Psykisk helse

[Hu i Svingen]

Jeg merker at etter at jeg begynte å studere "irriterer" det meg når folk misbruker faguttrykk (f.eks. virker det som om halvparten av folks eks'er var psykopater),  eller bruker andre ord som de tydeligvis ikke vet hva betyr.

←

Og hvordan i alle dager vet du at de ikke faktisk har en eks som er psykopat? Jeg har en eks som er psykopat og vet i tillegg om flere andre som faktisk fyller alle kriterier for diagnosen. Selvsagt skal man ikke misbruke slike faguttrykk, men psykopatene finnes faktisk, og man må ikke nødvendigvis være utdannet psykolog for å kjenne dem igjen. Du bør i hvert fall ikke "irritere" deg før du er sikker på at de som bruker ordet tar feil.

*dagens moral*

[Hu i Svingen]

Hva vet/tror dere om de som er psykisk syke?

Har du noen i familie/vennekrets som sliter?

Jeg har inntrykk av at mange vet alt for lite, og trekker seg derfor bort fra personer om de finner ut at de sliter.

Jeg har også inntrykk av at de som sliter med en sykdom treffer på mange utfordringer i samfunnet på grunn av fordommer og sånt.

←

Jeg vil vel ikke kalle meg psykisk syk, men jeg har hele livet slitt med gjentatte depresjoner, og delvis panikkangst (som jeg heldigvis har vært kvitt i over ett år). Nå blir jeg behandlet med AD og venter på utredning hos psykolog. AD'en hjelper meg en del, og jeg har det i grunn ganske OK for øyeblikket.

I familien min finnes det derimot flere tilfeller av psykisk sykdom, som schizofreni og forskjellige psykotiske tilstander (flere personer). Vi har også flere "tungsinnede" som meg selv. I tillegg har jeg en god venninne med sterk angst, og en med tvangstanker. Så ja, dette vet jeg litt om.

Jeg har møtt lite fordommer i min og familiens vennekrets, men vet at mange utenforstående har lite kunnskap om temaet og dermed fordommer. Derfor forteller jeg sjelden fremmede eller "bekjente" om disse tingene, nettopp fordi jeg ikke gidder å høre spørsmål som "Hvorfor det?" eller "Ja, men hvis hun tar seg sammen så går det sikkert over."

Min siste eks (ikke psykopaten, hehe) hadde null forståelse for alle slike problemer. Han er av typen som mener at det er jo bare å skjerpe seg. Det er klart at det var vanskelig å leve med en sånn mann når man i perioder er sterkt depressiv. Han viste heller ingen forståelse for mine syke familiemedlemmer eller min venninne med angst. Grrrr!

Det jeg merker er at når jeg forteller venner at jeg er sykemeldt på grunn av depresjon, så skal alle prate om det og stille opp for meg. Og det kan faktisk også være litt irriterende (selv om jeg vet at det er godt ment). Det er grenser for hvor mye jeg skal blottstille meg selv, så da blir det ofte til at jeg bare sier "Nei, men det går bare bra med meg." - selv om det egentlig er litt vanskelig for tiden.

Men tilbake til spørsmålet ditt; det er klart at ved å snakke med og bli kjent med fysisk eller psykisk syke mennesker så lærer man mer om hvordan det er å leve med den aktuelle diagnosen. Da er det faktisk lettere å møte andre mennesker med tilsvarende diagnose senere. Jeg er ikke så sikker på at det hjelper i like stor grad å inneha ren kunnskap om sykdommen, så lenge man ikke har kjennskap til hvordan den påvirker en persons hverdag og tanker. Jeg kjenner f.eks. noen kreftpasienter, og de har delt mange tanker med meg. Da er det helt klart lettere for meg å snakke med et annet kreftsykt menneske jeg møter om dennes sykdom.

Jeg tror at det er viktig blant annet å ikke alltid si til syke folk at "det går nok bra" - det gjør det ikke alltid, og det kan være alt annet enn motiverende for en alvorlig syk person å få en så enkel avfeiing.

Jepp...

Endret 24. august 2005 av Hu i Svingen

[Gjest Catwoman]

Jeg tror jeg vet masse om det å være psykisk syk fordi jeg er det selv. Tror ingen kan skjønne hvordan det er uten å ha vært psykisk syk selv. Uansett om noen har lest om det i en bok eller noe...

Jeg vet jo ikke hvordan det er å være avhengig av rullestol... Feks...

Eller jeg vet ikke jeg da...

←

Er enig med deg i det. Man kan lese seg til fakta, men ikke til hvordan det faktisk er å ha en psykisk sykdom.

Men man kan lære mye, å få et visst innblikk i hvordan det er ved å omgås personer som er syke, feks. nære venner eller familie.

Og så går det litt på mennesketypen. Noen mennesker har lettere enn andre får å sette seg inn i hvordan andre har det, og forstår lettere.

[Gjest SumoBryter]

Hva er forskjellen med depresjon og det å være deprimert pga. vonde og slitsomme minner og ting i livet man vil men er vanskelig å glemme og vanskelige konflikter som ikke lar seg løse?

Jeg regner da med at de som lider av depresjon blir deprimerte uten grunn?

Eller har de også en grunn da de føler seg nedfor?

Når legen spurte meg om jeg lider eller har noen gang lidd av depresjoner, svarte jeg Nei, jeg har ikke det, men jeg er nok deprimert mye av tiden likevel pga. mange forskjellige ting i fortiden som får meg ned. Er jeg da deprimert eller ikke?

[Gjest SumoBryter]

Og hvordan i alle dager vet du at de ikke faktisk har en eks som er psykopat? Jeg har en eks som er psykopat og vet i tillegg om flere andre som faktisk fyller alle kriterier for diagnosen. Selvsagt skal man ikke misbruke slike faguttrykk, men psykopatene finnes faktisk, og man må ikke nødvendigvis være utdannet psykolog for å kjenne dem igjen. Du bør i hvert fall ikke "irritere" deg før du er sikker på at de som bruker ordet tar feil.

*dagens moral*

←

Enig her.

[aline]

synes vel det meste allerede er sagt, men ja, jeg vet hvordan det er å ha psykiske problemer.

fant ut for ett par år siden at jeg sliter med angst (både panikkangst og agorafobobi), og har gjort det i mange år uten å vite det, nettopp fordi det har blitt snakket så lite om at det lille jeg visste om angst var ikke noe jeg kjente meg igjen i og ville trodd jeg hadde.

Jeg har valgt å være helt åpen om det, snakker med folk om det og har ingen problemer med å fortelle at jeg har det (selv om det vel ikke er det jeg skriver i en jobbsøknad, men det ville jeg vel ikke om det hadde vært ett fysisk problem som feks kronisk bronkitt jeg hadde slitt med heller).

for meg har det vært viktig nettop det å snakke om det, fordi jeg ser at folk ikke ser at jeg sliter, så må jeg på en måte la dem vite det muntlig... fordi jeg ser at det er viktig både for meg og for de som skal forholde seg til meg at de vet.

Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt "Gud så mye enklere det hadde vært om jeg hadde hatt ett brukket bein istedenfor!!"

For det BLIR forventet at jeg skal yte 120% på tross av mitt problem, nettop fordi så mange ikke forstår hva det vil si å slite med angst. og nettop fordi de jo ikke SER på meg at jeg sliter.

om jeg er i en situasjon jeg er tvunget tiil å være i og ikke kan komme meg vekk, så slår agorafobien min ut i full blomst, men det er få som SER det, og jeg kan både smile og prate selv om jeg har anfall... det er når jeg til slutt kommer meg vekk at jeg klapper helt sammen, og det er det jo ingen som ser. (min feil det også, men det er endel av min måte å klare å håndtere angsten foreløpig)

føler sjelden at noen ser på det som tabu, det skjer, men det er ett større problem at alle som ikke aner noe om det stadig skal fortelle meg at "du kan bare tenke positivt!" eller "du må bare konsentrere deg om at det går bra, så blir det borte!"... gjerne fordi de kjenner noen som kjenner noen som har en datter som har angst.

og jeg vet jo at det er postitivt ment, at de kun ønsker å komme med tips... men jeg sliter jo faktisk med dette hver dag, hadde det vært så enkelt som å bare "tenke positivt" eller "ta seg sammen", så hadde jeg da ikke slitt med det.

men tror det er viktig at det prates om, for det ER flere som mener det er svakheter og som ikke snakker om det og skammer seg over problemene sine.

noe de ikke ville gjort om det hadde vært ett brukket bein eller kronisk bronkitt eller andre fysiske lidelser.

[Arkana]

Og hvordan i alle dager vet du at de ikke faktisk har en eks som er psykopat? Jeg har en eks som er psykopat og vet i tillegg om flere andre som faktisk fyller alle kriterier for diagnosen. Selvsagt skal man ikke misbruke slike faguttrykk, men psykopatene finnes faktisk, og man må ikke nødvendigvis være utdannet psykolog for å kjenne dem igjen. Du bør i hvert fall ikke "irritere" deg før du er sikker på at de som bruker ordet tar feil.

*dagens moral*

←

Selvsagt finnes det psykopater, men veldig mange bruker det ordet om alt mulig rart, og da mister det litt verdi. Jeg irriterer meg selvsagt ikke sånn uten videre.

[Gjest Jiha(d)]

Jeg har også en del psykiske "problemer" om man kan kalle det det. I familien min er det så tabu å snakke om at da jeg fortalte dem (hadde mannet meg opp lenge) så ble de helt sjokkerte. Noen lo (!) mens andre ...virker som de ikke tror meg fordi jeg virker så glad og lykkelig hele tiden. (Noe som er langt fra sannheten. Dere skjønner vel...)Så jeg lar vær å snakke med dem om det jeg.

[lillesky]

Uff, det var trist å høre Jiha(d).

Det er mulig de lo pga. usikkerhet?

Skjønner deg jeg. Man kan se glad ut og smile og le, men inni er det kjempevondt. Det blir en slags maske, men kanskje det også er en slags overlevelsesmekanisme?

God bedring, alle sammen!

[Gjest synseren]

Sånn er jeg også. Jo verre jeg har det, jo mer smiler jeg. Prøver å skjule hvordan jeg egentlig har det .

←

Det er ikke dumt å smile selv om en har det vondt inni seg, det pleier å hjelpe meg til å bli mer positiv.

[Gjest gjest1]

Det er ikke dumt å smile selv om en har det vondt inni seg, det pleier å hjelpe meg til å bli mer positiv.

←

Jeg blir IKKE mer positiv av å smile og le selv om jeg har det jævlig. Det blir bare enda verre. Må bruke masse energi jeg ikke har på å være blid for andres skyld. For ikke å ødelegge stemningen, for ikke å være til bry eller bli sett på som kjedelig, depressiv og negativ.

Hadde folk hatt mer kunnskaper om psykiske lidelser, og vært litt mindre fordomsfulle/dratt alle over en kam, så hadde det i hvert fall vært enklere for meg å la murene falle og vise hvem jeg egentlig er.

I et annet miljø, f.eks. på psykiatrisk avdeling, hvor det jo ikke bare finnes depressive mennesker, er det ok å ikke smile og le. Det er ikke unormalt, og blir ikke sett på som rart. Det er min erfaring. FOr meg var det deilig å kunne ha både gode og dårlige dager, og ikke bry meg om å kamuflere dem.

Sånn er det i hvert fall for meg.

[Gjest Spacegirl]

Det er ikke dumt å smile selv om en har det vondt inni seg, det pleier å hjelpe meg til å bli mer positiv.

←

Kan hende det hjelper for noen, men ikke for meg. Når jeg endelig kommer hjem etter å ha vært ute blant folk, er jeg så sliten av å "late som" at jeg faller helt sammen . Men dersom jeg ikke egentlig er deprimert, bare litt nedfor, hjelper det jo på den måten at jeg kan få snudd følelsene slik at når jeg later som at jeg er glad, så blir jeg det etterhvert også.

[lillesky]

Når jeg endelig kommer hjem etter å ha vært ute blant folk, er jeg så sliten av å "late som" at jeg faller helt sammen

←

Samme her...

Slitsomt å smile når man egentlig vil gråte.

[reddelinnea]

Jeg pleier også å gå rundt å smile og le hele tiden. Fordi jeg ler av meg selv fordi jeg føler meg som den tullingen. Føler meg helt komisk på en måte. Også er jeg så usikker, og da ler jeg.

Men inne i meg er jeg bare trist ig har det helt forferdelig.

Jeg tror jeg smiler og ler fordi det en slags overlevelsesstratesi som jeg har. Har gjort det siden barndommen. Fordi jeg ville ikke at lærerne skulle spørre, og da smilte jeg heller for å late som jeg hadde det bra. Jeg ville lissom ikke være til bry jeg. Vil lissom glede andre ved å smile,,,

Men det er bare utenpå. Inne er det kaos, masse angst og uuuhholdbart vondt i magen min.

[Gjest 1111]

Det er voldsomt slitsomt og tar mye krefter og masse energi å gå rundt å smile når du egentlig har det helt jævlig inni deg. Det er et spill, og det blir vanskelig og tungt å holde oppe det spillet over lang tid, til og med bare et par timer kan slite en helt ut, og når man kommer hjem, faller man helt sammen.

Jeg har aldri klart å smile meg til bedre humør, selv om det såklart hadde vært fint, om det var veien å gå.

[AUF]

Jeg synes det hjelper med selskap av noen som har sett deg både i tykt og tynt...en som kan få meg til å le.

Men så blir det utrolig tungt etterpå