelpe deg å tenke at du belastet din datter med alle dine ting? Ser du hvor urimelig det er da?

Anonymkode: 30356...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Om moren din velger å ta beslutninger (avvise andre mennesker, takke nei til avtaler osv) som gjør at hun blir ensom, hvem sitt ansvar er det? 
 

Moren din sin helse, hvem sitt ansvar er det å oppsøke riktig hjelp og motta helsehjelp? 
 

Du kommer ikke unna å jobbe med egen samvittighet her. Kan det hjelpe deg å tenke at du belastet din datter med alle dine ting? Ser du hvor urimelig det er da?

Jeg har samme type mor. Her har jeg også måttet ha masse skyldfølelse og dårlig samvittighet.

Du har så rett 👍🏻👏🏻

Anonymkode: fcdca...781

[Helene1982]

Min mor var alvorlig psykisk syk, og et tydelig kjennetegnet på psykisk sykdom, er at man mister evnen til å ta vare på dem rundt seg, og mister evnen til å ta hensyn til andre. Og det er ikke deres feil. Det er sykdommen. Du burde snakke med datteren din om at bestemor ikke er frisk, men at det både er greit å sette egne grenser for hva man skal finne seg i, samtidig som at dette er en sykdom. Jeg tror moren min hadde fått bedre hjelp, om jeg ikke hadde tatt på meg oppgaver jeg ikke har kompetanse til å håndtere. Derfor er mitt råd til deg at: Ikke vær en sovepute for at hun ikke skal oppsøke hjelpen hun faktisk trenger. Snakk med venninnene hennes og fastlegen hennes. Avslutt alle destruktive samtaler, ved å si:jeg er glad i deg, men Jeg har ikke kompetanse til å hjelpe deg med dette. Jeg tror moren din er syk, da dette er en endring i adferd.

[AnonymBruker]

englandsvenn skrev (21 timer siden):

Hei, jeg er ny bruker her og kjenner meg veldig igjen i dette temaet. Håper at noen kan svare meg selv om tråden er gammel.

For å begynne fra begynnelsen, jeg hadde en fin oppvekst som enebarn, min mor hadde prøvd å få barn lenge men ble ikke gravid før sent 30årene noe som var gammelt da, (jeg er født i 76) og det fikk jeg høre opp gjennom oppveksten at jeg var et veldig ønsket barn. Jeg er utadvent og pga at jeg ikke hadde noe søsken var jeg ofte hos venner og andre for hvor det var mye liv siden vårt hus var stille. Når jeg tenker meg om så ser jeg tilbake at det var sikkert problemer, men det var ikke høy kranglig. feks la moren min seg ofte tidlig 8tiden og la seg uten å si godtnatt. Noe jeg synes nå er veldig rart når jeg har blitt mor selv. Jeg tror også at hun har hatt spisevegring og andre problemer som var grunnen til at hun ikke ble gravid. Nevner bare dette for jeg tenker mye på hvorfor hun er som hun er . Uansett når jeg var 14 år reiste jeg til usa som utvekslingselev og kan vel si at jeg ble veldig selvstendig tidlig. Jeg flyttet hjemmefra som 17 åring og har ikke bodd i Norge siden den tid.  Vil si at vi hadde et greit forhold hvor jeg kom jevnlg på besøk, og de besøkte også meg i utlandet men etter covid ble det hele mye verre.

Jeg har alltid hatt et veldig bra forhold til min far som dessverre gikk bort i april i fjor. Men de seneste årene har det vært vanskelig også for hver gang vi snakket på telefon så satt moren min ved siden av og hørte på og jeg følte at vi ikke kunne snakket løst og fast som vi alltid har gjort tidligere. Min mor ringte meg også men da mest for å snakke om hvor vanskelig min far er og om jeg kan snakke med han og få han til å gjøre ting. Det er som alltid alle andre er problemet for henne.
 

Hun ringer nesten hver dag. Og nå får hun også relativt ukjente til å sende meg sms eller ringe for å si at de har vært på besøk hos henne.

For å forklare litt om hennes oppførsel. Vi var på besøk før jul for et par år siden med hele familien. Hun bor i en liten leilighet med et gjesterom så vi booket en airbnb som var 15min kjøretur derfra. Det synes hun var dumt og ble sur.

Hun laget ikke noe julemat og sa at vi skulle gå på pizzarestaurant på lillejuleaften. jeg foreslå at jeg kunne lage mat men det ville hun ikke. Da jeg baket med datteren min satt hun og så på og jeg merket at datteren min er litt nervøs rundt henne.

Når vi spiste middag så begynte hun å gråte og sprang ut av rommet og skrek til meg at jeg var en dårlig mor fordi mine barn ikke kjenner historien til familien.

Etter denne seansen så sier hun aldri unnskyld eller gir meg en klem osv. hun bare glemmer det og later som ingenting har skjedd.

Etter at min far gikk bort er hun veldig ensom. og hun gråter veldig mye, når jeg snakker med henne så ender det ofte i gråt.

Min mor har et stort netteverk av bekjente men ingen bestevenner forutenom noen nye venner hun har fått de siste årene, hun er uvenn med søsteren sin  og har ingen famile forutenom kusiner og fettere som hun har litt sporadisk kontakt med. Hun har aldri hatt kontakt med min fars side av familien heller. Jeg er veldig nær min tante men moren min vil ikke ha noen kontakt med de.

På nyttårsaften ble hun invitert bort men ville ikke gå fordi hun var alene uten min far. Så da endte hun opp med å sitte alene hjemme og se på tv. hun ringte meg flere ganger og gråt.

Jeg hadde en jobb coach ifjor og dette kom opp og vi snakket om å sette grenser og jeg har blitt flinkere til det men jeg synes det er vanskelig og merker at jeg gruer meg hver gang hun ringer.

Jeg har foreslått forsktig at hun burde snakke med legen sin og finne sorg gruppe men hun er ikke interessert i mine råd.

Jeg lurer vel egentlig på om det er noen som har funnet beste måten på å håndtere en slik situasjon.  Jeg synes det er vanskelig å ikke svare når hun ringer, så jeg sender alltid en sms tilbake hvis jeg er på jobb eller opptatt med noe annet viktig men føler det som noe som henger over meg og får dårlig samvittighet hvis jeg ikke kan svare.

Tusen takk for svar.

Kanskje du kan få henne til å lese dette innlegget du har skrevet, som en start til en samtale dere imellom? 

Anonymkode: 2c3a4...14b

[AnonymBruker]

Ruser hun seg?

Anonymkode: ced1b...b45

[Lorieen]

Du må sette grenser. Ikke svar når hun ringer. Send henne en melding og si du er opptatt. Ignorer alle henvendelser, ring henne kun når du føler du orker, og hold samtalene korte.

[AnonymBruker]

Slutt å spill et spill, fortell din mor hva du føler. Enten får du leve med din mor slik hun er, ellers får du gjøre noe med det. 

Slutt å vær et offer, det er utrolig provoserende. Start med å gjøre noe for deg selv i DITT liv.

Anonymkode: eecf8...9c8

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg godt til. Min mor er slik, også snakker hun så høyt og tåler ikke bli motsagt da blir hun agitativ både i stemme og kroppsspråk. Avbryter så jeg ikke kommer til orde.

Det var som om jeg ble spist opp innvendig. Hun er en autoritær  person så her nyttet det bare å blokke henne - har blokket og avblokket henne mange mange ganger. Mitt liv og min helse kommer først. Jeg vet hun baktaler meg og kaller meg syk og skrullete men det blåser jeg i så lenge jeg har det godt med meg selv og er glad for at jeg evner å sette grenser.Frykter henne ikke lenger. Det må være noe ondt og vilt og sykt inni henne som gjør at hun er sånn. Jeg vil heller omgås genuine og ekte mennesker istedenfor en dømmende og nedlatende bulldosere som fryder seg over å komme med stadige stikk. I så henseende forgifter hun min sjel.

 

Har eksempler på folk som har dødd fordi de konstant står på pinne for foreldrene . Å la seg invadere på den måten er å miste seg selv. Økt kortisol og  stress blir resultatet og det kan man dø av. Også blir man litt dummere av å hele tiden måtte veie sine ord.Livet er for kort til det .Til og med penger kan ikke oppveie det.

Synes synd på oppofrende gullunger siden de statistisk sett forkorter livet sitt med ganske mange år. Det er jo dem som blir med henne når alle andre setter grenser for seg og sitt. Kanskje offtopic med penger men enkelte familer bruker det som maktmiddel og til å styre og dirigere ungene med. Anbefaler interesserte å Google psykopati og penger da får man opp mye nyttig. Og vissheten om at ingen gave er gratis kan være kjekt å  vite om. Livet mitt er hvertfall ikke til salgs.

Anonymkode: 02097...bc5

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette med dårlig samvittighet… Min mor er på ingen måte oppfarende eller kranglete, men hun har en væremåte som er veldig slitsom. Hun sier gjerne én ting men mener noe annet og forventer at jeg tar riktig valg basert på hva jeg «bør forstå». Om jeg velger/gjetter feil, blir hun «skuffet» på en skjult måte som vises veldig godt. Kan ikke forklare det..

et eksempel: min mor:  «jeg gjør ingenting av å være alene på julaften, det er noe jeg har ønsket lenge og kommer til å kose meg masse». 
Jeg og familie reiser dermed bort i jula (vi har annen familie i andre deler av landet) i god tro om at dette føles ok for henne. 
i ettertid kommer det frem at hun «aldri har hatt en sånn forferdelig jul» og at «alle bare reiste bort uten å ta hensyn til henne» (hennes to søsken reiste også bort samme jul). 
Sånne ting skjer med jevne mellomrom i større og mindre alvorlighet. Blir matt og utslitt av det og det støter meg bort fra henne. Må virkelig jobbe med samvittigheten her…

Anonymkode: 181b2...e4a

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg igjen i dette med dårlig samvittighet… Min mor er på ingen måte oppfarende eller kranglete, men hun har en væremåte som er veldig slitsom. Hun sier gjerne én ting men mener noe annet og forventer at jeg tar riktig valg basert på hva jeg «bør forstå». Om jeg velger/gjetter feil, blir hun «skuffet» på en skjult måte som vises veldig godt. Kan ikke forklare det..

et eksempel: min mor:  «jeg gjør ingenting av å være alene på julaften, det er noe jeg har ønsket lenge og kommer til å kose meg masse». 
Jeg og familie reiser dermed bort i jula (vi har annen familie i andre deler av landet) i god tro om at dette føles ok for henne. 
i ettertid kommer det frem at hun «aldri har hatt en sånn forferdelig jul» og at «alle bare reiste bort uten å ta hensyn til henne» (hennes to søsken reiste også bort samme jul). 
Sånne ting skjer med jevne mellomrom i større og mindre alvorlighet. Blir matt og utslitt av det og det støter meg bort fra henne. Må virkelig jobbe med samvittigheten her…

Anonymkode: 181b2...e4a

Ikke la deg lure. Hun var helt Ok med å sitte alene på julaften.

Det hun elsker allermest er offerrollen. Å kunne gi deg dårlig samvittighet. Det gir henne en form for makt over deg. Det er psykisk vold.

Hun er fullt bevisst om hva hun gjør.

Anonymkode: 0f40a...b60