.

[Silva Pluvialis]

.

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg er med  

Anonymkode: d50c8...436

[Trolltunge]

Jeg er i en slik sorgprosess ja. I perioder har den vært så vanskelig og tung at det har vært vanskelig å se vitsen med å leve videre, for det ville ikke være som meg lenger. Alt av interesser, og alt jeg føler har vært meg, bygget min identitet rundt, er tatt fra meg, og det har vært en stor sorg, og en identitetskrise. 

Jeg har følt på mye skam også, over at jeg ikke taklet ting bedre. Samt over alt fra at jeg ikke klarte å løse dette til å innrømme og vedkjenne meg alt jeg ikke kan og klarer lenger. Jeg var flau, og flau over å være flau, fordi jeg skjønner hvor irrasjonelt det er å være flau over å ha blitt syk. 

Det har vært, og er fremdeles, veldig mange og kaotiske vonde tanker og følelser, men jeg føler også at ting begynte å gå i litt bedre retning da jeg vedkjente meg at dette er en sorg. Da kunne jeg tenke at det er noe jeg må gjennom. Tillate meg å sørge, for å forhåpentligvis med tiden lande i dette, og klare å ha fokus på hva jeg ennå er og kan, ikke bare på hva jeg har mistet. 

Nå går det i bølger. Noen dager takler jeg det bra, og andre dager synker jeg dypt ned i sorgen igjen. Noen dager kan jeg til og med glemme det, og glede meg slik over ulikt at jeg føler meg som meg selv igjen. 

Opp og ned. Bedre enn å hele tiden være i besvart sorg iallefall, men det tar nok tid før jeg klarer å akseptere dette jevnt over, og være ferdig med å sørge. 

Så er jeg jo litt redd for at det blir en evig sorgprosess med å oppleve stadig forverring også, men det prøver jeg å ikke tenke for mye på, for redsel for det kan skyve meg tilbake til at jeg ikke takler dette overhodet. 

Jeg vet at jeg er heldig oppi dette også. Jeg fikk være frisk lenge nok til å ha gjort, klart og levd mye. Det gjør det også litt vanskelig å innrømme hvor mye jeg har sørget, og ennå stadig sørger, for andre har det jo så mye verre. 

Endret 8. mars 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennomført en lang sorgprosess over kronisk sykdom i flere omganger, ulike fysiske diagnoser som tok tid å oppdage. Så ble jeg funksjonsfrisk, tok videreutdanning og klarer meg noenlunde gjennom coronaen med flere deltidsjobber som nyutdannet. Rundt meg har nesten alle på min alder forlengst fått barn. Å skulle date en jevnaldrende mann hadde vært håpløst. Så jeg fikk yngre kjæreste (min eksmann er ute av bildet forlengst, jeg vet ikke om han ikke elsket meg eller ikke taklet sykdom). Og er liksom tilbake til der livet var før jeg ble syk, minus studiegjeld og annen gjeld. Det er mye rar skam knyttet til det å bli syk. Jeg vil kanskje føle det annerledes når jeg får barn og blir mer etablert i jobb. Nå har jeg vært lenge mellom alle stoler. 

Jeg har valgt å bruke penger på en coach (som jeg også gjorde da jeg var veldig syk) for å støtte meg gjennom dette.

Anonymkode: e9f14...e6d