Seprasjon/avstand i 1 år?

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet her før etter at jeg vurderer å bryte ut med samboer gjennom 18 år. Vi har barn i skole alder og forholdet har vært dødt i mange år allerede. Jeg har håpet på at det skulle snu men det har det ikke. Barn,hus,økonomi og at jeg så klart er glad i han har gjort at jeg fortsatt er her. Han har ikke rent mel i posen heller så det er egentlig gode grunner til brudd. Vi har ingen intimitet og jeg savner rett og slett deilig sex! Jeg savner en som jeg har lyst til å ha sex med og ikke minst en som jeg føler ikke er en byrde. 

Føler meg så slem, men føler han bare er en byrde . Jeg vet jeg ikke er perfekt heller så mener ikke det på den måten men mere at jeg mister energi, gleder meg ikke til å komme hjem til han (kun barna ) osv.

Den tryggheten barna har er det viktigste for meg. Tryggheten om at de har både en mamma og en pappa hos seg. Men egoistisk som jeg er klarer jeg ikke legge vekt tanken om og komme meg vekk.

Tårene renner mens jeg er på jobb når jeg bare har noen sekunder for meg selv. Det er bare så ufattelig trist. Trist at man skal gi opp kjernefamilien bare fordi ikke kjæreste følelsene er det mer. 

Så nå skal jeg ha den samtalen igjen, har bestemt meg for å ta praten På fredag etter at ungene er i seng. Håper han denne gangen ser alvoret.

Mitt spørsmål til dere som har vært igjennom brudd med barn,hus osv involvert : 

synes dere det er en god ide og prøve separasjon/avstand i 1 år ? Tror dere det kunne ha løst mye? Evnt gjore det det for dere ?

Takk for svar. 

 

 

Anonymkode: b9a45...afc

[AnonymBruker]

Dere må jo uansett være separert i ett år før dere kan skille dere, så det er allerede lovfestet "betenkningstid" 😊

Anonymkode: f7fb3...79e

[AnonymBruker]

Er ungene så trygge da? Det er stor sjanse for at de merker is-stemningen hjemme og ikke har det så bra.

Mine foreldre kranglet sjelden, men det var ikke så veldig trivelig der alikevel. Stillheten var påtrengende...det var godt for oss alle den dagen ekteskapet deres var over.

Anonymkode: e7057...0a0

[AnonymBruker]

Separasjon er jo ment som en lovfestet betenkningsperiode, som nevnt over. Men for mange er det kun en formalitet, da de er blitt enige om brudd når separasjon formelt er tatt ut. Så jeg tror det er viktig at dere er helt enige i hva formålet er - er det en "pause" eller er det et steg mot skilsmisse. 

I en separasjon er det jo lettere å treffe en ny, og det kan bli et slag i magen for den andre, som så dette som en betenkningsperiode.

Anonymkode: ab946...468

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev over om separasjon, jeg så ikke først at dere "bare" er samboere. Da trenger dere ingen separasjon. 

I så fall må dere nesten bare sette dere ned og snakke om hva dere ønsker. Dersom begge ønsker en "pause" og se hva som skjer, så kan det være en fin løsning for å kjenne etter hva man egentlig vil.

Anonymkode: f7fb3...79e

[AnonymBruker]

Hvis dere skal separeres for å tenke, så må dere være enige om det. Bli enige om kjøreregler. 

Når jeg ble separert var det fordi forholdet var 100% over, ingen sjans for gjenforening fra min side. Det var jeg tydelig på, og jeg begynte å date før året var omme. Det gjorde eksen også.

Anonymkode: 12ec4...b68

[AnonymBruker]

Mann her. 

Ble separert i fjor, etter langt forhold og to barn. Kona tok den endelige avgjørelsen, og jeg regnet med at det var ingen vei tilbake.

Men etter 6mnd fant vi tilbake til hverandre og prater nå bedre enn før og har (mye bedre) sex. 

Jeg tok meg kraftig sammen under seperasjonen, og innledet også et forhold som lærte meg masse

 

Anonymkode: 6ea6e...2b0