Vanskelig å bli voksen. En krise?

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg slutten av 20årene og merker at jeg sliter veldig med å håndtere konsepter rundt det å bli voksen. 

Mange av mine jevnaldrende etablerer seg. Jeg syns det er så skremmende. Det virker som at alle finner noen de passer med og slår seg til ro så lett som bare det. Jeg er veldig engstelig for at jeg skal forbli alene og jeg er bekymret for at jeg aldri skal finne roen til å slå meg ned selv. 

Datingverdenen er så kynisk. Det er så rart å se hvem som ender opp med hvem, og hvorfor. Det er akkurat som at jeg legger tydeligere merke til instikt og ubevisste mønster mtp hvem som blir et par. Vet ikke om det bare er meg, men syns at albuene blir spissere og at vi alle deltar i en (ufrivillig?) konkurranse der sosial status og utseende har betydning. Jeg opplever at venninner ikke er seg selv lenger i sin desperasjon etter å finne seg en partner. Jeg misliker det sterkt. 

I denne alderen blir det ekstra tydelig hvem som henger med og hvem som faller fra. Bare det siste året har flere i min fjerne omgangskrets tatt sitt eget liv. Det er så hjerterått å kunne observere kynismen som livet bringer med seg. De klarte seg ikke. Vil jeg klare meg? Hvorfor klarer jeg det når de ikke gjorde det?

Ja, vi er alle mennekser med egen vilje. Men jo mer jeg observerer adferden til mine jevnaldrende føler jeg at det ikke er fri vilje som styrer, men heller instinkt og gener. Det er akkurat som at andre drives av en type motivasjon som jeg selv ikke kjenner på. 

Jeg har kanskje en slags krise på gang? Jeg syns det er vanskelig å bli voksen for jeg føler meg ikke kompatibel med normene som følger med. Det virker så falskt. Samtidig er jeg redd for å ikke få være med i det voksne fellesskapet: bli etablert med familie, ha fast jobb osv. Jeg har ikke kjæreste og opplever allerede at jeg føler meg utenfor et eller annet ubeskrivelig. Har også nettopp blitt ditchet av crushet, som jeg tror har funnet en annen. Det gjør ikke de ubehagelige følelsene mindre. Jeg føler meg alt i alt utenfor og utilstrekkelig. 

Flere som kjenner på noe lignende? 

Anonymkode: 8478e...02e

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke som deg, ts, men jeg hadde ei venninne som hadde det helt likt som deg. Hun hadde aldri hatt kjæreste, bare noen flørter her og der. Vi andre etablerte oss, fikk barn og hele "a4 pakka", mens hun forble singel. 

Hun begynte etterhvert å henge med folk som var i tidlig tyve årene, da de ikke var etablerte og single. 

Og vips, en fuktig og sen lørdagskveld møtte hun han som skulle bli far til hennes barn, i en alder av 29 år. 

De har vært i lag i 3 år nå, og har et barn og enda et på veg. 

Så ikke gi opp, plutselig så har du funnet deg "a4 pakka". 

Anonymkode: 8947b...13a

[lillevill]

Det er ikke crushet som skaper ditt gode liv. Det er du det. Du må ha det godt med deg selv. Har du ikke det, er det hjelp få. Da må man skaffe seg hjelp. Snakke med noen. Være åpen om følelser.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte som deg, selv om jeg hadde en samboer på det tidspunktet. Ble singel som 30-åring og gikk gjennom en liten krise. Men vet du hva? Jeg kom styrket ut av den, og lærte at man trenger ikke gjøre alle voksentingene som alle andre gjør!

Gjør det som DU har lyst til å gjøre, for livet er langt i fra over. Reis (når koronaen er over), lær deg noe nytt (seiling, klatring, maling, kokkekurs etc), engasjer deg i samfunnet (politisk eller frivillig organisasjon) eller utfordre deg selv fysisk (gå opp et høyt fjell, gå vidda på langs eller sykle Birken)! 

Nå føler jeg at jeg har et rikere liv enn før, selv om jeg nå er snart 40 år og barnløs. Bare fordi andre lever livet sitt på en måte, betyr ikke det at det er eneste riktige måte å leve det på. Høyst sannsynlig vil du treffe (minst) en spesiell person i livet, og det kan skje i morgen eller om 15 år. Det viktige er at du lever livet i mellomtiden!

Anonymkode: 7df78...d8e

[AnonymBruker]

TS, det er normalt å føle det slik, og jeg tenker at det forsterker følelsene når du kanskje ikke har så mange som er lik deg i egen omgangskrets.

Når jeg føler meg ensom kommer slike tanker fort, og jeg grubler mye over verden og mennesker og meningen med livet. Men så flyttet jeg, i midten av 20-årene, og begynte på et studieprogram i en europeisk hovedstad. Det var SÅ sunt for meg, her var det folk som ikke etablerte seg, folk som hadde interesser og drev med spennende ting, og plutselig hadde jeg ikke tid til halv-selvmedlidende filosofiske tanker, for jeg var et sted der det skjedde ting som jeg var interessert i, med mennesker som jeg hadde lyst til å være med.

Hvor fri er du, til å gjøre noe helt annet et år eller to? Har du jobb som du kan søke permisjon fra, og flytte et år til utlandet (hvis korona tar slutt)? Til en stor by der befolkningen holder lenge på sin unge livsstil og ikke blir A4-mennesker med en gang de bikker 20-tallet?

Prøv å se muligheten i at du ikke har bundet deg til A4-livet ennå. Grip mulighetene dette gir deg, i stedet for å la det trekke deg ned.

Jeg ble etablert med barn og mann i slutten av 30-årene. Men når familiehverdagen med barn og aktiviteter og familiebursdager holder på å spise meg opp, flykter jeg inn i hodet mitt til minnene jeg har fra årene mine i Amsterdam, opplevelsene, de gale og flotte folkene jeg ble kjent med, festene, filosofiske diskusjoner i sene nattetimer. Da er det godt å vite at man har hatt et liv før A4-dagene kom. Jeg ville nok blitt en ulykkelig mor hvis jeg ikke hadde levd ordentlig først, fri og ubundet.

Anonymkode: cc730...54c

[AnonymBruker]

Mitt beste råd er å ikke tenke så mye på det. Lev i øyeblikket og gjør det beste ut av dagen, lag et godt fundament for fremtiden med utdannelse/karriere og sparing. Men la fortid være fortid, og fremtiden bli det den blir. 

Det vil si at jeg jobbet hardt med skole, deretter jobb, og ikke brydde meg med tanker om jeg hadde valgt riktig, om det fantes bedre jobber, hva jeg hadde gjort feil i går, eller hva som kanskje skjedde i morgen. Samme med menn, kavet ikke med dating og bekymringer, eller anger på feil valg. Jeg bare levde, og nøt dagen, og tok ting som det kom. Jeg så ikke på de som hang bak meg, jeg så ikke på de som var på andre steder i livet enn meg. Jeg bekymret meg ikke for hvor jeg skulle bo om to år. Gadd ikke ta stilling til om jeg ønsket barn, hvor mange, eller noe slikt, for tenkte det ville falle på plass i fremtiden.

Og føles ikke ting riktig så gjør man endringer - dropp kjæresten, bytt jobb, endre studieretning, flytt til utlandet og opplev noe nytt. Jeg har gjort 2-3 slike drastiske livsvalg opp gjennom, som har endret alt. 

Plutselig var jeg 40. Godt gift med en mann jeg helt tilfeldig snublet over for noen år siden. I en jobb jeg elsker, som tilfeldighetene førte meg til. I en by jeg aldri kunne tenkt meg at jeg skulle bo i, men som jeg stortrives i. Og uten barn, da det aldri var riktig for oss. 

Anonymkode: 67086...b55