Tenåringshjem med uenigheter...

[AnonymBruker]

Hei.

jeg står i en for meg vanskelig situasjon, og trenger å få luftet noen tanker.

jeg er i ett forhold hvor partneren har barn fra før. Barnet går på ungdomsskole.

 

Vi er pr i dag uenige om hvordan hverdagene skal være.. Ungdommen (skriver bare B herfra) har mange gode kvaliteter, og jeg er selvfølgelig glad i hen, men føler at forholdet til min partner blir kvalt..

B har fritidsinteresser som mor deler, og en del av ettermiddagene går med til det. Ofte drar de på aktiviteter fra morgenen av i helgene også, og pga helse klarer ikke jeg ta del i dette selv om jeg skulle ønsket. Hadde noe av det blitt gjennomført utpå dagen/ettermiddagen kunne jeg klart å tatt del i noe, noe jeg også har forklart mor.

De dagene det ikke er aktiviteter er B som en skygge av sin mor, og dilter praktisk talt etter over alt fra de kommer hjem til hen legger seg halv ti-ti på kvelden, det hender til og med rett som det er at hen står utenfor badet mens mor er på toalettet!

Alt blir tilrettelagt og linet opp for B, og hen har absolutt ingen ansvar eller oppgaver (hjelper dog gjerne til om man spør!). Om B mister noe, er det mor som leter, om en sekk skal pakkes for tur er det mor som pakker, om B skal ut blir hen fortalt hvordan vær det er og hva hen skal ha på seg, altså B tenker ikke selv og må bli fortalt det meste... 
B reagerer med irritasjon/lett sinne om hen må gjøre noe selv, å spiller seg opp..

her er jeg rimelig frustrert, for jeg mener at friske raske ungdomsskole-elever bør være i stand til å klare det meste selv, selvfølgelig med oppfølging av foreldre.

Jeg mener man gjør de en gedigen bjørnetjeneste om de aldri skal få lære å ta ansvar selv...

Når jeg var på den alderen hadde alle jeg kjente ansvar og det var en selvfølge at vi klarte å ordne det meste av dagligdagse ting selv.

Jeg har forsøkt å snakket med mor om dette, og hun er forsåvidt enig i at B burde få litt mer ansvar og klare mer selv. Men det blir som regel ingen endring og vi ender til slutt opp med diskusjoner, hvor vi på ny blir enig at vi må gjøre noen endringer, og sånn går det rundt og rundt...

 

B har også en tendens til å omgå regler, og når noe må ta’s tak i er det i all hovedsak jeg som må si fra til B og jeg som må gi konsekvenser om det går så langt... (feks tap av skjermtid den gangen B sto opp etter leggetid og satt oppe på YouTube til kl 02:00 på natt til en skoledag)

Jeg har forsøkt å ha en dialog med mor om at det er uheldig at det er jeg som må ta det aller meste som går på «oppdragelse», og at hun er den som opphever konsekvenser og gir tilbake goder.. Over en del år har dette skapt en ubalanse i forholdet oss tre i mellom, spesielt mellom meg og B.. Jeg er av en oppfatning av at steforeldre selvfølgelig skal være med i oppdragelse og bestemmelser på hjemmebane, men samtidig at det er forelder som bør ha den tyngste delen da jeg mener at steforeldre står i en svakere relasjon som lett kan bli negativ..
 

Ellers er det det med tid til forholdet også... Jeg har forsøkt å snakke med mor om at vi av og til må ha tid for oss selv, at B ikke kan henge i skjørtekanten omentrent til en hver tid, men mor biter ikke helt tak i det... jeg mener selvfølgelig at ungdommen skal både være sammen med oss og ta del i samtaler og gjøremål, men synes kanskje at enkelte samtaler er for voksne/oss, og at det inni mellom kan være greit å få ett øyeblikk hvor vi voksne kan være alene.

jeg går ofte med dårlig samvittighet fordi jeg føler en del frustrasjon rundt dette, og det gnager meg veldig. Så jeg vet snart ikke hvordan jeg skal håndtere det, siden vi tydeligvis ikke blir enige om vi skal endre noe, og hvordan vi skal endre det...

Og da begynner jeg å lure på om det er jeg som er for streng, at jeg  krever for mye? Er jeg rett og slett urimelig....? 

Jeg har en tid fundert på om det beste for alle parter er at vi går hver vår vei, for jeg synes det er forferdelig å gå med denne frustrasjonen opp mot ungdommen, og føler meg som den onde stemor på bakgrunn av ønske om litt strengere oppdragelse fra mors side, mer ansvar til ungdommen, og at vi kan få litt mer tid bare oss voksne... 

Så...er jeg urimelig...? 🤔

Anonymkode: 5fd1b...525

[AnonymBruker]

Ja du er urimelig , enkelt og greit.

Anonymkode: 896d5...afc

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på. 

B virker for avhengig av mor. Mine tenåringer er for det meste selvhjulpne, og det bør tenåringer være på mange områder. 

At du skulle vært med på aktiviteter de deler ser jeg ikke grunn til. 

Har ikke B andre venner enn mor? Virker rart at de henger sammen så mye som du skriver. 

Ja dere voksne bør også ha tid til hverandre. 

Så noe er rart og urimelig, men hvordan den totale situasjonen er, og om det bare er mor og B som er urimelig er vanskelig å svare på. 

Anonymkode: 9a9b6...e21

[AnonymBruker]

Kan jo hende denne B ikke er helt som hun skal heller da? Sliter hun med angst? Er det derfor hun er såpass avhengig av moren og dere voksne?

Anonymkode: a4987...1b7

[AnonymBruker]

Høres ut som B sliter siden vedkommende er så klengete og masete. Minner litt om meg i de yngre år da jeg slet psykisk. 

Anonymkode: 3dffb...3fd

[AnonymBruker]

Min datter og jeg hadde samme forhold, hun har vokst seg selvstendig, med en god leder stilling og egen familie.

Vi har fortsatt veldig god kontakt.

 

 

Anonymkode: 658cd...311

[AnonymBruker]

Ja, synes du er urimelig. Er du glad i B? 

Anonymkode: 5ebe0...3ab

[AnonymBruker]

Jeg synes B virker uvanlig lite selvstendig for alderen. Jeg har en på 14 og en på 11- de er langt mer selvstendig enn B. 

Om de har en felles interesse så er det ikke noe i veien for at de kan dyrke denne sammen, og uten deg. Men at B fotfølger slik mine barn gjorde når de var tre år, at B ikke leter etter ting, pakker sekken synes jeg er veldig rart. 
Om barnet ikke har venner eller sliter på andre måter tenker jeg at hovedfokuset ditt ikke bør være alenetid, men å få barnet mer selvstendig. Her må jo mor skjønne at hun gjør barnet en stor bjørnetjeneste.  
Ellers kan du jo invitere samboer på en kveldstur noen ganger i uken? Sånn kan dere jo få litt alenetid uten at B føler seg utenfor. 

Anonymkode: f2b68...191

[GammelKaktus]

Jeg har en som blir 10 som er mer selvstendig en B, men altså dette må de ordne opp i selv. Hvis du sliter med helsa så får du konsentrere deg om deg selv så får mor styre med oppdragelse og grensesetting.

Så får du velge om du vil leve med dette eller ikke. Mor er jo ikke interessert i å endre noe her så da er det ikke så mye du kan gjøre om du er urimelig eller ikke. 

[AnonymBruker]

Ja, du høres urimelig og negativ ut. Jeg hadde aldri orket å ha en partner som kritiserte min barneoppdragelse på den måten. Barnet høres litt mammadalt ut, men hva så? Kanskje har det med deg å gjøre også? Det er ikke riktig at en steforelder skal gå inn og sabotere den ordentlige forelderens oppdragelse.

Jeg er også en sånn mor som lager matpakker, pakker sekk og ordner og styrer og duller for barnet mitt. Han har blitt verdens skjønneste gutt, han er snart voksen nå og veldig selvstendig. 

Husk at det ligger mye kjærlighet i det mor gjør. Og hvorfor er det et problem, egentlig? Barnet hjelper jo til? Det høres ut som at du lager problemer ut av noe som ikke behøvde å være noe problem. Folk har forskjellig oppdragerstil og det er du som er "inntrengeren" her og som må tilpasse deg. Med mindre barnet oppfører seg dårlig, så tenker jeg det er lurt å ikke legge seg opp i at mor pakker sekk, duller og krever lite av barnet.

Det er ikke lenge til barnet ikke gidder å henge med mor overhodet. Det skjer i tenårene med så å si alle.

 

Anonymkode: e9863...132

[AnonymBruker]

Men er du ikke sammen med din partner for livet? Og B er din stedatter for alltid? Om fem år er det ikke slik (kanskje allerede om ett halvt år), om 10, 20 år, hvor er dere (alle tre) da, hvordan ser hverdagen og familien ut? 
Vanskelig å svare på om du er urimelig eller ikke, at de to holder på med fritidsaktiviteter, eller moren minner om klær og pakker matpakker og ekstra genser er ikke uvanlig, og vanskelig å forstå at det er et slikt problem for deg at du ønsker samlivsbrudd? Og hvorfor skal du gi skjermforbud fordi en ungdomsskoleelev er våken på natta? Hva var liksom konsekvensen for deg, og hvorfor er ikke det en sak mellom tenåringen og mor? 
Du får oppfordre til selvstendighet, legge til rette for litt alene-voksen-tid. Men har dere trøbbel i relasjonen dere i mellom, ikke skyld på tenåringen. 

Anonymkode: 9102a...fd7

[Leeloo]

Jeg tenker det har litt å si om det er 8. eller 10. også, mye skjer de årene. Jeg har unger som er relativt selvgående, nettopp derfor koster det meg lite å fortsatt smøre matpakke f.eks.

Derimot pakker både 9 og 14 åringen selv både til skole og tur, og kler seg etter været uten særlig kontroll fra meg (selv om tenåringen er for kul for lue som regel 😄). De har alltid blitt oppmuntret til å være aldersadekvat selvstendige. 

Litt dulling er greit, men en 10. klassing som fortsatt ikke trenger å gjøre eller passe på noe selv grenser til usunt.

[AnonymBruker]

Noen spørsmål kjenner jeg at jeg har: 

Hvor lenge har dere vært sammen? 
Har stebarnet kontakt med egen far? 
Hvorfor insisterer du på å ha en inngripende oppdragerrolle som lager konflikter? 
Og kanskje dere burde være særboere? Det kan anbefales! 

Anonymkode: 1b09d...5b0

[AnonymBruker]

Jeg har ingen ting i mot at mor hjelper B, men jeg mener at en del av det å ha barn er å etterhvert lære de å være selvstendig og klare seg selv. Selvfølgelig er det mye kjærlighet bak det mor gjør, og det er absolutt ikke noe galt å hjelpe til! Men kjærlighet er også å ruste barn for å klare seg selv den dagen de blir gamle nok til å flytte ut.

Det er feks ikke lenge til B kan flytte for å gå VGS, og om man aldri har hatt ansvar for seg selv, synes jeg man er urettferdig over for barnet. Sånn rent utover det praktiske, vil det å være selvstendig gi både selvtillit, mestring og trygghetsfølelse for ungdommen, og det mener jeg foreldre skal være med å fremme.

I fht fritidsaktiviteter mente jeg ikke at jeg skulle være med på alt de gjør, det ble nok klønete skrevet i natt. men jeg får ikke engasjert meg nok der i fht B, ikke for at jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Jeg synes at det er viktig at også mor og B får ha alenetid å gjøre ting sammen, og synes det er kjempeflott at de har funnet en aktivitet som de begge liker, og som de har glede av å gjøre sammen 😊 men for familieforholdet tenker jeg at det kunne vært fint for alle parter om vi kunne gjøre noe sammen alle 3 også, ikke nødvendigvis hver uke, men i hvert fall med jevne mellomrom 😊 mener det ville styrket alles relasjoner.

 

B har andre venner enn mor, men tar nesten aldri initiativ til å omgås de. Det er stort sett jeg som har forsøkt å oppmuntre B til enten å få med besøk hjem eller å dra på besøk. B er alltid i 100 når hen kommer hjem fra besøk og har alltid hatt det morsomt og har tydelig hatt godt av samvær med jevnaldrende, så det ligger ikke noe negativt i bunn som gjør at hen ikke vil omgås venner, det virker mer som hen ikke selv klarer ta initiativet. Og det tror jeg også kan ha sammenheng med det jeg mener er situasjonen hjemme.

B er oppegående og helt som hen skal, har ingen angst. B er utadvendt og tar lett styringen i samtaler eller lek, om det nå er med jevnaldrende eller voksne, både familie og våre for hen ukjente venner.

 

Må også poengtere at det ikke er noe hovedproblem mtp alenetid. Jeg ønsker jo selvfølgelig at vi av og til kan ha tid for oss selv, å ha en voksen samtale hvor vi snakker uten at B styrer samtalen.
Men som jeg har skrevet over mener jeg også at B trenger å lære seg å være selvstendig, ta eget initiativ, å omgås venner på egen alder. Selvfølgelig skal foreldre både følge opp, hjelpe til og se til at ting går greit, at mor bidrar er selvfølgelig ikke negativt, men tenker det bør være en glidende overgang hvor B får mer ansvar og lærer seg å ordne med dagligdagse ting selv. At jeg nevnte å pakke sekk eller lete etter ting, så er det bare noen eksempler, for det gjelder det meste. 

Det er i verste fall som sagt ikke lenge til hen evt skal reise ut å gå skole, og da mener jeg foreldre bør ha forberedt de og rustet de litt opp før de plutselig må stå på egne bein. 
 

Siden det blir skrevet at jeg er urimelig som blander meg, må jeg nesten tilføre litt info. Først og fremst mener jeg det er normal respekt for hverandre at man blir ENIGE om hvordan ting skal være når man flytter sammen, å si at steforeldre er inntrengere som ikke skal ha noe å si mener jeg er feil. Personlig synes jeg det er ekstremt egoistisk å mene at en voksenperson man inngår ett forhold med bare må innrette seg etter hvordan jeg vil ha det, og hva jeg vil gjøre. Noe slikt ville jeg aldri krevd, og vil heller aldri godta å bli krevd av.

Når det er sagt, så har vi gjentatte ganger hatt samtaler for å bli enige om hvordan vi skal ha det. Begge tar og begge gir, som er en selvfølge i min verden. Vi har begge vært enige om hvordan vi vil ha det, og har hatt samtaler med B i fht regler. Her i huset er vi enige om at B ikke får sitte på nett til langt på natt i ukedagene når hen skal på skole, det er avklart for årevis siden og er noe vi alle er enige om, og som B vet får konsekvenser for nettilgang om hen bryter.

Det har ingen konsekvens for meg om B sitter oppe på nett hele natten, men som voksenperson har man faktisk ett ansvar... I min verden har Barn ikke noe med å sitte oppe hele natten når de skal på skole dagen etter, det er ikke akkurat å legge til rette for at de skal få gode skoledager som de har utbytte av. Det gir heller ingen sunn døgnrytme, og man legger ikke til rette for sunne rutiner som hjelper de når de skal ut på videre skole eller jobb og må klare seg selv.

Uansett, det er regler vi er enige om, så det er ikke noe jeg fant på og ga konsekvens for bare for å være artig. Problemet er at mor ikke følger opp de avtalene vi har gjort, og det som regel er jeg som er den som må ta tak i ting.  Jeg ønsker på ingen måte en inngripende rolle i fht oppdragelsen, snarere tvert i mot! Jeg synes ikke det er rett at det er jeg som må «håndheve» de reglene vi har, og at det til stadighet er jeg som må ta tak i ting.  Som skrevet i hovedinnlegget mener jeg at det er foreldrene som skal ha den tyngste delen, nettopp fordi de er foreldre og fordi steforeldre har en mye svakere relasjon som er mye mer sårbar.
Jeg mener at en del av barneoppdragelse er å gi trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, og under det mener jeg at man bør håndheve de avtaler man har gjort, og at man har faste rammer å forholde seg til. (Det er forøvrig ett behov B har vist at hen har) Det er trygt og godt for barn og forholde seg til, og det er burde normalt gjøre ett samarbeid voksenpersonene i mellom mye lettere da man viser at man står sammen og har like regler og like konsekvenser om det skulle gå så langt.

Anonymkode: 5fd1b...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen spørsmål kjenner jeg at jeg har: 

Hvor lenge har dere vært sammen? 
Har stebarnet kontakt med egen far? 
Hvorfor insisterer du på å ha en inngripende oppdragerrolle som lager konflikter? 
Og kanskje dere burde være særboere? Det kan anbefales! 

Anonymkode: 1b09d...5b0

Vi har vært sammen i 9, snart 10 år.

B har kontakt med far, han har pga avstand mellom hjemmene bare samvær i ferier.

jeg insisterer absolutt ikke på å ha en inngripende oppdragerrolle, snarere tvert i mot! 😊  Jeg ønsker at mor skal følge det vi er blitt enige om, og at hun skal ta hoveddelen.

særboere kan nok sikkert være ett alternativ, men tror ikke det er noe for meg... 🤔

Anonymkode: 5fd1b...525

[AnonymBruker]

Leeloo skrev (8 timer siden):

Jeg tenker det har litt å si om det er 8. eller 10. også, mye skjer de årene. Jeg har unger som er relativt selvgående, nettopp derfor koster det meg lite å fortsatt smøre matpakke f.eks.

Derimot pakker både 9 og 14 åringen selv både til skole og tur, og kler seg etter været uten særlig kontroll fra meg (selv om tenåringen er for kul for lue som regel 😄). De har alltid blitt oppmuntret til å være aldersadekvat selvstendige. 

Litt dulling er greit, men en 10. klassing som fortsatt ikke trenger å gjøre eller passe på noe selv grenser til usunt.

B går i 9 trinn 😊 er helt klart mye som skjer de årene, og det er jo alltid individuelle forskjeller, så ja... Men synes det er greit å høre litt hva som er vanlig hos andre.

Personlig synes jeg innimellom at det har gått over streken til usunt. Å lære seg å klare hverdagsrutiner selv gir både selvtillit, mestringsfølelse og trygghet, og er noe jeg mener alle foreldre bør forsøke å ruste barna sine med.

At man smører matpakke ol er jo ikke noe annet enn en hyggelig gest, og er absolutt ikke noe problem. Det hender det at hun gjør til meg også 😅 men det er bare ett av veldig mange ting, og det er summen av absolutt alt som gjør at jeg reagerer..

Anonymkode: 5fd1b...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har ingen ting i mot at mor hjelper B, men jeg mener at en del av det å ha barn er å etterhvert lære de å være selvstendig og klare seg selv. Selvfølgelig er det mye kjærlighet bak det mor gjør, og det er absolutt ikke noe galt å hjelpe til! Men kjærlighet er også å ruste barn for å klare seg selv den dagen de blir gamle nok til å flytte ut.

Det er feks ikke lenge til B kan flytte for å gå VGS, og om man aldri har hatt ansvar for seg selv, synes jeg man er urettferdig over for barnet. Sånn rent utover det praktiske, vil det å være selvstendig gi både selvtillit, mestring og trygghetsfølelse for ungdommen, og det mener jeg foreldre skal være med å fremme.

I fht fritidsaktiviteter mente jeg ikke at jeg skulle være med på alt de gjør, det ble nok klønete skrevet i natt. men jeg får ikke engasjert meg nok der i fht B, ikke for at jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Jeg synes at det er viktig at også mor og B får ha alenetid å gjøre ting sammen, og synes det er kjempeflott at de har funnet en aktivitet som de begge liker, og som de har glede av å gjøre sammen 😊 men for familieforholdet tenker jeg at det kunne vært fint for alle parter om vi kunne gjøre noe sammen alle 3 også, ikke nødvendigvis hver uke, men i hvert fall med jevne mellomrom 😊 mener det ville styrket alles relasjoner.

 

B har andre venner enn mor, men tar nesten aldri initiativ til å omgås de. Det er stort sett jeg som har forsøkt å oppmuntre B til enten å få med besøk hjem eller å dra på besøk. B er alltid i 100 når hen kommer hjem fra besøk og har alltid hatt det morsomt og har tydelig hatt godt av samvær med jevnaldrende, så det ligger ikke noe negativt i bunn som gjør at hen ikke vil omgås venner, det virker mer som hen ikke selv klarer ta initiativet. Og det tror jeg også kan ha sammenheng med det jeg mener er situasjonen hjemme.

B er oppegående og helt som hen skal, har ingen angst. B er utadvendt og tar lett styringen i samtaler eller lek, om det nå er med jevnaldrende eller voksne, både familie og våre for hen ukjente venner.

 

Må også poengtere at det ikke er noe hovedproblem mtp alenetid. Jeg ønsker jo selvfølgelig at vi av og til kan ha tid for oss selv, å ha en voksen samtale hvor vi snakker uten at B styrer samtalen.
Men som jeg har skrevet over mener jeg også at B trenger å lære seg å være selvstendig, ta eget initiativ, å omgås venner på egen alder. Selvfølgelig skal foreldre både følge opp, hjelpe til og se til at ting går greit, at mor bidrar er selvfølgelig ikke negativt, men tenker det bør være en glidende overgang hvor B får mer ansvar og lærer seg å ordne med dagligdagse ting selv. At jeg nevnte å pakke sekk eller lete etter ting, så er det bare noen eksempler, for det gjelder det meste. 

Det er i verste fall som sagt ikke lenge til hen evt skal reise ut å gå skole, og da mener jeg foreldre bør ha forberedt de og rustet de litt opp før de plutselig må stå på egne bein. 
 

Siden det blir skrevet at jeg er urimelig som blander meg, må jeg nesten tilføre litt info. Først og fremst mener jeg det er normal respekt for hverandre at man blir ENIGE om hvordan ting skal være når man flytter sammen, å si at steforeldre er inntrengere som ikke skal ha noe å si mener jeg er feil. Personlig synes jeg det er ekstremt egoistisk å mene at en voksenperson man inngår ett forhold med bare må innrette seg etter hvordan jeg vil ha det, og hva jeg vil gjøre. Noe slikt ville jeg aldri krevd, og vil heller aldri godta å bli krevd av.

Når det er sagt, så har vi gjentatte ganger hatt samtaler for å bli enige om hvordan vi skal ha det. Begge tar og begge gir, som er en selvfølge i min verden. Vi har begge vært enige om hvordan vi vil ha det, og har hatt samtaler med B i fht regler. Her i huset er vi enige om at B ikke får sitte på nett til langt på natt i ukedagene når hen skal på skole, det er avklart for årevis siden og er noe vi alle er enige om, og som B vet får konsekvenser for nettilgang om hen bryter.

Det har ingen konsekvens for meg om B sitter oppe på nett hele natten, men som voksenperson har man faktisk ett ansvar... I min verden har Barn ikke noe med å sitte oppe hele natten når de skal på skole dagen etter, det er ikke akkurat å legge til rette for at de skal få gode skoledager som de har utbytte av. Det gir heller ingen sunn døgnrytme, og man legger ikke til rette for sunne rutiner som hjelper de når de skal ut på videre skole eller jobb og må klare seg selv.

Uansett, det er regler vi er enige om, så det er ikke noe jeg fant på og ga konsekvens for bare for å være artig. Problemet er at mor ikke følger opp de avtalene vi har gjort, og det som regel er jeg som er den som må ta tak i ting.  Jeg ønsker på ingen måte en inngripende rolle i fht oppdragelsen, snarere tvert i mot! Jeg synes ikke det er rett at det er jeg som må «håndheve» de reglene vi har, og at det til stadighet er jeg som må ta tak i ting.  Som skrevet i hovedinnlegget mener jeg at det er foreldrene som skal ha den tyngste delen, nettopp fordi de er foreldre og fordi steforeldre har en mye svakere relasjon som er mye mer sårbar.
Jeg mener at en del av barneoppdragelse er å gi trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, og under det mener jeg at man bør håndheve de avtaler man har gjort, og at man har faste rammer å forholde seg til. (Det er forøvrig ett behov B har vist at hen har) Det er trygt og godt for barn og forholde seg til, og det er burde normalt gjøre ett samarbeid voksenpersonene i mellom mye lettere da man viser at man står sammen og har like regler og like konsekvenser om det skulle gå så langt.

Anonymkode: 5fd1b...525

Men her motsier du litt deg selv, ved at du vil mor skal la barnet bli voksen og selvstendig å - samtidig som du vil ha regler for når barnet skal sove. 

 

Anonymkode: 658cd...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men her motsier du litt deg selv, ved at du vil mor skal la barnet bli voksen og selvstendig å - samtidig som du vil ha regler for når barnet skal sove. 

 

Anonymkode: 658cd...311

Nei, jeg motsier ikke meg selv i det hele tatt 🙃

Selvfølgelig kan barn som skal lære å bli selvstendig ha regler, det har vi alle å forholde oss til i hverdagen, uskreven som skrevne... 🤷‍♀️

Forøvrig er det mor som er klarest på det med leggetid 😎

Anonymkode: 5fd1b...525

[AnonymBruker]

Jeg er en mamma som styrer og ordner for mine tenåringer, men dette synes jeg høres litt voldsomt ut. Her får de ikke sitte til 02 når skal på skole. 

Stå utenfor doen til mor som en 4 åring? Høres ut som ungdommen sliter?

Parforhold er viktig å sette av tid til så jeg synes mor er væl egoistisk her.

 

Anonymkode: e87fb...9eb

[DritKrenka]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2021 den 3.42):

Ja du er urimelig , enkelt og greit.

Anonymkode: 896d5...afc

Kan du utdype, eller troller du bare?