Jeg orker ikke mer, jeg har vært arbeidsledig i to år.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke mer og er så langt nede at jeg ikke lenger har noe igjen. Jeg har vært arbeidsledig i litt over to år. Rett før koronaen kom hadde jeg egentlig fått en liten assistentjobb, men mistet den muligheten da landet stengte ned. De trengte meg ikke likevel når landet startet opp igjen pga dems egen økomiske situasjon. Siden har jeg søkt og søkt jobber. Min siste ordenlige jobb var ferdig 1 januar 2019,da hadde jeg vært i arbeidslivet i en del år. 

Jeg kan ikke flytte på meg, da far til barna nekter meg det og vi har delt omsorg. Jeg er bundet til plassen. Byen jeg bor i er helt grei størrelse på, men har likevel ikke nok jobber ihvertfall til oss uten utdanning. Jeg har nå fått skoleplass og håper at det kan bli lettere ang jobb med utdanning ferdig om noen år, men jeg kan likevel ikke være arbeidsledig frem til det, jeg får ikke hverdagen til å gå rundt selvom jeg har gjort alt jeg kan får å senke kostnadene.

Men jeg vet ikke om jeg orker å puste lengre, og har egentlig bare lyst til å takke for meg. Jeg levde først på dagpenger og har nå siden november i fjor vært på sosialen. Jeg får ikke noe til å gå rundt og har falt i et dypt mørke. Jeg trenger en jobb for å forsørge barna mine, men jeg feiler. Jeg får ingen jobb. Jeg har vært på kurs, jeg får høre at jeg skriver fine søknader og at CV'en er ok. Jeg får likevel aldri et intervju en gang, og de sjeldne gangene jeg får det så får jeg ikke jobben uansett hvor bra jeg selv føler det går. Nå orker jeg ikke mer, jeg har søkt på ALT, og da mener jeg alt. Jeg har til og med tilbydt meg å jobbe gratis en stund for å vise hva jeg kan. Alle sier nei. 

Klokken er nå snart 13.00 og jeg ligger deprimert i senga akkurat nå og hater livet mitt. Jeg har ingen glede lengre, bare bekymringer og problemer. Det er ingen hjelp å få av nav ang jobb, og jeg har ikke noe kontaktnettverk for jobber, det lille jeg hadde har jeg allerede spurt om de vet om noe, men ingen har hatt noe. Jeg har til og med tatt kontakt med mennesker jeg ikke har snakket med på 15 år, men uten hell der også. 

Nå har jeg ikke troen lenge. Hvorfor er det sånn her? Jeg leser at folk skriver at man får jobb bare man vil ha og ikke er kresen, men min erfaring er ikke det. Og nå har jeg to års hull på cven også, så det blir bare værre og værre. Hva kan jeg gjøre?  

Kvinne 33.

Anonymkode: ef5c8...c1c

[AnonymBruker]

Føler med deg. Tror arbeidsmarkedet er veldig tøft akkurat nå. Har selv søkt på sikkert 100 jobber siden juli 2020. Både deltid og fulltid. Jeg har bachelorgrad og 4 års erfaring, men enda ikke kapret meg noe fast. Fikk jobbet i 1,5 mnd i en midlertidlig stilling, men det var heller ikke så bra betalt. Nå vurderer jeg å ta opp noen fag og søke meg inn på et par studier neste år. Kan jo håpe på at ting blir bedre.. 

Har du hørt med Nav om de kan hjelpe deg med praksisplass/arbeidstrening da? Jeg er ikke så godt kjent med de greiene her, men på den gamle jobben hadde vi en fyr som var på arbeidstrening hos oss. Ellers vil jeg oppfordre deg til å fylle dagene med noe. Jeg studerer deltid nå, selv om det er helt urelevant for hvor jeg skal videre i livet. Mer for å ha noe å gjøre, i tillegg får man en følelse av fellesskap. 

Anonymkode: e3db0...ae0

[Stiv Heks]

Kjære, gode du! ❤️ Fyrst av alt: Alt blir bra til slutt.

Sjølv om det ikkje føles slik!

Har du nokon du stoler på å snakke om dette? En venn, et familiemedlem? En lege eller psykolog?

[AnonymBruker]

Får du eller har søkt om noe fra lånekassen? 

Anonymkode: 6a7a1...3dc

[AnonymBruker]

Jobbmarkedet er vanskelig, spesielt i disse tidene.. Du er ikke alene om det! ❤️

Anonymkode: 1b2eb...bc9

[AnonymBruker]

Bare sender over en stor klem. Det er ikke noe galt med deg i alle fall Kjenner flere i din situasjon dessverre. De søker og søker, men aldri blir det deres tur. Og de har det tøft. Drit at situasjonen i landet nå får folk til å gå ned for telling. Men det bli bedre. Hold ut.

Kan du ha dratt på deg en depresjon oppi det her ? Kan virke sånn. Mulig du burde ta en tur til legen og få noen medisiner og høre om det er mulig å få komme til samtaler. Depresjon er en djevels sykdom. situasjonen din er jo som den er. men den sykdommen gjøre en seg ekstra mørkt på seg selv, situasjonen og fremtid.

Ikke gjør noe dumt. Du er verdt så mye. Og det kan jeg si uten forbehold. Alle er det. Alle. 

Anonymkode: d022e...b59

[AnonymBruker]

Hull i CV under corona tror jeg ikke oppegående mennesker bryr seg om.

Pr i dag tror jeg man kan utdanne seg samtidig som man går på NAV, har du vurdert sjekke ut det? Mange jobber er en gratisbilett inn på arbeidsmarkedet via lærlingplass

JEg har trua på deg, og jeg hører i det du skriver at du fortsatt har en glød der inne og ett stort ønske om å være med i samfunnet. Det blir bedre, og en mager trøst: Da står du der med en knallerfaring om dype daler i livet. Du vet at du kan klare alt

Anonymkode: b1707...2ee

[AnonymBruker]

Kan du søke på noen etterutdanning i høst, selv om det ikke er kanskje aktuelt nå, så er det verdt å sende inn søknad før fristen 15 april.

Anonymkode: 7b070...65e

[marsvin]

Kjære deg! du er ikke alene. jeg har også søkt jobber i to år. får høre at CV er såå bra og at jeg skriver gode søknader. Men likevel.. har søkt over 300 jobber, og brukt kontaktnettverket mitt. Har til og med gått med på to praksisplasser som ikke ført til jobb. Til slutt orker man ikke mer... og blir apatisk. Det eneste venner og familie kan si er " stå på! jobben kommer plutselig!" men det hjelper jo ikke. som om det er så lett. Det føles ut som det er så lett for alle andre å få jobb. selv med bachelorgrad og masse erfaring både i jobb og i livet, er det en beintøff kamp. Jeg vet ikke, men jeg tror at det beste er, hvis du har en kontakt på nav, skriv akkuratt hva du kjenner på, og at du ikke klarer dette alene lenger, og trenger hjelp til å komme i jobb utenfor det ordinære arbeidsmarkedet hvor du konkurrerer med masse andre. Spør om de kan holde utkikk for deg i direktemeldte jobber, det er stillinger som bedrifter sender til nav når de trenger noen ny ansatte, men som ikke lyses ut offentlig. Da jeg gjorde det, fikk jeg plutselig 3 intervjuer. To av dem gikk jeg ikke videre til, men har ett til neste uke. 

jeg skjønner hvor stressende det er, og at alt man ønsker seg bare er det privilegiet å ha råd til å leve som et normalt menneske. Ønsker deg alt godt og lykke til ! 

[AnonymBruker]

Stiv Heks skrev (3 timer siden):

Kjære, gode du! ❤️ Fyrst av alt: Alt blir bra til slutt.

Sjølv om det ikkje føles slik!

Har du nokon du stoler på å snakke om dette? En venn, et familiemedlem? En lege eller psykolog?

Dumt å si at alt blir bra til slutt, for realistisk sett gjør det ikke det for alle. Tåpelig å si. Akkurat som de som LOVER at det går bra. Det gjør jo ikke det. Å si sånt vås til noen som ligger nede er bare dumt. Da kan du heller si ; føler med deg. Håper det går bra. Komme med forslag til løsninger. Ikke tomme løfter. 

Anonymkode: 39a1f...700

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Føler med deg. Tror arbeidsmarkedet er veldig tøft akkurat nå. Har selv søkt på sikkert 100 jobber siden juli 2020. Både deltid og fulltid. Jeg har bachelorgrad og 4 års erfaring, men enda ikke kapret meg noe fast. Fikk jobbet i 1,5 mnd i en midlertidlig stilling, men det var heller ikke så bra betalt. Nå vurderer jeg å ta opp noen fag og søke meg inn på et par studier neste år. Kan jo håpe på at ting blir bedre.. 

Har du hørt med Nav om de kan hjelpe deg med praksisplass/arbeidstrening da? Jeg er ikke så godt kjent med de greiene her, men på den gamle jobben hadde vi en fyr som var på arbeidstrening hos oss. Ellers vil jeg oppfordre deg til å fylle dagene med noe. Jeg studerer deltid nå, selv om det er helt urelevant for hvor jeg skal videre i livet. Mer for å ha noe å gjøre, i tillegg får man en følelse av fellesskap. 

Anonymkode: e3db0...ae0

Hva har du bachelorgrad i? 

Anonymkode: 7f811...763

[Ti.09]

Jobbmarkedet er veldig tøft for tiden, og jeg kjenner flere som sliter med jobb. Dagens situasjon med korona gjør det heller ikke så mye lettere. Kan det være aktuelt for deg å jobbe som assistent på skole, sykehjem eller barnehage? For eksempel som ringevikar? Det er sikkert behov for flere folk ved for eksempel sykdom. 

Føler med deg, TS!

 

[AnonymBruker]

Jeg var arbeidsledig i 2,5 år. Jeg var så deprimert, det var helt grusomt! Jeg fikk tilslutt en jobbspesialist som et tiltak hos Nav. Og han hjalp meg med så mye. Blant annet motivasjon, som jeg hadde mistet totalt. Og det å finne en arbeidsgiver som gir meg en sjanse, med det store hullet jeg hadde. Han hadde jo kontakter og kjente arbeidsmarkedet. Så jeg fikk arbeidstrening og etter 3 mnd så ble jeg ansatt hos den arbeidsgiveren. 

Har du snakket med Nav om hva de kan hjelpe deg med? 

Anonymkode: bf152...af0

[Skalperud]

God klem til deg 💜 jeg tror ikke løsningen er å sende søknad, men å oppsøke bedrifter. Stikk innom barnehager og skoler rundt om, si du kan stille som vikar når som helst. Sykehjem, kantine? Får du et par oppdrag og gjør en god jobb blir man fort tilbydd mer. Å sitte hjemme å skrive søknader er nok ikke det beste i disse tider, da forsvinner man i mengden. 
 

selv om jobbene jeg nevner kanskje ikke er det du ønsker, så gir deg det mening i hverdagen. Du treffer mennesker, får kollegaer, og gir deg et springbrett videre. 
 

 

[Stiv Heks]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dumt å si at alt blir bra til slutt, for realistisk sett gjør det ikke det for alle. Tåpelig å si. Akkurat som de som LOVER at det går bra. Det gjør jo ikke det. Å si sånt vås til noen som ligger nede er bare dumt. Da kan du heller si ; føler med deg. Håper det går bra. Komme med forslag til løsninger. Ikke tomme løfter. 

Anonymkode: 39a1f...700

Vel, folk er jo forskjellige. Når eg var i mitt verste traume i livet (mista eit barn uventa) var det eg trengte å høyre at ting blei betre uansett om eg ikkje trudde det. Om ingen hadde fortalt meg at ting blei betre hadde eg ikkje haldt ut, rett og slett. Sjølv om det er ein heilt anna situasjon kan det hende TS trenger å høyre det same. Kanskje ikkje. Likevel tenkjer eg at TS er i ein vanskeleg situasjon og ser mitt bidrag som det det er - eit ynskje om å hjelpe. Kanskje eg bomma. Likevel håper eg at folk ser at innlegget var godt meint frå min side ♥️

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️

Jeg har vært i dine sko, og hadde det helt likt.

Jeg fikk riktignok jobb tilslutt  Var på dagpenger i 2 år og så gravid/permisjon.

SÅ fikk jeg jobb. Det løsnet til slutt, og jeg hadde høy utdanning og super CV i tillegg. 

Nå er jeg blitt overtallig i jobben, og pga korona tenker jeg at en nok må belage seg på en tøffere vei inn.

Men om du er uten utdanning; er det virkelig ikke mulig for deg å ta utdanning+søke på deltidsjobb ved siden av studielån?

Er det klin umulig økonomisk å få til? 

Søkte selv på noen hundre relevante jobber, uten å overdrive. Ble veldig deprimert.....og fikk som deg etterhvert suicidale tanker. Det var ordentlig tungt!

Om du føler de tankene begynner å ta overhånd kan det være lurt å få hjelp - jeg angrer faktisk nå på at jeg skjulte alt. 

Anonymkode: 72996...5c4

[AnonymBruker]

Skalperud skrev (4 minutter siden):

God klem til deg 💜 jeg tror ikke løsningen er å sende søknad, men å oppsøke bedrifter. Stikk innom barnehager og skoler rundt om, si du kan stille som vikar når som helst. Sykehjem, kantine? Får du et par oppdrag og gjør en god jobb blir man fort tilbydd mer. Å sitte hjemme å skrive søknader er nok ikke det beste i disse tider, da forsvinner man i mengden. 
 

selv om jobbene jeg nevner kanskje ikke er det du ønsker, så gir deg det mening i hverdagen. Du treffer mennesker, får kollegaer, og gir deg et springbrett videre. 
 

 

Oppsøke barnehager og andre steder som har strengt smittevern?

Nei.

Det gir dårlig inntrykk. Det er pandemi. 

Anonymkode: 72996...5c4

[Kremmeren]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg orker ikke mer og er så langt nede at jeg ikke lenger har noe igjen. Jeg har vært arbeidsledig i litt over to år. Rett før koronaen kom hadde jeg egentlig fått en liten assistentjobb, men mistet den muligheten da landet stengte ned. De trengte meg ikke likevel når landet startet opp igjen pga dems egen økomiske situasjon. Siden har jeg søkt og søkt jobber. Min siste ordenlige jobb var ferdig 1 januar 2019,da hadde jeg vært i arbeidslivet i en del år. 

Jeg kan ikke flytte på meg, da far til barna nekter meg det og vi har delt omsorg. Jeg er bundet til plassen. Byen jeg bor i er helt grei størrelse på, men har likevel ikke nok jobber ihvertfall til oss uten utdanning. Jeg har nå fått skoleplass og håper at det kan bli lettere ang jobb med utdanning ferdig om noen år, men jeg kan likevel ikke være arbeidsledig frem til det, jeg får ikke hverdagen til å gå rundt selvom jeg har gjort alt jeg kan får å senke kostnadene.

Men jeg vet ikke om jeg orker å puste lengre, og har egentlig bare lyst til å takke for meg. Jeg levde først på dagpenger og har nå siden november i fjor vært på sosialen. Jeg får ikke noe til å gå rundt og har falt i et dypt mørke. Jeg trenger en jobb for å forsørge barna mine, men jeg feiler. Jeg får ingen jobb. Jeg har vært på kurs, jeg får høre at jeg skriver fine søknader og at CV'en er ok. Jeg får likevel aldri et intervju en gang, og de sjeldne gangene jeg får det så får jeg ikke jobben uansett hvor bra jeg selv føler det går. Nå orker jeg ikke mer, jeg har søkt på ALT, og da mener jeg alt. Jeg har til og med tilbydt meg å jobbe gratis en stund for å vise hva jeg kan. Alle sier nei. 

Klokken er nå snart 13.00 og jeg ligger deprimert i senga akkurat nå og hater livet mitt. Jeg har ingen glede lengre, bare bekymringer og problemer. Det er ingen hjelp å få av nav ang jobb, og jeg har ikke noe kontaktnettverk for jobber, det lille jeg hadde har jeg allerede spurt om de vet om noe, men ingen har hatt noe. Jeg har til og med tatt kontakt med mennesker jeg ikke har snakket med på 15 år, men uten hell der også. 

Nå har jeg ikke troen lenge. Hvorfor er det sånn her? Jeg leser at folk skriver at man får jobb bare man vil ha og ikke er kresen, men min erfaring er ikke det. Og nå har jeg to års hull på cven også, så det blir bare værre og værre. Hva kan jeg gjøre?  

Kvinne 33.

Anonymkode: ef5c8...c1c

Du har kun en utvei slik jeg ser det. Utdannelse. Hva som helst online

[Skalperud]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Oppsøke barnehager og andre steder som har strengt smittevern?

Nei.

Det gir dårlig inntrykk. Det er pandemi. 

Anonymkode: 72996...5c4

Det er jo mer behov for vikarer i disse tider. Om man ikke vil oppsøke de, så kan man ringe! 

[AnonymBruker]

husk at du kan få ekstralån i lånekassen. ved fullt studie er det inntil 200 000 samlet, om jeg ikke husker feil. kanskje 50 per semester. inkl.fullt lån og en evt deltidsjobb som jeg virkelig håper du får, blir det bedre da? fikk ikke med meg alder på barn, men antar du har sjekket alt ang overgangsstønad og andre rettigheter.

kjenner en alenemor som fikk svært mye støtte av nav da hun studerte, uten at jeg vet detaljene rundt.

Anonymkode: 9c3c0...6f8