Har du hatt depresjon?

[Gjest Fast bruker ii]

Jeg har en depresjon som har vart et år nå.

Jeg trodde det ville bli bedre med tiden, siden jeg bruker antidepressiva og "tiden leger alle sår", men det har bare blitt verre...

(har også begynt hos psykolog)

Før hadde jeg glede av ting (også under depresjonen), f.eks. å gå på café eller shoppe, men nå synes jeg det bare er tungt og slitsomt. Det gir meg ikke noe.

Jeg har også fått flere vonde tanker.

Jeg vet at tankene er feil, men likvel føles de så riktige.

Jeg har blant annet tenkt på selvmord. Men noe stopper meg (heldigvis?). Jeg føler at det hadde vært greit å slippe unna, at det hadde vært bedre for meg og mine nærmeste.

Før var jeg kjemperedd fra døden, men jeg er ikke det nå lenger. Føler at det hadde vært en befrielse å slippe unna livet.

Jeg føler også at jeg er tjukk, fordi jeg har lagt på meg noen ekstra kilo. Hodet mitt sier at jeg bør slanke meg fort (kaste opp mat eller ta tabletter), men samtidig sier hodet mitt at det er helt syke tanker. Sånt må man ikke finne på!

Jeg har også tenkt på selvskading. Fikk et brannsår tilfeldig, og syntes det var fint (høres helt merkelig ut).

Jeg skulle så gjerne hørt fra andre med depresjon. Gjerne folk som har blitt friske. Kan man se noen tegn på at man begynner å bli bra?

[SuperNova]

Jeg!

Hadde en depresjon (og angst, ikke alltid lett å skille) som kom snikende og forsterket seg gjennom flere år. (Trolig såkalte senskader etter en "traumatisk barndom".) Til slutt tok jeg meg sammen, noe som er vanskelig når man har en depresjon, og fikk tak i psykolog. Etter en stund hos ham, begynte jeg i tillegg med Seroxat. Jeg har alltid vært skeptisk til såkalte lykkepiller, men tok sjansen til slutt. Denne kombinasjonen hjalp meg å bli frisk!

For jeg er faktisk frisk nå, og det er fantastisk. Prognosene for å bli friske er gode, så fatt mot!

Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver. For eksempel dette med å dø: Da jeg var langt nede, følte jeg at det var det samme om jeg levde eller døde. Om jeg plutselig skulle dø i en bilulykke, for eksempel, hadde det kanskje vært like greit. Jeg har aldri vært suicidal, men det er klart at tankene på å avslutte mitt eget, mislykkede liv stadig streifet meg. Jeg tenkte mye på det.

Herregud, bare jeg skriver dette nå, får jeg gåsehud. At jeg kunne tenkte sånn! Men depresjon er en skummel sykdom...

Jeg tror de første tegnene jeg merket på at jeg ble bedre, var at jeg faktisk følte meg bedre... At jeg begynte å finne mening og glede i hverdagen. Dagene sluttet å flyte sammen i en grå masse.

Jeg håper inderlig du vil oppleve det samme som jeg: Å bli frisk. Og som sagt, prognosene er bra, så det er ingen grunn til at du ikke skal bli bra igjen.