Noen her som ikke har ønsket barnet sitt etter de fikk det?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid nå, har passert grensen for abort.

Det er virkelig ikke store deler av meg som ønsker dette barnet, jeg ble gravid på grunn av massivt press fra barnefar, som tenner på å gjøre andre mennesker om til svisker, rent funksjonelt.

Er nesten fristet til å gi barnet til han, sånn at jeg endelig kan få være i fred og rett og slett slippe idioten. Så han endelig har noe å gjøre på så jeg slipper.

Dette innlegget er et resultat av at jeg er dritlei hele situasjonen, og jeg kan ikke lufte slikt til noen heller, uten at det sikkert sendes varselmeldinger i øst og i vest, og jeg orker ikke å måtte forklare alt om og men, ingen har tid heller til den slags forklaringer ...

Anonymkode: d0108...f53

[AnonymBruker]

Kan du reise til England å få abort der eller er du veldig langt på vei?

Anonymkode: 8b222...221

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere skrevet her på KG at jeg tror ingen angrer på de barna de har fått. Meeeen fikk nesten hue kutta av pga det😂 Uansett tror jeg fortsatt de fleste blir glad i og har glede av de barna de får. Dump fyren. Hilsen singel m 2 små. 

Anonymkode: a45e1...ab1

[AnonymBruker]

Nei, men jeg ønsket ikke barnet mitt før jeg fikk det. Kunne gitt det bort uken før termin. Gledet meg ikke et sekund en gang. Ble heldigvis annerledes når babyen kom ❤ Har forståelse for hvordan du har det, men vent til babyen er ute og det har gått noen mnd før du tar noen beslutninger. 

Anonymkode: 20cda...c50

[AnonymBruker]

Jeg angret hele første året, men kunne aldri gitt fra meg ungen. Det fikser biologien.

 

hva mener du tenner på å gjøre andre til sviske? Høres ut som kjipe forutsetninger å få barn under mtp hvor mye du ser ut til å hate barnefar.

Anonymkode: e6865...10d

[AnonymBruker]

Barnet er jo et eget individ som ikke har gjort noe galt. Det er et helt nytt menneske som fortjener å bli elsket og tatt vare på. Så klart, hvis du føler du ikke kan tre inn i den oppgaven bør du finne noen andre som er i stand til å gjøre det.

Men skjønner ikke helt åssen man kan angre på et barn, hva er det å angre på? Et liv er skapt, et liv som fortjener omsorg og kjærlighet, slik at det kan blomstre. Forstår at det ikke kan passe inn i livet ditt på en måte, men anger blir så rart ord. Anger på at du har skapt et liv, et lite menneske? Hvordan kan man angre på det, det er jo et mirakel.

Nei jeg forstår det faktisk ikke. Du får ta noen runder med deg selv, om du klarer å ta vare på dette mennesket eller ikke. Han/hun skal ikke dømmes utfra sine foreldre, men få leve livet sitt med blanke ark fordi hver nyfødte barn er et blankt ark som ikke burde skribles på av bitre foreldre før de er født omtrent.

Anonymkode: aad37...0ba

[molo80]

Jeg ble også gravid med en tosk og oppdaget det for seint. Men jeg elsker barnet mitt og faren vokste opp etterhvert. Har vært alenemamma i 12 år. Nå er barnet 14 og jeg er samboer med verdens fineste mann (som også har barn fra før).

Det ble ikke sånn som jeg hadde tenkt når jeg var yngre, men elsker min sammensatte familie. Og jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg aldri ikke har ønsket barnet mitt etter at det ble født, selv om jeg ikke ønsker det når jeg var gravid.

[AnonymBruker]

Angret i graviditeten, men ikke etter fødselen. Din situasjon høres dog veldig spesiell ut. 

Anonymkode: 0613b...356