Følge drømmen til veterinærstudie - lang vei

[Benediktef]

På videregående var jeg helt middels på skolen, litt demotivert og likte ikke realgfag. Jeg har etter det gått på folkehøgskole, et år i militæret hvor jeg tok opp to fag for å bedre snittet, og går nå et år på et studie hvor jeg er på andre semester nå og tar opp matte (s1) samtidig. Derfor har jeg nå i skolepoeng hvis jeg regner med matten, 50.5. Etter noen år med utvikling og modning har jeg funnet ut at det er veterinær jeg virkelig vil bli. Problemet er bare at det er en lang vei dit. Jeg må øke snittet med 13.5  poeng, som er ganske mye. Jeg får også til stadighet høre at siden jeg ikke likte realfag på vgs, kommer jeg ikke til å klare veterinærstudiet og at jeg må gi opp alt sosialt liv hvis jeg studerer dette. Jeg er dog klar for å jobbe hardt for å få det til, og å følge drømmen min. Jeg vil ikke være 50 og angre på at jeg aldri prøvde. Jeg får mange forskjellige meninger rundt meg, og blir veldig usikker på hva som egentlig er mulig. Er dette helt urealistisk? Tips for å gå frem? 

 

(Det er uaktuelt å studere i utlandet, så jeg må sikte meg inn på å få 64 i snitt). 

[AnonymBruker]

Er det verdt det? Vil du ende opp med så mye studielån at du nesten drukner innen du er ferdig utdanna? Har du sjekka om du kan følge en dyrlege over litt tid og jobbe deg litt inn i yrket?
Vurdert å studere husdyrfag på nmbu i stedet? (Det kommer så klart ann på hvorfor du vil bli veterinær, men hvis det er fordi du vil jobbe med dyr...) Har du forresten heltidspraksis med dyr, det kan jo være en grei test på om en kan komme til å trives? 
 

Du har jo gode karakterer! 

Anonymkode: 26c45...e91

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som brukte fem år og veldig mye penger på å komme inn på veterinærstudiet. Tok opp fag i det uendelige. Da alle vi andre i vennegjengen var ferdig med mastergraden, fikk godt betalte jobber, kjøpte leilighet osv. begynte hun å studere. Da hun var ferdig fikk hun en skikkelig dårlig betalt stilling på en dyrlegeklinikk ute i gokk med en veldig dårlig sjef. Jeg ville kanskje tenkt meg om ...

Anonymkode: af8ee...243

[AnonymBruker]

Er det ikke vanskelig å få jobb som veterinær for tida...?

Anonymkode: 57811...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har en venninne som brukte fem år og veldig mye penger på å komme inn på veterinærstudiet. Tok opp fag i det uendelige. Da alle vi andre i vennegjengen var ferdig med mastergraden, fikk godt betalte jobber, kjøpte leilighet osv. begynte hun å studere. Da hun var ferdig fikk hun en skikkelig dårlig betalt stilling på en dyrlegeklinikk ute i gokk med en veldig dårlig sjef. Jeg ville kanskje tenkt meg om ...

Anonymkode: af8ee...243

Hvor gamle var dere andre når dere var ferdig med studiene? Det er jo helt vanlig å begynne senere, velge feil studie, ta friår osv. Er vel heller uvanlig å begynne som 19-åring og være ferdig som 24-åring. Livet handler heller ikke om penger og å kjøpe bolig men om å oppleve ting og gjøre det man vil. Hvis drømmen hennes var å bli veterinær er jo det viktigere enn å kjøpe leilighet så tidlig som mulig. Tviler på at noen bryr seg om noen år fra eller til i jobb eller på boligmarkedet når man er på slutten av livet. Men man angrer på at man ikke gjorde det man ønsket. 

Anonymkode: e15a2...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvor gamle var dere andre når dere var ferdig med studiene? Det er jo helt vanlig å begynne senere, velge feil studie, ta friår osv. Er vel heller uvanlig å begynne som 19-åring og være ferdig som 24-åring. Livet handler heller ikke om penger og å kjøpe bolig men om å oppleve ting og gjøre det man vil. Hvis drømmen hennes var å bli veterinær er jo det viktigere enn å kjøpe leilighet så tidlig som mulig. Tviler på at noen bryr seg om noen år fra eller til i jobb eller på boligmarkedet når man er på slutten av livet. Men man angrer på at man ikke gjorde det man ønsket. 

Anonymkode: e15a2...a2a

Vi var russ samtidig og alle begynte rett på studier da vi var 18/19. Det var ikke millitærtjeneste for kvinner da, folkehøyskole kjenner jeg nesten ingen som valgte, ingen tok friår e.l. Det er ikke så uvanlig å bare begynne å studere, fullføre studiet, og begynne å jobbe.

Jeg sier ikke at det handlet om penger eller å kjøpe bolig for oss andre, men livssituasjonene våre ble så voldsomt annerledes da vi var 24. Alle vi andre hadde studert noe vi elsket og fikk jobber vi trivdes godt i, fikk økonomi til å dra på spennende reiser osv. Men én var plutselig førsteårsstudent, hadde dårlig råd osv. Og seks år senere (eller hvor lang tid tok, husker ikke) fikk hun altså ikke akkurat lønn for strevet.

Nå er vi 35 og jeg vet ikke om hun angrer, men det ble ikke slik hun tenkte.

Det er et vanskelig jobbmarked med mindre man velger spesifikke spesialiseringer og lønnen er elendig sammenliknet med hvor langt studiet er.

Anonymkode: af8ee...243

[Gjest Kastanjefrø]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi var russ samtidig og alle begynte rett på studier da vi var 18/19. Det var ikke millitærtjeneste for kvinner da, folkehøyskole kjenner jeg nesten ingen som valgte, ingen tok friår e.l. Det er ikke så uvanlig å bare begynne å studere, fullføre studiet, og begynne å jobbe.

Jeg sier ikke at det handlet om penger eller å kjøpe bolig for oss andre, men livssituasjonene våre ble så voldsomt annerledes da vi var 24. Alle vi andre hadde studert noe vi elsket og fikk jobber vi trivdes godt i, fikk økonomi til å dra på spennende reiser osv. Men én var plutselig førsteårsstudent, hadde dårlig råd osv. Og seks år senere (eller hvor lang tid tok, husker ikke) fikk hun altså ikke akkurat lønn for strevet.

Nå er vi 35 og jeg vet ikke om hun angrer, men det ble ikke slik hun tenkte.

Det er et vanskelig jobbmarked med mindre man velger spesifikke spesialiseringer og lønnen er elendig sammenliknet med hvor langt studiet er.

Anonymkode: af8ee...243

Det er jo ingen som studerer veterinærmedisin fordi de tror de blir å få høy lønn, det er fordi de elsker å arbeide med dyr og er villig til å ofre særdeles mye for å gjøre det. De som er missfornøyde er som regel det fordi yrket er mer kundebehandling enn dyrelege, og endel dyreeiere er totalt umulig og ha med å gjøre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har en venninne som brukte fem år og veldig mye penger på å komme inn på veterinærstudiet. Tok opp fag i det uendelige. Da alle vi andre i vennegjengen var ferdig med mastergraden, fikk godt betalte jobber, kjøpte leilighet osv. begynte hun å studere. Da hun var ferdig fikk hun en skikkelig dårlig betalt stilling på en dyrlegeklinikk ute i gokk med en veldig dårlig sjef. Jeg ville kanskje tenkt meg om ...

Anonymkode: af8ee...243

Man kan ikke velge retning i livet basert på hvor langt ens venner er kommet, hva de tjener og hva de har kjøpt seg. Jeg er helt med på at det er kjipt å leve på studielån mens omgangskretsen tjener godt og reiser på fine ferier, men noen ganger er det bare slik at man må velge hva som betyr mest.  Veterinær er en jobb man velger fordi man brenner for å jobbe med dyr, ikke på grunn av lønn (som dessverre er overraskende dårlig) eller status (da kunne man blitt lege). TS: Ikke legg på mye vekt på andres meninger. Vil du bli veterinær, så blir du det. Realistisk er det, selv om du må jobbe hardt for det. 

Anonymkode: f33fd...8d9

[AnonymBruker]

Benediktef skrev (20 timer siden):

På videregående var jeg helt middels på skolen, litt demotivert og likte ikke realgfag. Jeg har etter det gått på folkehøgskole, et år i militæret hvor jeg tok opp to fag for å bedre snittet, og går nå et år på et studie hvor jeg er på andre semester nå og tar opp matte (s1) samtidig. Derfor har jeg nå i skolepoeng hvis jeg regner med matten, 50.5. Etter noen år med utvikling og modning har jeg funnet ut at det er veterinær jeg virkelig vil bli. Problemet er bare at det er en lang vei dit. Jeg må øke snittet med 13.5  poeng, som er ganske mye. Jeg får også til stadighet høre at siden jeg ikke likte realfag på vgs, kommer jeg ikke til å klare veterinærstudiet og at jeg må gi opp alt sosialt liv hvis jeg studerer dette. Jeg er dog klar for å jobbe hardt for å få det til, og å følge drømmen min. Jeg vil ikke være 50 og angre på at jeg aldri prøvde. Jeg får mange forskjellige meninger rundt meg, og blir veldig usikker på hva som egentlig er mulig. Er dette helt urealistisk? Tips for å gå frem? 

 

(Det er uaktuelt å studere i utlandet, så jeg må sikte meg inn på å få 64 i snitt). 

Jeg er veterinær selv, og det er bare tull at du må «gi opp alt sosialt liv» under veterinærstudiene bare fordi du ikke likte realfag på videregående. Du har vel blitt mer moden siden den gang, og på veterinærstudiet vil du sannsynligvis være vesentlig mer motivert enn du var på videregående. Det er også lite regning, kjemi etc. Grunnen til at disse fagene er opptakskrav er ikke at man regner på avansert kjemi eller ligninger, men at man må ha forståelsen i bunnen. 
Det er klart det er en lang vei å gå, men folk har gjort det før deg. Men som andre har vært inne på anbefaler jeg deg å ha litt praksis innenfor feltet du ønsker å jobbe i først. Det er viktig å ha et realistisk bilde av hva yrket er, og om det faktisk er riktig for deg. 

Anonymkode: 2ee0f...d74

[AnonymBruker]

Jeg ville satt meg godt inn i hvordan det er å jobbe som veterinær! Det er en hard jobb, dårlig betalt og med masse ansvar. Det er ikke uten grunn at veterinærer topper selvmordsstatistikken. 

https://www.nrk.no/osloogviken/veterinaerer-ligger-hoyest-pa-selvmordsstatistikken-_-na-skal-det-forskes-pa-hvorfor-1.15277696

Jeg jobber i akademia, og det søker seg mange tidligere veterinærer hit. Jeg hører mye fælt om hvordan de har hatt det i tidligere jobber

Anonymkode: d1837...253

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal følge drømmen din! Min drøm var å bli veterinær, men siden jeg er håpløs i realfag, så slo jeg det fra meg. Har nå master i et annet fagfelt, men av og til vurderer jeg å bare begynne på nytt, ta opp realfag og følge drømmen min. Men nå er jeg blitt «gammel», og jeg har allerede makset ut Lånekassen. Ikke gi opp det du brenner for!

Anonymkode: 0a485...7ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes du skal følge drømmen din! Min drøm var å bli veterinær, men siden jeg er håpløs i realfag, så slo jeg det fra meg. Har nå master i et annet fagfelt, men av og til vurderer jeg å bare begynne på nytt, ta opp realfag og følge drømmen min. Men nå er jeg blitt «gammel», og jeg har allerede makset ut Lånekassen. Ikke gi opp det du brenner for!

Anonymkode: 0a485...7ed

Hvor gammel er du?

Anonymkode: e15a2...a2a

[AnonymBruker]

Som veterinær som ikke lenger jobber med dyr pga dårlige arbeidsbetingelser synes jeg ikke det er verdt det. Men hvis det er det du vil jobbe med, hva med å studere i utlandet? Jeg studerte i Tyskland og trivdes veldig bra. 

Anonymkode: 46a5f...5a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2021 den 21.49):

Vi var russ samtidig og alle begynte rett på studier da vi var 18/19. Det var ikke millitærtjeneste for kvinner da, folkehøyskole kjenner jeg nesten ingen som valgte, ingen tok friår e.l. Det er ikke så uvanlig å bare begynne å studere, fullføre studiet, og begynne å jobbe.

Jeg sier ikke at det handlet om penger eller å kjøpe bolig for oss andre, men livssituasjonene våre ble så voldsomt annerledes da vi var 24. Alle vi andre hadde studert noe vi elsket og fikk jobber vi trivdes godt i, fikk økonomi til å dra på spennende reiser osv. Men én var plutselig førsteårsstudent, hadde dårlig råd osv. Og seks år senere (eller hvor lang tid tok, husker ikke) fikk hun altså ikke akkurat lønn for strevet.

Nå er vi 35 og jeg vet ikke om hun angrer, men det ble ikke slik hun tenkte.

Det er et vanskelig jobbmarked med mindre man velger spesifikke spesialiseringer og lønnen er elendig sammenliknet med hvor langt studiet er.

Anonymkode: af8ee...243

Opplever å selv være den som enda er student mens "alle" andre er ferdig utdannet med gode jobber og høy(ere) inntekt, og jeg må jammen meg innrømme at det er kjipere enn man skulle tro. Hadde jeg vært klar over at forskjellene mellom meg og mine venner kom til å bli så stor så hadde jeg ikke drøyd utdannelsesvalget så mye som jeg gjorde. 

Mulig jeg tenker annerledes når jeg selv er ferdig utdannet og i jobb. Jeg har gjort mye spennende og opplevd en hel del som mine venner ikke har gjort. Jeg studerer også noe jeg vet jeg trives med. Så når vi blir eldre kan det hende at jeg vil sitte med mindre anger enn dem? Det får tiden vise. 

Men å være den eneste med dårlig råd og studentbolig er ikke veldig artig. Gleder meg til jeg også kommer ut i jobb på ekte! 

Anonymkode: 5c3cf...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Opplever å selv være den som enda er student mens "alle" andre er ferdig utdannet med gode jobber og høy(ere) inntekt, og jeg må jammen meg innrømme at det er kjipere enn man skulle tro. Hadde jeg vært klar over at forskjellene mellom meg og mine venner kom til å bli så stor så hadde jeg ikke drøyd utdannelsesvalget så mye som jeg gjorde. 

Mulig jeg tenker annerledes når jeg selv er ferdig utdannet og i jobb. Jeg har gjort mye spennende og opplevd en hel del som mine venner ikke har gjort. Jeg studerer også noe jeg vet jeg trives med. Så når vi blir eldre kan det hende at jeg vil sitte med mindre anger enn dem? Det får tiden vise. 

Men å være den eneste med dårlig råd og studentbolig er ikke veldig artig. Gleder meg til jeg også kommer ut i jobb på ekte! 

Anonymkode: 5c3cf...e0d

Men så får man jo venner på studiet man går på også da... særlig på et så langvarig studium som veterinær, hvor man er en klart definert klasse og har mye undervisning/praksis i små grupper, blir man raskt knyttet til hverandre. Jeg (som er veterinær) har de fleste av mine venner fra studietiden, ikke fra før studietiden (det er kun noen få). Dermed er man i samme situasjon som de fleste av sine venner likevel. 

Anonymkode: 2ee0f...d74

[AnonymBruker]

Mannen min er dyrlege. Dvs, utdanna det. Han fikk dårlige betingelser, krevede dyreeiere og ble svært utbrent. Nå jobber han med noe annet, men jeg tror neppe han vil anbefale andre inn i yrket. Det er i alle fall det han sier til vår niese som har svært gode karakterer, og vil inn i yrket. Det er sjeldent verdt det.

Anonymkode: 4fa1b...d21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2021 den 20.14):

Er det ikke vanskelig å få jobb som veterinær for tida...?

Anonymkode: 57811...8d0

Nei. Men du må/bør være villig til å flytte på deg. 

Anonymkode: 2ee0f...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Opplever å selv være den som enda er student mens "alle" andre er ferdig utdannet med gode jobber og høy(ere) inntekt, og jeg må jammen meg innrømme at det er kjipere enn man skulle tro. Hadde jeg vært klar over at forskjellene mellom meg og mine venner kom til å bli så stor så hadde jeg ikke drøyd utdannelsesvalget så mye som jeg gjorde. 

Mulig jeg tenker annerledes når jeg selv er ferdig utdannet og i jobb. Jeg har gjort mye spennende og opplevd en hel del som mine venner ikke har gjort. Jeg studerer også noe jeg vet jeg trives med. Så når vi blir eldre kan det hende at jeg vil sitte med mindre anger enn dem? Det får tiden vise. 

Men å være den eneste med dårlig råd og studentbolig er ikke veldig artig. Gleder meg til jeg også kommer ut i jobb på ekte! 

Anonymkode: 5c3cf...e0d

Hva studerer du og hvor gammel er du?

Anonymkode: e15a2...a2a

[AnonymBruker]

Søsteren min var ferdig utdannet veterinær på veterinærhøyskolen i Oslo for 1-2 år siden og hadde fast jobb jobb på dyreklinikk i Oslo før studiene var ferdig. Hun er veldig fornøyd og elsker jobben sin.

Det er derimot hardt studie, med mye pensum som du må igjennom og mye obligatorisk i perioder. Startlønnen er heller ikke like god på alle klinikker. Men ikke glem at man kan få andre stillinger enn på dyreklinikk, du kan jobbe i mattilsynet, innen fiskeri, osv senere i livet. 

Hvis det er dette du føler at du brenner for og ønsker å gjøre, så gjør det! Du kommer ikke til å angre.

Anonymkode: b4b2f...341

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke studere i utlandet? 

Det norske studiet er forferdelig dårlig på

klinisk smådyr og nyter veldig liten/ingen anerkjennelse internasjonalt. Studieplanen er forferdelig gammeldags og studiestedet preges av at staten skal spinke og spare på lønninger, så de flinke dyrlegene jobber på de solide klinikkene der de blir behandlet bra og får anstendige lønna-og arbeidsvilkår.

Sånn at du er klar over det før du begynner. 

 

Anonymkode: 0236d...eb1