Rar forelskelse - eller hva det nå er ...

[AnonymBruker]

Møtte en jente for et par måneder siden. Helt tilfeldig, bare ramlet inn i det og var ikke på utkikk etter noe. Har ikke tenkt på en jente eller følt noe behov for forhold på 15 år.

Jeg merket relativt raskt - 2-3 møter som på ingen måter var definert som date (felles interesse) - at det «klaffet» noe helt hinsides. Det har utviklet seg til lange dagsturer, besøk og hytteturer. Fantastisk kjemi. Personligheter som hånd i hanske. Interesser. Humor. Alt. Jeg blir god og varm i hele meg når jeg tenker på henne. Noe jeg gjør fryktelig ofte. Og jeg merker at følelsen er der nærmest konstant - kjenner det kribler i magen og så kommer jeg på hvorfor ... Og et intenst ønske om å bare gjøre godt for henne. Seksuelt tiltrukket er jeg også - så til de grader når jeg «tillater» meg å tenke på det (vi er ikke helt «der» i forholdet ennå). Følelsene er gjengjeldt fra henne på et eller annet nivå - men vi har ikke grundig diskutert hvor vi «står» enda. Så hun kan være kommet både kortere og lengre enn meg - lengre fra eller nærmere en slags konklusjon. Har ikke lyst å pushe hverken henne eller meg - bare la det utvikle seg i ro og mak så blir det det det blir til slutt.

Det som er rart er at jeg kjenner ikke igjen denne forelskelsen. Jeg forbinder forelskelse med mer nerver, mer spenning, mer «jakt». Av og til nærmest som besatt - spesielt i begynnerfasen. Her føler jeg bare godt. Jeg føler meg avslappet. Ikke behov for å imponere eller finne på noe spesielt for å få hennes oppmerksomhet. Handler bare på følelsene mine. Det er deilig, men også litt rart ... og jeg blir liksom litt usikker på hva det egentlig er som skjer?

Er det måten vi havnet i dette på? At vi ble godt kjent før noe begynte å skje? At vi møttes helt uten tanker om forhold?  I motsetning til «jakten» som oppstår når man bare overfladisk ser en søt jente og går i «jaktmodus»? Er det alderen (midt i 40-årene nå) og hormoner som fungerer litt annerledes nå?

Ser ikke på noe av dette som noe problem egentlig, mest forundring, men av og til blir jeg likevel litt usikker siden jeg ikke kjenner meg selv igjen...

Anonymkode: af4be...35a

[AnonymBruker]

Du er voksen og trygg på deg selv, er noe helt annet enn når man er i 20 årene da det var jakt og usikkerhet rundt forelskelse og forhold. 

Høres veldig godt ut å kunne kjenne forelskelse på en fin og voksen måte 😊 lykke til videre.

Husk at kommunikasjonen er viktig.

Anonymkode: fd6f7...d3e

[AnonymBruker]

Jeg skvatt litt først da jeg leste dette. Fordi jeg er i omtrent samme aldersgruppe og har truffet en mann 2- 3 ganger, som jeg føler det samme for som du beskriver om denne kvinnen. Dette var heller ikke på noen måte date. Trodde et lite øyeblikk at det var han som hadde forvillet seg inn på KG og at han følte det samme for meg. Men jeg ser at detaljene ikke stemmer ellers, ingen hyttetur her. Ikke vet jeg helt hva han føler heller. Var visst litt innbilsk her. Men gratulerer til deg. Nyt det ❤️

Anonymkode: fb6a7...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skvatt litt først da jeg leste dette. Fordi jeg er i omtrent samme aldersgruppe og har truffet en mann 2- 3 ganger, som jeg føler det samme for som du beskriver om denne kvinnen. Dette var heller ikke på noen måte date. Trodde et lite øyeblikk at det var han som hadde forvillet seg inn på KG og at han følte det samme for meg. Men jeg ser at detaljene ikke stemmer ellers, ingen hyttetur her. Ikke vet jeg helt hva han føler heller. Var visst litt innbilsk her. Men gratulerer til deg. Nyt det ❤️

Anonymkode: fb6a7...5e2

Kan garantere at vi har hatt både hyttetur og vesentlig mer enn 2-3 møter så det stemmer nok at jeg ikke er «din» mann 😉Lykke til!

Anonymkode: af4be...35a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Møtte en jente for et par måneder siden. Helt tilfeldig, bare ramlet inn i det og var ikke på utkikk etter noe. Har ikke tenkt på en jente eller følt noe behov for forhold på 15 år.

Jeg merket relativt raskt - 2-3 møter som på ingen måter var definert som date (felles interesse) - at det «klaffet» noe helt hinsides. Det har utviklet seg til lange dagsturer, besøk og hytteturer. Fantastisk kjemi. Personligheter som hånd i hanske. Interesser. Humor. Alt. Jeg blir god og varm i hele meg når jeg tenker på henne. Noe jeg gjør fryktelig ofte. Og jeg merker at følelsen er der nærmest konstant - kjenner det kribler i magen og så kommer jeg på hvorfor ... Og et intenst ønske om å bare gjøre godt for henne. Seksuelt tiltrukket er jeg også - så til de grader når jeg «tillater» meg å tenke på det (vi er ikke helt «der» i forholdet ennå). Følelsene er gjengjeldt fra henne på et eller annet nivå - men vi har ikke grundig diskutert hvor vi «står» enda. Så hun kan være kommet både kortere og lengre enn meg - lengre fra eller nærmere en slags konklusjon. Har ikke lyst å pushe hverken henne eller meg - bare la det utvikle seg i ro og mak så blir det det det blir til slutt.

Det som er rart er at jeg kjenner ikke igjen denne forelskelsen. Jeg forbinder forelskelse med mer nerver, mer spenning, mer «jakt». Av og til nærmest som besatt - spesielt i begynnerfasen. Her føler jeg bare godt. Jeg føler meg avslappet. Ikke behov for å imponere eller finne på noe spesielt for å få hennes oppmerksomhet. Handler bare på følelsene mine. Det er deilig, men også litt rart ... og jeg blir liksom litt usikker på hva det egentlig er som skjer?

Er det måten vi havnet i dette på? At vi ble godt kjent før noe begynte å skje? At vi møttes helt uten tanker om forhold?  I motsetning til «jakten» som oppstår når man bare overfladisk ser en søt jente og går i «jaktmodus»? Er det alderen (midt i 40-årene nå) og hormoner som fungerer litt annerledes nå?

Ser ikke på noe av dette som noe problem egentlig, mest forundring, men av og til blir jeg likevel litt usikker siden jeg ikke kjenner meg selv igjen...

Anonymkode: af4be...35a

Høres jo helt vidunderlig ut. Bare å nyte😍. Lykke til!

Anonymkode: dedcf...df8