Lager jeg unødvendig krangel ifht til husarbeid med samboeren min? Det bikker over snart

[AnonymBruker]

Dette blir langt, men skal holde så kort som mulig. Men nå trenger jeg råd før det tipper over. Fant dessverre ingen online psykolog som var ledig nå ikveld.

Jeg er samboer med en fantastisk snill mann. Vi har bodd sammen i litt over 2 år, og det har vært en del opp og nedturer. Vi krangler masse om husarbeid. 
Selvfølgelig er det jeg som føler jeg gjør alt, og blir sur når han ikke rydder etter seg med en gang. 
Hverdagen er slik (fra mitt ståsted): vi jobber, kommer hjem, han gjør noe med kompiser eller skrur på bilen sin, trener, eller legger seg og sover på sofaen hvor han da blir liggende til langt utpå kvelden nesten hver gang. Jeg får beskjed om å vekke han da han skal bare sove en time sier han, men det er nærmest umulig. Da kan han bli sur, og sier jeg ikke har prøvd å vekke han ordentlig. En gang holdt jeg på i 3 timer, ristet og snakket til han, men med uten hell. Så det har jeg gitt opp.

Når det kommer til husarbeid står det meste på meg. Han kan rydde av kjøkkenbenk nå og da, men resten står på meg. Han har ikke skiftet på senga, veldig skjeldent vasket klær, neste aldri brettet klær og lagt på plass, aldri vasket dusjkabinettet osv på de to åra vi har bodd sammen. Han glemmer å trekke ned i do til tider også. Han kan kaste sneiper rett utafor ytterdøra vår.
Han har sett meg i øynene og lovt at han skal bli flinkere, men enda så krangler vi om dette, og nå begynner jeg kanskje å tro at jeg klikker helt unødvendig.

Vi hadde nok en diskusjon igårkveld. De siste tre ukene har vi hatt det veldig fint. Jeg gikk inn for å slutte å bry meg om sånne "undøvendige ting" (rot) som han sier, og bare bitt tenna sammen og ryddet. Det er jeg som tar alle storraptusene her med rydding og vasking, og for to dager siden fikk jeg nok da han nok engang ikke hadde tatt inn tallerkener fra bordet etter seg, ovnen var full av fett og benken såg ikke ut! (Dette var etter nok en storrengjøring her hjemme). Da bikket det over til meg, og han ble også sint og skjønte ikke hvorfor jeg må lage noe stort ut av noe så lite!  Det som gjør meg sint er at han lover og lover at han skal bli flinkere, men så er der fortsatt jeg som må rydde etter han. Det irriterer meg grenseløst at det er så "enkelt" å bare drite i ting han lover meg! Jeg sa det til han at jeg grøsser ved tanken om å få barn med han, når vi ikke engang klarer å ha rutiner når vi bare er to! Jeg har spurt han om han tror det blir enklere å innarbeide rutiner med barn, lite søvn, og alt som hører til. Han mener at ja, rutinene vil automatisk bli bedre når man får barn🙄 

Han presterte også å si at det jeg gjør her hjemme ikke er så stort. Han sa at hvis jeg bare hadde hatt en hobby og ikke bare gikk hjemme, så ville ikke dette husarbeidet virke så stort. Og da gikk det ei kule varmt når det kommer fra en som ikke gjør disse tingene eller bidrar til de selv. 
Han mener at når jeg blir sur over disse greiene, så blir han iallefall ikke motivert til å gjøre noe, men hvis jeg bare er glad og happy så virker det jo som om han bare tar det for gitt😔 er det min oppgave å motivere han til å bidra hjemme? ALT jeg krever er at han rydder etter seg selv, forventer ikke at han tar rundvasken på badet. 
Så bruker han det imot meg hvis jeg f.eks setter kopper i vasken, eller lar stekepanna stå fremme, da er jeg ikke noe bedre selv sier han. Men jeg synes det blir feil at han bruker det, når det er jeg som gjør alt uansett?

Han mener jeg forventer for mye, for han kan ikke være perfekt sier han. 

Utenom dette er han trofast, snill, lojal, elsker meg, og gir meg komplimenter hver dag. Så nå er jeg så rådvill😔 burde jeg bare ta meg sammen eller?

Anonymkode: e8e0a...740

[AnonymBruker]

Du burde flytte ut ei stund og la ham bo i grisebingen.

Flyttet han rett hjemmefra og inn sammen med deg?

Hvis han bodde alene, hvordan så det ut der?

Han høres ut som en bortskjemt gutt på ca 15......

Anonymkode: d788e...8bc

[Ulven]

Han har ikke bokompetanse, men mener du er den som har problemer? Denne mannen er det liten sjanse for kommer til å forandre seg. Så dessverre er det nok enten eller for dere. Vil du fortsette med han, blir du hushjelp for alltid. 

For meg hadde dette vært en no go, og jeg hadde brutt samlivet.

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben. Med den "lille" forskjell at jeg også er tjener for tre tenåringer, har jeg det som deg.

Og blir både av mann og barn beskyldt for å være sur og for å kjefte. Det er forsåvidt riktig, jeg er stort sett sur og sliten av alt husarbeidet.

Gode tips mottas med takk!

Anonymkode: 0fbc9...c05

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ulven said:

Han har ikke bokompetanse, men mener du er den som har problemer? Denne mannen er det liten sjanse for kommer til å forandre seg. Så dessverre er det nok enten eller for dere. Vil du fortsette med han, blir du hushjelp for alltid. 

For meg hadde dette vært en no go, og jeg hadde brutt samlivet.

Ja, han mener om jeg hadde sluttet å krangle og lage bråk om dette, så hadde motivasjonen hans vært annerledes. Jeg kan være et gangsår, så forstår han kanskje litt? Men som han selv sa, så er dette ting jeg måtte gjort om jeg hadde bodd for meg selv også, så han ser ikke hvorfor jeg blir så sur over å måtte gjøre disse tingene... og det er slike uttalelser som får blodet mitt til å koke! Jeg har i tillegg mistet all evne til å formulere meg selv, så jeg klarer ikke få frem akkurat det jeg tenker og mener til han😔

Anonymkode: e8e0a...740

[AnonymBruker]

Det er jo ikke en filleting når det er noe som går utover hverdagen din hver eneste dag. Har han bodd alene før dere ble sammen? Det er helt idiotisk å oppføre seg sånn, et voksent menneske skal klare å rengjøre etter seg selv uansett. Jeg syns ikke du skal akseptere dette, TS. Særlig når han mer eller mindre ber deg om å få deg et liv fordi du er frustrert over å gjøre alt hjemme. Hvis han tok sin del av husarbeidet ville jo du også hatt mer energi til å bruke på deg selv. 

Anonymkode: d52e2...f87

[Gjest Chroma]

Hadde ikke orket dette. Ville gitt han ultimatum, enten skjerpe seg eller flytte ut. 

[AnonymBruker]

At dere gidder. Når jeg leser sånt blir jeg glad for å være singel og barnløs.

Anonymkode: 7a905...2ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, han mener om jeg hadde sluttet å krangle og lage bråk om dette, så hadde motivasjonen hans vært annerledes. Jeg kan være et gangsår, så forstår han kanskje litt? Men som han selv sa, så er dette ting jeg måtte gjort om jeg hadde bodd for meg selv også, så han ser ikke hvorfor jeg blir så sur over å måtte gjøre disse tingene... og det er slike uttalelser som får blodet mitt til å koke! Jeg har i tillegg mistet all evne til å formulere meg selv, så jeg klarer ikke få frem akkurat det jeg tenker og mener til han😔

Anonymkode: e8e0a...740

Det var et sykt dårlig argument av han. Hvis du hadde bodd alene måtte du jo gjort ca. halvparten av det du gjør i dag. Når dusjen brukes av to personer, må den vaskes oftere enn når den brukes av en. Når to personer bruker tallerkner å glass blir det dobbelt så mye å vaske opp. Det blir også dobbelt opp med klesvask. Hvis HAN hadde bodd alene måtte HAN ha gjort alt selv, men han klarer ikke engang å konsekvent trekke opp i do etter seg. 

Anonymkode: d52e2...f87

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette blir langt, men skal holde så kort som mulig. Men nå trenger jeg råd før det tipper over. Fant dessverre ingen online psykolog som var ledig nå ikveld.

Jeg er samboer med en fantastisk snill mann. Vi har bodd sammen i litt over 2 år, og det har vært en del opp og nedturer. Vi krangler masse om husarbeid. 
Selvfølgelig er det jeg som føler jeg gjør alt, og blir sur når han ikke rydder etter seg med en gang. 
Hverdagen er slik (fra mitt ståsted): vi jobber, kommer hjem, han gjør noe med kompiser eller skrur på bilen sin, trener, eller legger seg og sover på sofaen hvor han da blir liggende til langt utpå kvelden nesten hver gang. Jeg får beskjed om å vekke han da han skal bare sove en time sier han, men det er nærmest umulig. Da kan han bli sur, og sier jeg ikke har prøvd å vekke han ordentlig. En gang holdt jeg på i 3 timer, ristet og snakket til han, men med uten hell. Så det har jeg gitt opp.

Når det kommer til husarbeid står det meste på meg. Han kan rydde av kjøkkenbenk nå og da, men resten står på meg. Han har ikke skiftet på senga, veldig skjeldent vasket klær, neste aldri brettet klær og lagt på plass, aldri vasket dusjkabinettet osv på de to åra vi har bodd sammen. Han glemmer å trekke ned i do til tider også. Han kan kaste sneiper rett utafor ytterdøra vår.
Han har sett meg i øynene og lovt at han skal bli flinkere, men enda så krangler vi om dette, og nå begynner jeg kanskje å tro at jeg klikker helt unødvendig.

Vi hadde nok en diskusjon igårkveld. De siste tre ukene har vi hatt det veldig fint. Jeg gikk inn for å slutte å bry meg om sånne "undøvendige ting" (rot) som han sier, og bare bitt tenna sammen og ryddet. Det er jeg som tar alle storraptusene her med rydding og vasking, og for to dager siden fikk jeg nok da han nok engang ikke hadde tatt inn tallerkener fra bordet etter seg, ovnen var full av fett og benken såg ikke ut! (Dette var etter nok en storrengjøring her hjemme). Da bikket det over til meg, og han ble også sint og skjønte ikke hvorfor jeg må lage noe stort ut av noe så lite!  Det som gjør meg sint er at han lover og lover at han skal bli flinkere, men så er der fortsatt jeg som må rydde etter han. Det irriterer meg grenseløst at det er så "enkelt" å bare drite i ting han lover meg! Jeg sa det til han at jeg grøsser ved tanken om å få barn med han, når vi ikke engang klarer å ha rutiner når vi bare er to! Jeg har spurt han om han tror det blir enklere å innarbeide rutiner med barn, lite søvn, og alt som hører til. Han mener at ja, rutinene vil automatisk bli bedre når man får barn🙄 

Han presterte også å si at det jeg gjør her hjemme ikke er så stort. Han sa at hvis jeg bare hadde hatt en hobby og ikke bare gikk hjemme, så ville ikke dette husarbeidet virke så stort. Og da gikk det ei kule varmt når det kommer fra en som ikke gjør disse tingene eller bidrar til de selv. 
Han mener at når jeg blir sur over disse greiene, så blir han iallefall ikke motivert til å gjøre noe, men hvis jeg bare er glad og happy så virker det jo som om han bare tar det for gitt😔 er det min oppgave å motivere han til å bidra hjemme? ALT jeg krever er at han rydder etter seg selv, forventer ikke at han tar rundvasken på badet. 
Så bruker han det imot meg hvis jeg f.eks setter kopper i vasken, eller lar stekepanna stå fremme, da er jeg ikke noe bedre selv sier han. Men jeg synes det blir feil at han bruker det, når det er jeg som gjør alt uansett?

Han mener jeg forventer for mye, for han kan ikke være perfekt sier han. 

Utenom dette er han trofast, snill, lojal, elsker meg, og gir meg komplimenter hver dag. Så nå er jeg så rådvill😔 burde jeg bare ta meg sammen eller?

Anonymkode: e8e0a...740

dette har han lært hjemme av sine foreldre... Har dere råd til vaskehjelp?

Endret 11. mars 2021 av Maleficenta

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det var et sykt dårlig argument av han. Hvis du hadde bodd alene måtte du jo gjort ca. halvparten av det du gjør i dag. Når dusjen brukes av to personer, må den vaskes oftere enn når den brukes av en. Når to personer bruker tallerkner og glass blir det dobbelt så mye å vaske opp. Det blir også dobbelt opp med klesvask. Hvis HAN hadde bodd alene måtte HAN ha gjort alt selv, men han klarer ikke engang å konsekvent trekke opp i do etter seg. 

Anonymkode: d52e2...f87

(klarer ikke å ignorere min egen skrivefeil)

Anonymkode: d52e2...f87

[AnonymBruker]

Mister du ikke både respekten og lysten på en som oppfører seg som en gris, og som ser på deg som tjeneren sin....?

Anonymkode: d788e...8bc

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, han mener om jeg hadde sluttet å krangle og lage bråk om dette, så hadde motivasjonen hans vært annerledes. Jeg kan være et gangsår, så forstår han kanskje litt? Men som han selv sa, så er dette ting jeg måtte gjort om jeg hadde bodd for meg selv også, så han ser ikke hvorfor jeg blir så sur over å måtte gjøre disse tingene... og det er slike uttalelser som får blodet mitt til å koke! Jeg har i tillegg mistet all evne til å formulere meg selv, så jeg klarer ikke få frem akkurat det jeg tenker og mener til han😔

Anonymkode: e8e0a...740

da hadde jeg spurt han om hvem som skulle gjort denne jobben for han om han bodde alene

[Gjest Smeltemann]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette blir langt, men skal holde så kort som mulig. Men nå trenger jeg råd før det tipper over. Fant dessverre ingen online psykolog som var ledig nå ikveld.

Jeg er samboer med en fantastisk snill mann. Vi har bodd sammen i litt over 2 år, og det har vært en del opp og nedturer. Vi krangler masse om husarbeid. 
Selvfølgelig er det jeg som føler jeg gjør alt, og blir sur når han ikke rydder etter seg med en gang. 
Hverdagen er slik (fra mitt ståsted): vi jobber, kommer hjem, han gjør noe med kompiser eller skrur på bilen sin, trener, eller legger seg og sover på sofaen hvor han da blir liggende til langt utpå kvelden nesten hver gang. Jeg får beskjed om å vekke han da han skal bare sove en time sier han, men det er nærmest umulig. Da kan han bli sur, og sier jeg ikke har prøvd å vekke han ordentlig. En gang holdt jeg på i 3 timer, ristet og snakket til han, men med uten hell. Så det har jeg gitt opp.

Når det kommer til husarbeid står det meste på meg. Han kan rydde av kjøkkenbenk nå og da, men resten står på meg. Han har ikke skiftet på senga, veldig skjeldent vasket klær, neste aldri brettet klær og lagt på plass, aldri vasket dusjkabinettet osv på de to åra vi har bodd sammen. Han glemmer å trekke ned i do til tider også. Han kan kaste sneiper rett utafor ytterdøra vår.
Han har sett meg i øynene og lovt at han skal bli flinkere, men enda så krangler vi om dette, og nå begynner jeg kanskje å tro at jeg klikker helt unødvendig.

Vi hadde nok en diskusjon igårkveld. De siste tre ukene har vi hatt det veldig fint. Jeg gikk inn for å slutte å bry meg om sånne "undøvendige ting" (rot) som han sier, og bare bitt tenna sammen og ryddet. Det er jeg som tar alle storraptusene her med rydding og vasking, og for to dager siden fikk jeg nok da han nok engang ikke hadde tatt inn tallerkener fra bordet etter seg, ovnen var full av fett og benken såg ikke ut! (Dette var etter nok en storrengjøring her hjemme). Da bikket det over til meg, og han ble også sint og skjønte ikke hvorfor jeg må lage noe stort ut av noe så lite!  Det som gjør meg sint er at han lover og lover at han skal bli flinkere, men så er der fortsatt jeg som må rydde etter han. Det irriterer meg grenseløst at det er så "enkelt" å bare drite i ting han lover meg! Jeg sa det til han at jeg grøsser ved tanken om å få barn med han, når vi ikke engang klarer å ha rutiner når vi bare er to! Jeg har spurt han om han tror det blir enklere å innarbeide rutiner med barn, lite søvn, og alt som hører til. Han mener at ja, rutinene vil automatisk bli bedre når man får barn🙄 

Han presterte også å si at det jeg gjør her hjemme ikke er så stort. Han sa at hvis jeg bare hadde hatt en hobby og ikke bare gikk hjemme, så ville ikke dette husarbeidet virke så stort. Og da gikk det ei kule varmt når det kommer fra en som ikke gjør disse tingene eller bidrar til de selv. 
Han mener at når jeg blir sur over disse greiene, så blir han iallefall ikke motivert til å gjøre noe, men hvis jeg bare er glad og happy så virker det jo som om han bare tar det for gitt😔 er det min oppgave å motivere han til å bidra hjemme? ALT jeg krever er at han rydder etter seg selv, forventer ikke at han tar rundvasken på badet. 
Så bruker han det imot meg hvis jeg f.eks setter kopper i vasken, eller lar stekepanna stå fremme, da er jeg ikke noe bedre selv sier han. Men jeg synes det blir feil at han bruker det, når det er jeg som gjør alt uansett?

Han mener jeg forventer for mye, for han kan ikke være perfekt sier han. 

Utenom dette er han trofast, snill, lojal, elsker meg, og gir meg komplimenter hver dag. Så nå er jeg så rådvill😔 burde jeg bare ta meg sammen eller?

Anonymkode: e8e0a...740

Er du i jobb ?

[AnonymBruker]

Det er AKKURAT samme hjem til oss, omtrent til punkt & prikk 😂

I starten ble jeg veldig frustrert og oppgitt, så til slutt ga jeg opp den kampen. Jeg visste at han var et rotehode når vi ble sammen, mens jeg er nesten på tvangstanker ifht. rydding/vasking. Så nå er jeg hakket mer "barnslig", og legger ALT rotet hans på ting han bruker hver dag når sinnet mitt tar over. 😂 Litt sånn passiv-agressiv hinting. Han syns visst det er litt "morsomt" når jeg hinter på denne passiv-agressiv måten 😂
 
Har han ikke ryddet vekk ølbokser, glass og fat fra kveldsmaten sin? Da legger jeg det i bilsetet hans. 
Ikke hengt opp jakka, kastet skitne sokker og boxer i skittentøyskurven? Det blir lagt oppå bilnøkler og kortmappe. 
Ikke brettet sammen klær og lagt det på plass? Det blir slengt i hans side av senga. 
Ikke gått ut med søppelposen? Det blir lagt foran ytterdøra til den tiden jeg vet han skal gå ut. 

Anonymkode: 3ccf5...69d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Smeltemann said:

Er du i jobb ?

Ja, det er jeg. En til tider fysisk krevende en, men generelt har jeg en stressende arbeidsdag. Dette vet han også, da jeg har ventilert enorm frustrasjon over dette til tider. Jeg har grått, vært oppgitt, slitt med dyp dyp depresjon oppi alt dette også. Ts

Anonymkode: e8e0a...740

[AnonymBruker]

Du må gjerne unnskylde deg med at du maser mye om disse tingene, men det er et problem som kommer til å være i deres forhold - inntil du tar et valg - om enten bli og dermed godta det eller gå ut av forholdet. 

Anonymkode: d6096...3b4

[AnonymBruker]

Du er hjemmeværende? Du trenger flere impulser. Disse tingene er for viktig for deg. Og ja, argumentet "må komme på det av seg selv og skal IALLEFALL ikke hvis du maser" er dødsbarnslig av ham. Men når noe blir et gnagsår så må en prøve å litt kvinnelist. Ikke gjør en drit noen dager, se hvor lang tid det tar. Her lot jeg en pissbleie ligge på badegulvet (varmekabler) i tre dager før han kastet den. De første to labbet han bare over. Så kastet han den. Dette er psykologi. 

Anonymkode: b51c3...40a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Du er hjemmeværende? Du trenger flere impulser. Disse tingene er for viktig for deg. Og ja, argumentet "må komme på det av seg selv og skal IALLEFALL ikke hvis du maser" er dødsbarnslig av ham. Men når noe blir et gnagsår så må en prøve å litt kvinnelist. Ikke gjør en drit noen dager, se hvor lang tid det tar. Her lot jeg en pissbleie ligge på badegulvet (varmekabler) i tre dager før han kastet den. De første to labbet han bare over. Så kastet han den. Dette er psykologi. 

Anonymkode: b51c3...40a

Jeg er IKKE hjemmeværende😊 jeg har en til tider fysisk krevende jobb med lange arbeidstimer, ellers er jobben stressende og dette vet han. Jeg har hatt dype depresjoner, og ofte vært frustrert over jobben. Så når jeg kommer hjem liker jeg å slappe av

Anonymkode: e8e0a...740

[AnonymBruker]

Skriv en liste over hva du gjør hver dag av husarbeid, også av hva han gjør. Foreslå å bytte i 2 uker. 

Skriv en liste over alt av husarbeid (i tillegg til småting som rydde og vaske av kjøkkenbenk etc). Heng det på kjøleskapet, også kryss av når dere har gjort noe. Etter én uke, så ser dere over hvor mye hver av dere har krysset av hver dag. Du kan også ordne deg en stoppeklokke, så kan du ta tiden og se hvor mye tid du bruker på husarbeid hver dag. 

Om han fortsatt ikke klarer å se hvor lite han gjør og hvor mye du gjør, og skjerper seg, så ville jeg gått. Det er jo ikke snakk om at han skal 'hjelpe til'. Han bør ta initiativ og ansvar uten å se på det som å 'hjelpe til'.

Eventuelt kan du stoppe å gjøre husarbeid, så får han se hvor fort det flyter utover.

Du har helt rett i at det vil bli mye verre for deg om dere får barn.

Anonymkode: 833b9...bd6