Flere som har prøvd å hjelpe venneløse uten hell?

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd både her inne og på andre plattformer. Både nettvenn og også møtt enkelte. Reiste 6t en gang for å møte en med angst som ikke turte reise ut av sin by. Jeg har godt med venner selv så jeg har kun gjort dette for å hjelpe. Av alle jeg har vært i kontakt med så har jeg kun kontakt med 1 idag, dessverre. 

Siden jeg er anonym her vil jeg ytre meg litt hardt rundt tema, for jeg synes dessverre mange av de som er venneløse er forferdelig vanskelige å forholde seg til. Oppfatter at de fleste har en eller flere litt sykelige besettelser hvor det kun prates rundt dette, f.eks religiøsitet hvor de skal frelse meg etc.

Mange er dessuten veldig opptatt av å skylde på andre. "Det er den og den sin feil at vi ble uvenner. "

Aldri ens egen feil, eller at man kan se litt kritisk på hva en selv kan gjøre eller burde gjort for å unngå å bli ensom. 

Blir litt oppgitt da jeg selv har prøvd å hjelpe disse. 

Anonymkode: ba037...53c

[AnonymBruker]

Når noen er helt uten nettverk, er det jo ofte grunner til det. 

Anonymkode: 404d4...b50

[AnonymBruker]

Enig, synes også en del er ekstremt selvopptatte, egoistiske og sytete. Vanskelig å ha en hyggelig dag når ingenting er bra nok, man er null fleksibel osv. 

Anonymkode: 5bc3d...704

[AnonymBruker]

Jeg bare må spørre: Har disse venneløse menneskene bedt om "hjelp"? Og tilbringer du tid med dem fordi du faktisk trives sammen med dem, eller har du litt sånn å-så-snill-jeg-er-som-vil-være-sammen-med-deg-holdning? I så fall er det ikke så rart om du får litt dårlig respons. 

Anonymkode: ca469...259

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg bare må spørre: Har disse venneløse menneskene bedt om "hjelp"? Og tilbringer du tid med dem fordi du faktisk trives sammen med dem, eller har du litt sånn å-så-snill-jeg-er-som-vil-være-sammen-med-deg-holdning? I så fall er det ikke så rart om du får litt dårlig respons. 

Anonymkode: ca469...259

Ja, det har de selvfølgelig. Og jeg vil ikke si at jeg har hatt noen ovenfra og ned holdning til noen av de. Jeg har prøvd å få noen av de med ut på ting, noe som er blitt satt pris på og som de har fortsatt med selv. Men jeg har også prøvd å få de til å forstå at man ikke bare kan sitte det med armene i kryss og være sint på alt og alle. At det er viktig å gå i seg selv og finne ut hvorfor man gang på gang blir sittende alene. Selv er jeg meget sosial av meg og humøret og som regel bra på meg, og hvertfall når jeg skal møte venner! Men jeg kjenner jeg blir tung i hodet av enkelte som er i offerrollen hele tiden. 

Anonymkode: ba037...53c

[AnonymBruker]

Jeg har kun bekjente, og ville ikke takket ja til å være med noen som kun var "venn" med meg fordi jeg er alene og fordi de kjenner på et behov for å hjelpe. Da går jeg heller alene og steller med mitt i fred og ro.

Slike "hjelpevennskap" blir aldri virkelig genuine vennskap. Vil jeg ha hjelp oppsøker jeg de som kan hjelpe og jeg betaler dem for det.

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Når noen er helt uten nettverk, er det jo ofte grunner til det. 

Anonymkode: 404d4...b50

Dette er virkelig et sneversynt  innlegg.

Anonymkode: a9af9...a8b

[AnonymBruker]

Du er et fantastisk menneske, og venneløse er fæle mennesker. Jeg forstår!

 

Anonymkode: e3809...6c6

[AnonymBruker]

ÅÅååååh så innihelvete snill du er da, TS.

Anonymkode: 255c2...519

[AnonymBruker]

Er planen å få ett varig vennskap med dem når du gjør dette TS? Kan det være at de etterhvert skjønner at du har nok venner fra før av og derfor ikke er opptatt av å få nye?

Anonymkode: 354ca...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, det har de selvfølgelig. Og jeg vil ikke si at jeg har hatt noen ovenfra og ned holdning til noen av de. Jeg har prøvd å få noen av de med ut på ting, noe som er blitt satt pris på og som de har fortsatt med selv. Men jeg har også prøvd å få de til å forstå at man ikke bare kan sitte det med armene i kryss og være sint på alt og alle. At det er viktig å gå i seg selv og finne ut hvorfor man gang på gang blir sittende alene. Selv er jeg meget sosial av meg og humøret og som regel bra på meg, og hvertfall når jeg skal møte venner! Men jeg kjenner jeg blir tung i hodet av enkelte som er i offerrollen hele tiden. 

Anonymkode: ba037...53c

Men liker du dem, eller driver du med dette som et "veldedighetsprosjekt"? Det svarte du ikke på. Og om det ikke ligger et genuint ønske om å være sammen med dem  bak skinner det veldig raskt igjennom, uansett hva du tror selv. 

Anonymkode: ca469...259

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Men liker du dem, eller driver du med dette som et "veldedighetsprosjekt"? Det svarte du ikke på. Og om det ikke ligger et genuint ønske om å være sammen med dem  bak skinner det veldig raskt igjennom, uansett hva du tror selv. 

Anonymkode: ca469...259

Godt sagt. Også ensomme mennesker uten nettverk ønsker ordentlige vennskap, og ikke bare være en stakkar som andre tar seg av. Samtidig er jeg klar over at en del ensomme kan være temmelig fastlåste i situasjonen sin og ha som en usynlig mur rundt seg, og da er det ikke lett å komme igjennom, hverken for dem selv eller andre.

Anonymkode: e7aef...6df

[AnonymBruker]

Alle venneløse jeg kjenner er i alle fall utrolig spesielle, og det er for å si det på en fin måte. Er du venneløs, kan det ha en grunn.

Anonymkode: 28107...5e3

[AnonymBruker]

Jeg har også gitt et ærlig forsøk på å bli venn med ensomme da jeg har vært ensom i tenårene og unner ingen andre det. Allikevel opplevde jeg det samme som deg; at de ofte bare snakket om hvor fæle andre mennesker er, klaget om sykdom eller andre ting, noen var litt ekstreme i holdningene sine og noen var rett og slett så intense at jeg ble nervøs hver gang jeg hørte meldingslyden fra telefonen. Jeg har ingen kontakt med noen av disse i dag, rett og slett fordi jeg ikke orker. 

Jeg tror nok jeg også var litt slik i tenårene da jeg var ensom så jeg er glad for at jeg jobbet med meg selv før jeg gikk inn for å skaffe nye relasjoner. De som er ensomme har ofte opplevd mobbing eller lignende og da kan man dessverre få et negativt syn på verden, eller ha dårlig øvelse i sosiale settinger. Så lenge man ikke jobber med det så blir man gjerne oppfattet som vanskelig å være sammen med, og de varige relasjonene uteblir. 

Anonymkode: 66ada...ff2

[AnonymBruker]

Jepp.

Man blir klagemur for alle mulige jævlige situasjoner, man skal ta ansvar for deres bedritne følelser (taper-følelser), de bruker deg for å hevde seg (de skjønner ikke at du er med dem fordi det virker som at de trenger det, ikke fordi du har så lyst), snakker om "vi", som i "vi har det så kjipt!" og "vi føler oss dritt", når jeg slett ikke føler meg dritt. Skal evaluere hvordan jeg oppfører meg, lurer på hvorfor jeg gjør X, hvorfor jeg gjør Y, har null tålmodighet, klarer ikke å være sammen i tosomhet (skal avbryte hele tiden, kan knapt nok løfte en telefon, spesielt når man henger sammen i flere timer, pls, kan jeg få 5 minutter på mobilen for å hvile hodet?), skjønner ikke at man må ha små sosiale time-outs innimellom og ikke bare hamre på. Har merkelig oppfattelse av seg selv, at verden skylder dem noe, ergo, blir det jeg som skylder dem noe, siden de er så frustrerte og miserable.

Når du trenger dem sitter de bare og dømmer, når de selv trenger forståelse skal de kun ha av det ypperste og mest ufiltrerte (og de trenger en hakkekylling i tillegg), skal fortelle deg hvor mye de driter i X og i Y, fremstiller seg som den sterke og meg som den svake. Altså, de hadde aldri i livet orket en person som dem selv ...

Anonymkode: 95bc0...0c8

[AnonymBruker]

Ts her. Nei, det var absolutt ikke meningen å fremstå som perfekt. Jeg forstår at hovedinnlegget kan tolkes litt sånn, får dessverre ikke endret det siden jeg skriver som anonym. 

Mente heller ikke at jeg gjorde det som i type veldedighet. Selv om jeg overhode ikke er venneløs selv så har jeg alltid plass til nye venner i livet mitt, og meningen var alltid vært at jeg ønsket disse menneskene som mine venner. 

Jeg lagde tråden for å kanskje få opp øynene til enkelte som har kjørt seg litt fast og ikke forstår at problemet kanskje ligger hos seg selv og at det lett kan endres på bare de blir oppmerksomme på det. 

Kan nevne et eksempel som jeg opplevde flere ganger: 

Jeg tekster med en ny venn, og jeg haster avgårde på jobb hvor jeg må la mobilen ligge i garderoben mens jeg jobber. Vakta er over, og i løpet av vakta har denne vennen helt på egenhånd og i samtale med seg selv (siden jeg ikke svarte) avsluttet vennskapet vårt fordi jeg ikke svarte, og da er jeg i følge vennen sur på henne/lei av henne/hun er ikke verdt et svar osv. Og dette skjer igjen og igjen. 

Jeg tror veldig mange venneløse har forventninger om at et ordentlig godt vennskap er et vennskap som er veldig tett hele tiden, som ikke har pauser og nedgangstider hvor man ikke har tid til å snakke så mye sammen. Det er jo nettopp disse vennskapene som er gode spør du meg. 

Anonymkode: ba037...53c

[AnonymBruker]

Jeg synes du er ett godt menneske og jeg forstår hva du mener. Jeg har også vært borti noen som ikke har nettverk og som gir skylda på alle rundt seg. En jeg kjenner er faktisk sint på facebook. Og er helt sikker på at man må snakke igjennom facebook for å nå ut til folk. Huff.

Anonymkode: 03656...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts her. Nei, det var absolutt ikke meningen å fremstå som perfekt. Jeg forstår at hovedinnlegget kan tolkes litt sånn, får dessverre ikke endret det siden jeg skriver som anonym. 

Mente heller ikke at jeg gjorde det som i type veldedighet. Selv om jeg overhode ikke er venneløs selv så har jeg alltid plass til nye venner i livet mitt, og meningen var alltid vært at jeg ønsket disse menneskene som mine venner. 

Jeg lagde tråden for å kanskje få opp øynene til enkelte som har kjørt seg litt fast og ikke forstår at problemet kanskje ligger hos seg selv og at det lett kan endres på bare de blir oppmerksomme på det. 

Kan nevne et eksempel som jeg opplevde flere ganger: 

Jeg tekster med en ny venn, og jeg haster avgårde på jobb hvor jeg må la mobilen ligge i garderoben mens jeg jobber. Vakta er over, og i løpet av vakta har denne vennen helt på egenhånd og i samtale med seg selv (siden jeg ikke svarte) avsluttet vennskapet vårt fordi jeg ikke svarte, og da er jeg i følge vennen sur på henne/lei av henne/hun er ikke verdt et svar osv. Og dette skjer igjen og igjen. 

Jeg tror veldig mange venneløse har forventninger om at et ordentlig godt vennskap er et vennskap som er veldig tett hele tiden, som ikke har pauser og nedgangstider hvor man ikke har tid til å snakke så mye sammen. Det er jo nettopp disse vennskapene som er gode spør du meg. 

Anonymkode: ba037...53c

Men i alle dager da? Her bærer du deler av problemet selv. Hvorfor skriver du ikke i samme slengen "Nå må jeg legge ifra meg telefonen og utføre jobben min. Tekster deg senere.  Ha det bra så lenge! "

Og vipps er problemet løst!  Om da denne venner takler det dårlig at du skriver dette, ja da er det bare å enten "Hei du, du må huske på at jeg har ting jeg også trenger å få gjort i løpet av dagen / uka. Dumt at du reagerer slik, men har ikke du også tider der du ikke kan svare andre med en eneste gang?"

Funker ikke det som øyeåpner er det bare å redusere kontakten.

Veldig mange feiler på denne type kommunikasjon og forventer at andre som sliter skal skjønne automatisk at man er opptatt med ansvar elelr andre ting når det plutselig blir stille. At det blir stille fordi man akutt måtte ta tak i noe er jo ikke ofte det skjer i dag, og har man tid til å svare: "Akkurat det der er jeg ikke enig med deg om" så har man tid til å tilføye at nå blir det stille fra deg en stund pga ditt eller datt.

Kommunikasjon folkens. Det er GULL VERDT.

Anonymkode: a9af9...a8b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Men i alle dager da? Her bærer du deler av problemet selv. Hvorfor skriver du ikke i samme slengen "Nå må jeg legge ifra meg telefonen og utføre jobben min. Tekster deg senere.  Ha det bra så lenge! "

Det er jo det som er problemet. Klok av skade begynte jeg jo med det. Og det var uvant for meg da jeg aldri tidligere har opplevd at nye venner, flørter osv tar seg nær av at jeg ikke svarer på noen timer. De forstår at man har jobb, andre venner, kjæreste og at tiden da fort flyr. De forstår dette av seg selv. Mens:

Med mange av disse venneløse må man bruke mye tid og krefter på å forklare hva man skal, hvorfor man ikke svarte da og da osv. Det kan fort bli trettende. Enkelte slet meg ut, var til og med noen som ble sur på meg fordi jeg gikk fra tlf på jobb og mente det bare var en dum unnskyldning for å ikke prate med meg. 

Anonymkode: ba037...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er jo det som er problemet. Klok av skade begynte jeg jo med det. Og det var uvant for meg da jeg aldri tidligere har opplevd at nye venner, flørter osv tar seg nær av at jeg ikke svarer på noen timer. De forstår at man har jobb, andre venner, kjæreste og at tiden da fort flyr. De forstår dette av seg selv. Mens:

Med mange av disse venneløse må man bruke mye tid og krefter på å forklare hva man skal, hvorfor man ikke svarte da og da osv. Det kan fort bli trettende. Enkelte slet meg ut, var til og med noen som ble sur på meg fordi jeg gikk fra tlf på jobb og mente det bare var en dum unnskyldning for å ikke prate med meg. 

Anonymkode: ba037...53c

Man er ikke nødt til å forklare alt, finn noen standard svar du kan bruke. Og så må du huske på at det er begrenset med hvor mange venner du har tid til. Om noen oppfører seg helt krakilsk, så ikke bruk mer tid på dem.

Du m huske på at hele samfunnet er snudd på hodet de siste tiårene kun pga internett og mobiltelefoner. Før var man nødt til å innfinne seg med svar som kom via fasttelefonen, brev og fysiske besøk. Nå er telefonen med i lomma til alle og folk (også de som ikke har venner) er begynt å kreve svar sekundet etter de selv sender meldinger. Jeg har opplevd det selv mange ganger.

Det kan virke som om noen av de du har vært borti har enten hatt noen diagnoser eller blir forvirret av å ikke vite hva de har å forholde seg til. Mens andre bare er regelrett vrange.

Som venneløs gidder jeg ikke å bruke tid på å bli kjent med hvem som helst, og jeg foretrekker klar tale. Men jeg har oppdaga at veldig mange ikke takler å skulle være helt enkelt rett frem og si ting som det er. Det er veldig mange som er konfliktskye og tror at andre blir skikkelig sinna av å få ett "nei det passer ikke i dag" og dermed unngår de å svare fordi det er lettest. SSier ikke at du gjør dette, jeg forklarer hva jeg selv har opplevd av folk som forsøker å bli venner på egne premisser og ikke kan jenke seg bittelitt i språket slik at misforståelser unngås.

Husk at du kan ikke ta på deg hele verden på dine skuldre. Gled deg over de vennene du har og blir kjent med som er tydelige på hvordan de vil ha ting.

Anonymkode: a9af9...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når noen er helt uten nettverk, er det jo ofte grunner til det. 

Anonymkode: 404d4...b50

Ja, selvfølgelig er det grunner til det. Folk har folskjellige grunner. Noen som en d forstår seg på og andre ikke. 

Jeg har få venner.. Jeg hadde mange før, mest guttevenner.. Jeg fikk type og da forduftet de alle sammen. Jeg ble sammen med en som røykte hasj, han hadde røykekompiser på besøk stort sett hver eneste dag, dette skammet jeg meg over så jeg valgte de ordentlige vennindene mine bort og hang heller med røykefolka. Pga at det foregikk noe kriminelt hjemme så overkompenserte jeg dette med å holde det prikkfritt hjemme. Så jeg fylte dagene mine med husarbeide etter skole og jobb. Plutselig gikk årene. 

Venner og bekjente fikk barn. Jeg nektet å bli gravid fordi han røykte, jeg tok ingen sjanser på å få barn med en hasjis . Så da gled også de mest skikkelige fra oss. 

Veldig mange havnet skikkelig på kjøret også, de begynte med andre stoffer. Og disse ble det jo til at vi tok avstand til. 

Kollegaer som jeg ble kjent med i løpet av årene holdt jeg jo også på en viss avstand. Jeg har jo avvist og de må jo ha følt at jeg ikke ville være noe mer enn bekjent. 

Når jeg fant folk jeg kunne være meg selv med så ble typen sjalu, ikke sånn voldsom sjalu men på den måten at han avviste dem og kritiserte dem. Da feiga jeg ut. 

Ikke nok med disse utfordringene, jeg er også en slik person som trenger tid for meg selv.. Så hvis typen forsvant ut på noe så nøt jeg alene hjemme tilværelsen også. 

Da omsider årene med hasjrøyking var over og vi selv bestemte oss for å bli foreldre så gled vi bort fra de få vi hadde omgang med som ikke røykte fordi at de var ferdige med småbarn selv for mange år siden. Vi var liksom 10-15 år senere ute med barn enn dem. 

Jeg har alltid vært godt likt men jeg er den som tar å holder på avstanden, jeg saboterer selv muligheten for å ha nære og varige venner. 

Jeg har også slitt med angst og mindreverdighetskomplekser, men det føler jeg at har heller åpnet opp for vennskap enn det å hindre det. Kanskje fordi jeg ikke har latt det være hinder for meg selv men heller vært åpen om det og presset meg selv ut i situasjoner som jeg egentlig vil unngå. 

Så ja.. Det finnes alltid grunner. 

 

 

 

Anonymkode: 6a18e...dc1