Redd jeg skal skade barna mine

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn altså, og tenkte at det var best at det forble slik, rett og slett fordi jeg er redd for at jeg skal videreføre den oppveksten jeg hadde selv. Den var preget av vold, skriking, kjefting, manipulering, ingen respekt for privatliv eller frihet, gikk konstant på eggeskall.  Topp det hele med grov mobbing så har dette har naturlig nok preget meg som person. Jeg føler jeg mangler handlingsmåter utover hva jeg selv møtte. Jeg er også ukomfortabel rundt barn, selv om det har blitt bedre, og små barn er bedre enn større barn.

Dog så har jeg nå møtt en mann og som jeg enten må la gå(for han er helt klar på at han ønsker barn, og han er flink med dem), eller så må vi få barn sammen. Jeg har ikke turt å snakket med ham om dette for jeg tror det blir for vanskelig for ham å relatere, ikke som i at han ikke har sympati med min oppvekst, men mer hvorfor jeg skulle være redd for å gjøre det samme mot våre barn.

Jeg har gått til psykolog før, men da for ting som angst og depresjon, og dette er mye bedre og har det egentlig ganske bra. Men føler det er et slags mørke der inne et sted som jeg er redd for:\

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte det en plass.

Anonymkode: 4edc0...c9a

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke få barn, grunnet en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre. 

Men jeg ble gravid på p-pillen 2 ganger, første gangen var det ingen tvil og jeg tok abort. Men andre gangen var jeg samboer med en flott mann, som virkelig ønsket seg barn. Så da valgte vi og beholde. I dag er barna mine 15 og 20 år gamle, og er det noe jeg virkelig har fått til i livet, så er det å være en god mor. Jeg vet jo alt jeg savnet som barn, det ga jeg barna mine i bøtter og spann. Og alt som ble gjort galt mot meg har jeg ikke videreført. 

Men tenker for din del, kan nok dette være veldig lurt å snakke med en psykolog om dette. Men bare det at du er klar over det, er jo et godt tegn. For du ønsker jo ikke å påføre dine eventuelle barn noe vondt.

Anonymkode: 0f17f...154

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det at du selv er så bevisst på det, kanskje vil gjøre at du gjør alt du kan for at dine eventuelle barn vil få en annen oppvekst enn deg? Men jeg skjønner at du tenker sånn, og syns det er en veldig god selvinnsikt og voksent av deg! Jeg har ingen erfaring selv, men tenker at det må da være en mulighet for at du ikke nødvendigvis gir barna dine den samme oppveksten du fikk, for du vet hvordan forelder du ikke vil være. Men snakk med mannen din, og om det fins noen andre du kan snakke med, som kan hjelpe deg i forkant og gjennom et evt svangerskap og i etterkant? Om du selv vil ha barn da, det er lov å ikke ville ha barn heller 😊

Anonymkode: 3282e...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg skulle ikke få barn, grunnet en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre. 

Men jeg ble gravid på p-pillen 2 ganger, første gangen var det ingen tvil og jeg tok abort. Men andre gangen var jeg samboer med en flott mann, som virkelig ønsket seg barn. Så da valgte vi og beholde. I dag er barna mine 15 og 20 år gamle, og er det noe jeg virkelig har fått til i livet, så er det å være en god mor. Jeg vet jo alt jeg savnet som barn, det ga jeg barna mine i bøtter og spann. Og alt som ble gjort galt mot meg har jeg ikke videreført. 

Men tenker for din del, kan nok dette være veldig lurt å snakke med en psykolog om dette. Men bare det at du er klar over det, er jo et godt tegn. For du ønsker jo ikke å påføre dine eventuelle barn noe vondt.

Anonymkode: 0f17f...154

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker at det at du selv er så bevisst på det, kanskje vil gjøre at du gjør alt du kan for at dine eventuelle barn vil få en annen oppvekst enn deg? Men jeg skjønner at du tenker sånn, og syns det er en veldig god selvinnsikt og voksent av deg! Jeg har ingen erfaring selv, men tenker at det må da være en mulighet for at du ikke nødvendigvis gir barna dine den samme oppveksten du fikk, for du vet hvordan forelder du ikke vil være. Men snakk med mannen din, og om det fins noen andre du kan snakke med, som kan hjelpe deg i forkant og gjennom et evt svangerskap og i etterkant? Om du selv vil ha barn da, det er lov å ikke ville ha barn heller 😊

Anonymkode: 3282e...e6a

Takk for innspill begge to.
Jeg er som dere sier bevisst på det, men selv om jeg vil være en annen forelder for mine eventuelle barn enn mine foreldre var for meg, er jeg redd jeg ikke skal få det til. I pressede situasjoner, og det skal gjerne ikke så mye til, så føler jeg at jeg "blir til min mor." Så lenge jeg har overskudd så skal det nok gå greit, men småbarnsfamilier er jo ikke akkurat kjent for å ha så mye overskudd...

Jeg har heller ingen under svangerskap eller barsel; ingen familie eller noe. Har venner men de er barnløse og vil være det. Så sånn sett i godt selskap som barnløs, men da må jeg gi slipp på mannen min. Jeg har lyst og det skremmer vettet av meg på en og samme tid. Tror jeg er en av disse som kommer til å utvikle svangerskapsdepresjon, og depresjon har jeg nok av fra før.

Anonymkode: 4edc0...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har ikke barn altså, og tenkte at det var best at det forble slik, rett og slett fordi jeg er redd for at jeg skal videreføre den oppveksten jeg hadde selv. Den var preget av vold, skriking, kjefting, manipulering, ingen respekt for privatliv eller frihet, gikk konstant på eggeskall.  Topp det hele med grov mobbing så har dette har naturlig nok preget meg som person. Jeg føler jeg mangler handlingsmåter utover hva jeg selv møtte. Jeg er også ukomfortabel rundt barn, selv om det har blitt bedre, og små barn er bedre enn større barn.

Dog så har jeg nå møtt en mann og som jeg enten må la gå(for han er helt klar på at han ønsker barn, og han er flink med dem), eller så må vi få barn sammen. Jeg har ikke turt å snakket med ham om dette for jeg tror det blir for vanskelig for ham å relatere, ikke som i at han ikke har sympati med min oppvekst, men mer hvorfor jeg skulle være redd for å gjøre det samme mot våre barn.

Jeg har gått til psykolog før, men da for ting som angst og depresjon, og dette er mye bedre og har det egentlig ganske bra. Men føler det er et slags mørke der inne et sted som jeg er redd for:\

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte det en plass.

Anonymkode: 4edc0...c9a

Uff.. du må starte med å fortelle det til mannen din, det kan godt hende han vil være sammen med deg og ikke få barn. Du burde også snakke med en psykolog om dette

Anonymkode: 6de8a...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uff.. du må starte med å fortelle det til mannen din, det kan godt hende han vil være sammen med deg og ikke få barn. Du burde også snakke med en psykolog om dette

Anonymkode: 6de8a...b48

Kjenner jeg mannen min rett vil han velge meg uansett, men jeg kan ikke leve med å ødelegge livet hans med å ikke få barn når han ønsker det så sterkt. Da vil jeg heller han skal finne seg noen andre.

Jeg skal snart i behandling, dog for noe annet, jeg har så mye som skulle vært i behandling og det går jo ekstra tregt pga. pandemien. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt tenker tanken på barn er at behandling så langt har vært nogen lunde effektiv og jeg har det bedre. Sluttet å selvskade og være suicidal liksom.

Anonymkode: 4edc0...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Takk for innspill begge to.
Jeg er som dere sier bevisst på det, men selv om jeg vil være en annen forelder for mine eventuelle barn enn mine foreldre var for meg, er jeg redd jeg ikke skal få det til. I pressede situasjoner, og det skal gjerne ikke så mye til, så føler jeg at jeg "blir til min mor." Så lenge jeg har overskudd så skal det nok gå greit, men småbarnsfamilier er jo ikke akkurat kjent for å ha så mye overskudd...

Jeg har heller ingen under svangerskap eller barsel; ingen familie eller noe. Har venner men de er barnløse og vil være det. Så sånn sett i godt selskap som barnløs, men da må jeg gi slipp på mannen min. Jeg har lyst og det skremmer vettet av meg på en og samme tid. Tror jeg er en av disse som kommer til å utvikle svangerskapsdepresjon, og depresjon har jeg nok av fra før.

Anonymkode: 4edc0...c9a

Jeg tenker at din utfordring og frykt mtp barndommen er noe man kan få mye støtte og hjelp for. Kurs, lese bøker om COS osv.

Men om du sliter mye med helse og psyke så er jo dette noe du må vurdere selv om er forenelig med å ha barn.

Det spørs jo helt på tilstanden din. 

Om mannen velger deg uansett så ødelegger du ikke livet hans, da er ikke hans motivasjon for barn ekstremt høy. I de tilfellene forlater man partneren uansett. 

Anonymkode: 5ecf1...04b

[AnonymBruker]

Dette bør du absolutt snakke med mannen om, i tillegg til en psykolog. Det er vanlig at en oppvekst med omsorgssvikt og vold "går i arv", fordi det er det man har lært av sine foreldre. Å være det bevisst er første steget mot å bryte det mønsteret. Deretter må man lære, og dette kan mannen støtte deg i, og det finnes også et hjelpeapparat som kan gi gode muligheter for å lykkes. La han i alle fall ikke gå før dere har snakket sammen, om det er slik at du egentlig kan tenke deg barn.

Anonymkode: 12e5b...3b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 14.58):

Jeg tenker at din utfordring og frykt mtp barndommen er noe man kan få mye støtte og hjelp for. Kurs, lese bøker om COS osv.

Men om du sliter mye med helse og psyke så er jo dette noe du må vurdere selv om er forenelig med å ha barn.

Det spørs jo helt på tilstanden din. 

Om mannen velger deg uansett så ødelegger du ikke livet hans, da er ikke hans motivasjon for barn ekstremt høy. I de tilfellene forlater man partneren uansett. 

Anonymkode: 5ecf1...04b

 

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 18.33):

Dette bør du absolutt snakke med mannen om, i tillegg til en psykolog. Det er vanlig at en oppvekst med omsorgssvikt og vold "går i arv", fordi det er det man har lært av sine foreldre. Å være det bevisst er første steget mot å bryte det mønsteret. Deretter må man lære, og dette kan mannen støtte deg i, og det finnes også et hjelpeapparat som kan gi gode muligheter for å lykkes. La han i alle fall ikke gå før dere har snakket sammen, om det er slik at du egentlig kan tenke deg barn.

Anonymkode: 12e5b...3b4

Sorry treigt svar!

Takk for tips, et kurs er noe jeg kunne tenkt meg men skammer meg sånn at jeg ikke vil på kurs med noen andre:\ Men skal ta en titt etter bøker. Jeg skulle jo allerhelst også trent på dette før jeg faktisk står der med mine egne barn, men å eksperimentere på andres føles litt feil.

Dette er liksom noe som skal komme naturlig, og en del av meg tenker at det er jo ikke verre enn å bare la være, men det er lett å si når man ikke står midt i en stressende situasjon. Jeg startet på antidepressiva for et halvår siden, det hadde kjempeeffekt og ting jeg tidligere ble irritert over ler jeg nå over, og det føles utrolig godt.

Har ikke turt å si noe til mannen min utover "jeg vet ikke om jeg vil være en god forelder," og at jeg ikke ønsket at mine mentale plager skulle gå i arv(depresjon er jo arvbart). Han vet også om hva slags oppvekst jeg har hatt, men aldri sagt direkte at jeg er redd jeg skal gjøre noe lignende mot mine barn. Jeg har også et lite sosialt nettverk som jo er kjent for å være en god buffer; jeg har ikke familie eller noen som kan være barnepass om så for en time. Mannen min er fra et annet land egentlig og har all sin familie der.

Jeg er generelt en sånn person som ikke er redd for ting, jeg gjør ting som andre gjerne ikke er så fristet med mindre de må. Mens noe så naturlig å få barn er jeg livredd. Go figure.

Anonymkode: 4edc0...c9a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 11.14):

Jeg har ikke barn altså, og tenkte at det var best at det forble slik, rett og slett fordi jeg er redd for at jeg skal videreføre den oppveksten jeg hadde selv. Den var preget av vold, skriking, kjefting, manipulering, ingen respekt for privatliv eller frihet, gikk konstant på eggeskall.  Topp det hele med grov mobbing så har dette har naturlig nok preget meg som person. Jeg føler jeg mangler handlingsmåter utover hva jeg selv møtte. Jeg er også ukomfortabel rundt barn, selv om det har blitt bedre, og små barn er bedre enn større barn.

Dog så har jeg nå møtt en mann og som jeg enten må la gå(for han er helt klar på at han ønsker barn, og han er flink med dem), eller så må vi få barn sammen. Jeg har ikke turt å snakket med ham om dette for jeg tror det blir for vanskelig for ham å relatere, ikke som i at han ikke har sympati med min oppvekst, men mer hvorfor jeg skulle være redd for å gjøre det samme mot våre barn.

Jeg har gått til psykolog før, men da for ting som angst og depresjon, og dette er mye bedre og har det egentlig ganske bra. Men føler det er et slags mørke der inne et sted som jeg er redd for:\

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte det en plass.

Anonymkode: 4edc0...c9a

snakk nå med mannen om dette. Bare fortell alt hva du tenker

[ltfutt]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 11.14):

Jeg har ikke barn altså, og tenkte at det var best at det forble slik, rett og slett fordi jeg er redd for at jeg skal videreføre den oppveksten jeg hadde selv. Den var preget av vold, skriking, kjefting, manipulering, ingen respekt for privatliv eller frihet, gikk konstant på eggeskall.  Topp det hele med grov mobbing så har dette har naturlig nok preget meg som person. Jeg føler jeg mangler handlingsmåter utover hva jeg selv møtte. Jeg er også ukomfortabel rundt barn, selv om det har blitt bedre, og små barn er bedre enn større barn.

Dog så har jeg nå møtt en mann og som jeg enten må la gå(for han er helt klar på at han ønsker barn, og han er flink med dem), eller så må vi få barn sammen. Jeg har ikke turt å snakket med ham om dette for jeg tror det blir for vanskelig for ham å relatere, ikke som i at han ikke har sympati med min oppvekst, men mer hvorfor jeg skulle være redd for å gjøre det samme mot våre barn.

Jeg har gått til psykolog før, men da for ting som angst og depresjon, og dette er mye bedre og har det egentlig ganske bra. Men føler det er et slags mørke der inne et sted som jeg er redd for:\

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte det en plass.

Det er vel nettopp denne evnen til "selvanalysering" som gjør deg mer egnet som forelder... De dårlige foreldrene evner ikke å se sine egne feil og mangler...

[AnonymBruker]

Har vært utsatt for grov omsorgssvikt, og mye av oppveksten har jeg bodd i fosterhjem eller hos annen familie. 
Var veldig veldig redd for å bli mor, men valgte alikevel å beholde når jeg først ble gravid. 
 

Brukte mye av svangerskapet på å engste meg. Var redd for at jeg egentlig var samme ulla som mine egne foreldre, uten at jeg klarte å se det selv. 
 

Jeg skal ikke lyve for deg, å bli mor var beintøft! De første mnd var jeg livredd for å gjøre noe som kunne ta liv av ungen. Nå er han snart fire år, og jeg synes selv jeg er en kjempe bra mamma. Er veldig bevisst på egen oppførsel og egne følelser, leser mye om oppvekst, sparrer mye med partner/andre. Av og til gjør også jeg feil, og kan bli for sint feks, men har ingen problemer med å «reparere» relasjonen med barnet mitt, og si unnskyld.

Stol på deg selv, snakk med andre, les deg opp og del bekymringene dine med mannen❤️

Anonymkode: 9d885...afb

[AnonymBruker]

ltfutt skrev (51 minutter siden):

Det er vel nettopp denne evnen til "selvanalysering" som gjør deg mer egnet som forelder... De dårlige foreldrene evner ikke å se sine egne feil og mangler...

Enig i denne. Snakk med mannen din, ta noen timer hos psykolog. Jeg synes du avskriver deg selv som mor/omsorgsperson alt for hurtig. Og mange er elendig med barn (meg selv inkludert), det betyr ikke at man er dårlig med egne barn. Det er noe helt annet!

Anonymkode: 4632f...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 11.19):

Jeg skulle ikke få barn, grunnet en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre. 

Men jeg ble gravid på p-pillen 2 ganger, første gangen var det ingen tvil og jeg tok abort. Men andre gangen var jeg samboer med en flott mann, som virkelig ønsket seg barn. Så da valgte vi og beholde. I dag er barna mine 15 og 20 år gamle, og er det noe jeg virkelig har fått til i livet, så er det å være en god mor. Jeg vet jo alt jeg savnet som barn, det ga jeg barna mine i bøtter og spann. Og alt som ble gjort galt mot meg har jeg ikke videreført. 

Men tenker for din del, kan nok dette være veldig lurt å snakke med en psykolog om dette. Men bare det at du er klar over det, er jo et godt tegn. For du ønsker jo ikke å påføre dine eventuelle barn noe vondt.

Anonymkode: 0f17f...154

❤️

Anonymkode: a8da3...ca8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.3.2021 den 11.14):

Jeg har ikke barn altså, og tenkte at det var best at det forble slik, rett og slett fordi jeg er redd for at jeg skal videreføre den oppveksten jeg hadde selv. Den var preget av vold, skriking, kjefting, manipulering, ingen respekt for privatliv eller frihet, gikk konstant på eggeskall.  Topp det hele med grov mobbing så har dette har naturlig nok preget meg som person. Jeg føler jeg mangler handlingsmåter utover hva jeg selv møtte. Jeg er også ukomfortabel rundt barn, selv om det har blitt bedre, og små barn er bedre enn større barn.

Dog så har jeg nå møtt en mann og som jeg enten må la gå(for han er helt klar på at han ønsker barn, og han er flink med dem), eller så må vi få barn sammen. Jeg har ikke turt å snakket med ham om dette for jeg tror det blir for vanskelig for ham å relatere, ikke som i at han ikke har sympati med min oppvekst, men mer hvorfor jeg skulle være redd for å gjøre det samme mot våre barn.

Jeg har gått til psykolog før, men da for ting som angst og depresjon, og dette er mye bedre og har det egentlig ganske bra. Men føler det er et slags mørke der inne et sted som jeg er redd for:\

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte bare lufte det en plass.

Anonymkode: 4edc0...c9a

Hva vil du selv? Ønsker du barn da? Dette er vel det mest avgjørende.
Om du virkelig ønsker deg barn, så du vil antagelig få det til ❤️

Jeg har vokst opp i fullstendig kaos, med en mor som velvillig sendte meg til samvær hvor jeg ble kjøpt og betalt for, slått og oversett.
Jeg har hatt enorme hull i livet, manglet all navigasjon og holdepunkter i livet, det har vært en enorm utfordring å bli alene med to små barn.
Men barnefar var ikke villig til å hjelpe til noe som helst, og jeg ble tvunget til å stå opp for barna mine, og ta tak i livet mitt.
De hadde lange dager på SFO og i barnehage, fordi jeg var dårlig i perioder.
Mitt største problem var nok sinnet - jeg klarte ikke håndtere at ting ikke gikk på skinner, jeg var midt i min verste bipolare periode (noe manisk), men det gikk faktisk bra.
Ungene mine er selvstendige, fulle av empati, har gode venner, faglig sterke og veldig trygge i seg selv og fornøyde.
Jeg har funnet en mann som har elsket meg for alt jeg er, tross alle mine hull.

Jeg slet med rus og selvskading, men klarte å skjerme barna på et eller annet vis (de var jo små) og stod på som best jeg kunne.
Jeg fikk enormt mye støtte fra én terapeut, som lappet sammen alle sårene mine.
Hadde jeg innsett da jeg vet nå hadde jeg jo aldri fått barn - det var jo ingen garanti for at barna mine skulle klare seg med en mor som hang på kanten av livet så mange år...
Jeg fikk barn med null kunnskap om livet eller mine egne traumer. Du har veldig god innsikt, og du vet hva du ikke fikk, og hva du savnet. Det er et skikkelig bra utgangspunkt.

Skaff deg hjelp, og vær transparent med kjæresten din ❤️

Anonymkode: 31ea9...496

[AnonymBruker]

ltfutt skrev (7 timer siden):

Det er vel nettopp denne evnen til "selvanalysering" som gjør deg mer egnet som forelder... De dårlige foreldrene evner ikke å se sine egne feil og mangler...

Det er hva jeg ville sagt til noen andre, men som "ikke gjelder" for meg. Noe av mine utfordringer er at jeg anser meg selv som ond og uintelligent 😅 Mye bedre på antidepressiva, men før dem trodde jeg helt genuint det!

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har vært utsatt for grov omsorgssvikt, og mye av oppveksten har jeg bodd i fosterhjem eller hos annen familie. 
Var veldig veldig redd for å bli mor, men valgte alikevel å beholde når jeg først ble gravid. 
 

Brukte mye av svangerskapet på å engste meg. Var redd for at jeg egentlig var samme ulla som mine egne foreldre, uten at jeg klarte å se det selv. 
 

Jeg skal ikke lyve for deg, å bli mor var beintøft! De første mnd var jeg livredd for å gjøre noe som kunne ta liv av ungen. Nå er han snart fire år, og jeg synes selv jeg er en kjempe bra mamma. Er veldig bevisst på egen oppførsel og egne følelser, leser mye om oppvekst, sparrer mye med partner/andre. Av og til gjør også jeg feil, og kan bli for sint feks, men har ingen problemer med å «reparere» relasjonen med barnet mitt, og si unnskyld.

Stol på deg selv, snakk med andre, les deg opp og del bekymringene dine med mannen❤️

Anonymkode: 9d885...afb

Så godt å høre slike historier:) Jeg føler nesten at det blir enten eller om man selv har opplevd en vondt barndom; enten blir man grusomme foreldre selv, eller så blir man helt fenomenal. Bonus fakta; kun opplevd en voksen som har bedt meg om unnskyldning mens jeg var barn.

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Enig i denne. Snakk med mannen din, ta noen timer hos psykolog. Jeg synes du avskriver deg selv som mor/omsorgsperson alt for hurtig. Og mange er elendig med barn (meg selv inkludert), det betyr ikke at man er dårlig med egne barn. Det er noe helt annet!

Anonymkode: 4632f...120

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva vil du selv? Ønsker du barn da? Dette er vel det mest avgjørende.
Om du virkelig ønsker deg barn, så du vil antagelig få det til ❤️

Jeg har vokst opp i fullstendig kaos, med en mor som velvillig sendte meg til samvær hvor jeg ble kjøpt og betalt for, slått og oversett.
Jeg har hatt enorme hull i livet, manglet all navigasjon og holdepunkter i livet, det har vært en enorm utfordring å bli alene med to små barn.
Men barnefar var ikke villig til å hjelpe til noe som helst, og jeg ble tvunget til å stå opp for barna mine, og ta tak i livet mitt.
De hadde lange dager på SFO og i barnehage, fordi jeg var dårlig i perioder.
Mitt største problem var nok sinnet - jeg klarte ikke håndtere at ting ikke gikk på skinner, jeg var midt i min verste bipolare periode (noe manisk), men det gikk faktisk bra.
Ungene mine er selvstendige, fulle av empati, har gode venner, faglig sterke og veldig trygge i seg selv og fornøyde.
Jeg har funnet en mann som har elsket meg for alt jeg er, tross alle mine hull.

Jeg slet med rus og selvskading, men klarte å skjerme barna på et eller annet vis (de var jo små) og stod på som best jeg kunne.
Jeg fikk enormt mye støtte fra én terapeut, som lappet sammen alle sårene mine.
Hadde jeg innsett da jeg vet nå hadde jeg jo aldri fått barn - det var jo ingen garanti for at barna mine skulle klare seg med en mor som hang på kanten av livet så mange år...
Jeg fikk barn med null kunnskap om livet eller mine egne traumer. Du har veldig god innsikt, og du vet hva du ikke fikk, og hva du savnet. Det er et skikkelig bra utgangspunkt.

Skaff deg hjelp, og vær transparent med kjæresten din ❤️

Anonymkode: 31ea9...496

Takk for alle historier og tilbakemeldinger. Godt å høre at det har gått bra med dere som har fått barn med en dårlig oppvekst:) Jeg er redd for at om jeg ikke klarer å gi barna mine en god oppvekst at de skal hate meg:\ Forståelig nok men ikke noe jeg vil, for dem eller for meg selv. Eller mannen min for den saksskyld.

Jeg har lyst på barn ja, ikke en hel skokk, en eller to holder i massevis. Jeg har også vært helt rett frem med mine psykiske plager til mannen min for at jeg ville han skulle vite hva han gikk til. Men er vanskelig for ham å forstå, litt annen kultur hvor man ikke er åpen om psykiske lidelser så det er uvant for ham. Men så hadde jo AD sånn pang effekt at jeg føler det som om noen har oppdatert operativsystemet mitt

Jeg skal i behandling for noe annet straks, så jeg kan jo forhøre meg om det finnes noe kurs osv., og finne noen bøker. Litt mer avskrekket nå tror jeg. Barna mine trenger ikke være suksessfulle eller atleter eller noe, alt jeg vil for dem er å være lykkelig, hva enn det innebærer for dem.

Anonymkode: 4edc0...c9a