Psykisk helse

[AUF]

Hva vet/tror dere om de som er psykisk syke?

Har du noen i familie/vennekrets som sliter?

Jeg har inntrykk av at mange vet alt for lite, og trekker seg derfor bort fra personer om de finner ut at de sliter.

Jeg har også inntrykk av at de som sliter med en sykdom treffer på mange utfordringer i samfunnet på grunn av fordommer og sånt.

[Arkana]

Jeg studerer psykologi, så jeg har vel et litt annet forhold til psykiske problemer enn de fleste tenker jeg. Jeg vet jo en del om dette. Jeg merker at etter at jeg begynte å studere "irriterer" det meg når folk misbruker faguttrykk (f.eks. virker det som om halvparten av folks eks'er var psykopater), eller bruker andre ord som de tydeligvis ikke vet hva betyr. Jeg tror ikke akkurat dette hjelper på for de som virkelig sliter med slike problemer, da blir det mange misforståelser. Det er nok fremdeles litt tabu å ha et psykisk problem, og det er nok mange grunner til det. Noen tenker kanskje at slike personer er litt svake? Og så er ofte slike problemer usynlige, selv om de påvirker personen på alle måter. Det er på en måte lettere å akseptere et brukket ben eller noe annet helt konkret enn et psykisk problem.

Forøvrig har ingen i min familie psykiske problemer, som jeg vet om i allefall. Har et par venner som har hatt depresjon, spiseforstyrrelser og angst.

[AUF]

Jeg vil tro folk tenker at de er svake. Jeg hadde aldri lagt ut om sånt om jeg skulle søkt på jobb. Hadde nok havnet bakerst i køa da. om ikke enda lenger bak...

[Gjest Spacegirl]

Jeg har selv en psykisk sykdom, har diagnosen manisk-depressiv (nå heter det egentlig bipolar, men folk flest skjønner bedre hva det er når jeg kaller det manisk-depressiv). I mitt tilfelle tror jeg arv er mye av grunnen til at jeg ble syk. Med unntak av 2, muligens 3 personer på morssiden, har absolutt alle mine slektninger enten tidligere hatt eller de sliter fortsatt med psykiske problemer. Med unntak av de som er inngiftet da .

Jeg er veldig åpen om min situasjon, og har fått nesten utelukkende positive reaksjoner. Noe negativt har det jo vært, enkelte har kanskje blitt litt skremt når de har fått vite at jeg f.eks har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. Men jeg har ikke noe ønske om å skjule dette for noen, det er en del av hvem jeg er. Til tider har sykdommen vært en stor del av livet mitt, og hvis jeg skulle holdt det skjult hadde det føltes som om jeg skjulte hvem jeg er som person. Det hadde føltes falsk, og en person er ikke min venn før h*n kjenner og kan godta alle sidene ved meg .

Edit: Og det er ikke alle som blir skremt heller, ble nylig tilbudt jobb av en jeg ikke kjenner personlig i det hele tatt. Og han vet om sykdommen min, og tydeligvis er ikke dette noe problem for min kommende arbeidsgiveren

Endret 23. august 2005 av Fairy

[Gjest Bellatrix]

Jeg har psykiske problemer i familie og vennekrets. Dessuten har jeg hatt en del selv.

[reddelinnea]

Hva vet/tror dere om de som er psykisk syke?

Har du noen i familie/vennekrets som sliter?

Jeg har inntrykk av at mange vet alt for lite, og trekker seg derfor bort fra personer om de finner ut at de sliter.

Jeg har også inntrykk av at de som sliter med en sykdom treffer på mange utfordringer i samfunnet på grunn av fordommer og sånt.

←

Jeg tror jeg vet masse om det å være psykisk syk fordi jeg er det selv. Tror ingen kan skjønne hvordan det er uten å ha vært psykisk syk selv. Uansett om noen har lest om det i en bok eller noe...

Jeg vet jo ikke hvordan det er å være avhengig av rullestol... Feks...

Eller jeg vet ikke jeg da...

[Arkana]

Tror ingen kan skjønne hvordan det er uten å ha vært psykisk syk selv. Uansett om noen har lest om det i en bok eller noe...

Tja, jeg har kanskje ikke følt på kroppen hvordan det er. Men jeg kan vite mye om hvorfor du har det slik, hvordan det påvirker deg, hverdagen din og samspillet med de rundt deg, og jeg kan vite mye om hvordan du kan få hjelp. Det er da mer enn de fleste vet i allefall. Man trenger ikke ha vært psykisk syk for å forstå eller hjelpe.

[Cata]

Vet ikke helt om jeg kvalifiserer for å svare, men.... Jeg har en "angstfylt fortid" (sosialangst). Jeg var for ung da til å slite med fordommer og denslags - ihvertfall direkte. Jeg var bare barnet da det sto på som verst. Men klart jeg ble betraktet som "rar" av de andre ungene i gata når jeg ikke torde være med ut å leke, og senere når jeg hadde problemer med å bli med på klasseturer og slikt.

At folk trekker seg unna behøver ikke bare å komme av uvitenhet. Ofte er det slik at psykisk syke personer kan være slitsomme å omgås - i hvertfall i dårlige perioder. Jeg vet jeg slet med bivirkninger av angsten i mange år etter at jeg var kvitt selve angsten. For eksempel kunne jeg bli for intens i forsøket på å bli kjent med nye mennesker, rett og slett fordi jeg hadde unngått slike situasjoner da jeg var i den alderen der man begynner å lære sosiale koder. Dette syntes mange ble slitsomt og de trakk seg unna. Heldigvis klarte jeg etterhvert å se problemet selv og fikk "justert" oppførselen litt.

Men du har sikkert rett i at en del også trekker seg vekk fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre når de står overfor en psykisk syk person. Det er ikke lett å sette seg inn i situasjonen til et menneske med en sykdom som kan medføre irrasjonell tankegang eller handlingsmåte. Det er så fryktelig lite man kan si eller gjøre når man ikke skjønner oppførsel eller reaksjoner hos den "psyke".

[AUF]

Jeg har selv en psykisk sykdom, har diagnosen manisk-depressiv (nå heter det egentlig bipolar, men folk flest skjønner bedre hva det er når jeg kaller det manisk-depressiv).

←

Vet du hva slags Bipolar lidelse du har?

[Gjest 1111]

Jeg har vært inn og ut psykiatrien siden jeg var 14, så dette er noe jeg har personlig erfaring med. I årene jeg har slitt har jeg lært mye, på både godt og vondt, og på en måte tror jeg at det har gjort meg sterkere; også i forhold til andre. Gjennom å være syk selv så har jeg et helt annet syn på psykisk syke enn de fleste, det ville aldri falt meg inn å tenke at en person med psykiske problemer er svak.

Jeg er veldig lite åpen om situasjonen min i det virkelige liv, mest fordi jeg er sjenert og fordi jeg ikke helt har troen på at de jeg møter i dagliglivet har noen interesse av å høre om tingene jeg sliter med. Dessuten er jeg veldig opptatt om å skjerme meg selv, fordi jeg har hatt veldig dårlige erfaringer de ganger jeg har åpnet meg opp IRL.

Man møter såklart på mange fordommer i samfunnet, og det gjør meg vanvittig sliten noen ganger, jeg blir sliten av å måtte argumentere imot trangsynte og fordømmende mennesker som det faktisk er overraskende mange av når det kommer til hvordan folk ser på psykisk helse. Det har ikke vært få ganger jeg har hørt at det "bare er å ta seg sammen!" eller "du later som om du er syk bare for å få oppmerksomhet"" eller "du har slike og slike problemer fordi du er kledd i sort!". Slike utsagn gir meg frysninger og gjør meg faktisk sint, for det er ikke bare å ta seg sammen, psykiske problemer er ikke noe man velger for å få oppmerksomhet, og problemene mine har i alle fall ingenting med hvorvidt jeg går i sort eller ikke.

[Gjest Spacegirl]

Vet du hva slags Bipolar lidelse du har?

←

Bipolar 1

[AUF]

Bipolar 1

←

ok. Jeg er en 2'er

[Gjest Gjest]

Tja, jeg har kanskje ikke følt på kroppen hvordan det er. Men jeg kan vite mye om hvorfor du har det slik, hvordan det påvirker deg, hverdagen din og samspillet med de rundt deg, og jeg kan vite mye om hvordan du kan få hjelp. Det er da mer enn de fleste vet i allefall. Man trenger ikke ha vært psykisk syk for å forstå eller hjelpe.

←

Jeg har en i familien som sliter noe fryktelig! Å dette har pågått lenge nå og det jeg lurer på er hva skal til for å bli innlagt ved institusjon? Dette hadde sikkert vært det beste siden det er trusler med i bildet(du skjønner?)

[Arkana]

Det er jo noe som må tas opp med psykologen hans/hennes (evt legen hvis vedkommende ikke går til psykolog). Men det skal mye til før man blir innlagt. Det er rett og slett ikke plass nok til at alle som trenger det blir innlagt. Det er ikke så mange dagene siden det stod i en eller annen avis at folk sier de har selvmordstanker, selv om de ikke har det, fordi de vet det er sikreste måten å få plass på. Det er forferdelig, men sånn er det bare.

[Gjest 1111]

Du får ikke engang plass hvis du sier du har selvmordstanker, tro meg. I Norge er det nesten umulig å få plass hvis du ikke er en alvorlig fare mot andre (mot deg selv hjelper nesten ikke nå lenger heller).

[Gjest Gjest]

Det er jo noe som må tas opp med psykologen hans/hennes (evt legen hvis vedkommende ikke går til psykolog). Men det skal mye til før man blir innlagt. Det er rett og slett ikke plass nok til at alle som trenger det blir innlagt. Det er ikke så mange dagene siden det stod i en eller annen avis at folk sier de har selvmordstanker, selv om de ikke har det, fordi de vet det er sikreste måten å få plass på. Det er forferdelig, men sånn er det bare.

←

Takk for svar! I dette tilfellet er det ikke "oppdiktet" trussel; desverre Det er helt jævlig å være pårørende nå, vi er helt utslitt og vet ikke frem eller tilbake på noe.. Jeg fikk selv en knekk for to år siden og er på full vei tilbake i jobb, men dette drar meg nedover igjen.. vil gjerne hjelpe, men er ikke sterk nok til å takle dette! Så da blir det mye snørr, tårer og enorm frustrasjon.. Begynner å bli redd telefonen siden man aldri vet hva som kommer i andre enden.

[Gjest gjest1]

Jeg vet mye om det å være psykisk syk. Både av egen erfaring, og gjennom venner og familie.

Jeg syns faktisk det virker som det er mindre tabu nå enn for noen år siden. Likevel er det mange fordommer som må dyttes bort, og temaer som må snakkes mer om.

Jeg har vært i psykiatrien i 1/3 av mitt liv, og det er ikke bare, bare. Man opplever mye som andre ikke gjør, møter mange skjebner, får nye perspektiver og tanker.

Jeg har også ikke helt troen på at folk som ikke har opplevd å være psykisk syk selv, vet hva de snakker om alltid. Jeg blir ofte sint i møte med psykiatrien fordi jeg ikke får igjennom mine meninger og tanker, men blir møtt med "det ordner seg til slutt" eller "jeg skjønner".

Jeg har ofte følt at jeg bare er et tall i en bok, eller at jeg utifra en diagnose i en bok kan klassifiseres som en "en depressiv" eller "en personlighetsforstyrra". Jeg er ikke interessert i å alltid høre om hvor mange andre som er i min situsjon, eller hvor mye erfaring fagpersonen har med folk "som meg" fra før av. For vi er ikke like noen av oss. For en som ikke har opplevd å være suicidal, ha angst for å stå opp eller ikke klarer å gå en dag uten å tenke på hvor jævlig man ser ut - går det ikke an å forstå fullt og helt hvordan den andre har det. Ingen kan lese seg til følelser....

Jeg har vært heldig og møtt mange bra mennesker som har vært villig til å hjelpe meg. Det jeg er mest redd for er at de skal gi opp. Det er min største frykt.

Men så er det en klok dame som fortalte meg følgende: "De som jobber i psykiatrien føler seg ofte maktesløse og har et enormt behov for å trøste. Men det er ikke det pasienten vil ha. Det pasienten vil ha er noen som kan holde ut."

Det er så sant, så sant.

Psykisk helse kommer aldri til å likestilles med fysisk helse, fordi det er så lite vi egentlig vet om det. Antoibiotika hjelper på halsbetennelse, men ikke på en depresjon. Det er veldig lett for folk å si at det bare er å ta "lykkepiller", men det løser ikke alle verdensproblemer akkurat....

Men det er jo en trøst i det at psykiatrien eksisterer av den enkle grunn at mennesker er mer like enn forskjellig.

Og ARKANA, jeg er helt enig i disse ordfeilene. Arrg. Når skal folk lære at en som er schizofren ikke har splitta personlighet, eller at det ikke heter "lykkepiller",men antidepressiva.

[AUF]

Hope: som jeg skulle sagt det selv

[lillesky]

Hva vet/tror dere om de som er psykisk syke?

Har du noen i familie/vennekrets som sliter?

←

Jeg hører selv inn under den kategorien. Har også en mamma som sliter psykisk. Og en venn.

Mange vet dessverre for lite. De tror de vet. Og mange tror det å være deppa og deprimert er det samme. Og at angst bare er tull. Ta deg sammen. Hvor ofte har vi ikke hørt det...

Jeg har faktisk ikke tenkt på det at folk trekker seg unna pga. sykdommen min, men når jeg tenker etter så stemmer nok det.

Jeg har valgt å være åpen om det, og det synes jeg har hjulpet meg. Det hadde vært enda vondere å gå rundt og "skjule" det.

At folk sier "lykkepiller" gir jeg blaffen i. Jeg har prøvd å forklare folk. Min samboer har migrene, og får han er migrene-medisinen lykkepiller.

Jeg skulle nesten ønske at depresjon kunne sees utenpå. Jeg ser jo så frisk ut og smiler. Som en psykolog sa til meg: "Noen deprimerte smiler veldig mye". Det gjør jeg. Sånn er det bare.

[Gjest Spacegirl]

Jeg skulle nesten ønske at depresjon kunne sees utenpå. Jeg ser jo så frisk ut og smiler. Som en psykolog sa til meg: "Noen deprimerte smiler veldig mye". Det gjør jeg. Sånn er det bare.

←

Sånn er jeg også. Jo verre jeg har det, jo mer smiler jeg. Prøver å skjule hvordan jeg egentlig har det .