Sliten av å være mor

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten av å være mamma. Jeg har ett barn på 10 år, og jeg elsker henne over alt på jord. Men jeg er så sliten.. Det er så mye utfordringer, så mange situasjoner, så mye ansvar hele tiden. Jeg prøver å være så god forelder jeg kan - være streng når jeg må og mild når jeg kan. Jeg sliter med angst, og går til psykolog ukentlig, og nå har jeg også fått påvist hjerteproblemer som jeg skal utredes ytterligere for, trolig forårsaket av stress, i tillegg til depresjon som kommer og går, trolig av at jeg stadig føler meg håpløs og ikke eier selvtillit i noe jeg gjør her i livet.

jeg studerer og jobber og har sjelden barnefri. I løpet av en uke, har jeg selvsagt mange timer alene, men altså en hel dag, eller en helg, har jeg aldri.

Barnet skal være hos sin far annenhver helg, (men da jobber jeg), men barnet vil helst være hos meg og liker seg ikke hos far. Så det er en kamp annenhver helg og hver ferie. Jeg har ikke familie eller venner som kan hjelpe med avlastning, og jeg har prøvd å forsiktig forklare for far at jeg er sliten av alt ansvaret alene, men han forstår ikke helt. Jeg skammer meg over å føle det sånn, og sliter mye med dårlig samvittighet. 

Min mor var likedan når jeg var liten, og jeg fikk en støttekontakt via kommunen som jeg var med en gang i uken, i tillegg til ferier i regi av kommunen på sommeren. Det er flotte tilbud, men jeg skammer meg over at jeg var "en av de barna" og tenker ikke å be kommunen om hjelp til noe slikt. Jeg SKAL klare meg selv.

Men er det vanlig å føle seg sånn? Ingen er perfekte foreldre, men jeg bare føler at jeg ikke mestrer foreldrerollen lenger, jeg har ikke tålmodighet eller overskudd til å ha barn. Det har vært enklere, men nå har det vært vanskelig leeenge.. Og jeg ser ikke hvordan det skal bli bedre.

Anonymkode: 99793...8a5

[AnonymBruker]

Du får gå for 50/50, la far ta daglig ansvar også så kanskje datteren din hadde syntes det var mer ok å være hos far.

Anonymkode: f1d6e...3c5

[AnonymBruker]

Dette går over. Barna er i faser hvor de er krevende og faser hvor ting er enklere. Lag deg en plan der du setter av litt tid til deg selv hver dag. Trene, gå turer med venninner etc. hun er såpass stor at hun klarer å være litt alene. 
alle foreldre blir slitne til tider, når du i tillegg har litt utfordringer vik det også tære på. Kan det være aktuelt med sykemelding en periode? Du vet du kan søke sykemelding på terapi dagen? Hele dagen. Da blir du sykemeldt en enkelt dag og det går ikke utover sykemeldings grunnlaget ditt. Da får du den dagen til å bare fokusere på deg selv 

Anonymkode: 3afdf...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du får gå for 50/50, la far ta daglig ansvar også så kanskje datteren din hadde syntes det var mer ok å være hos far.

Anonymkode: f1d6e...3c5

Er ikke bare å ta 50/50 datter vil jo ikke til far.. 

Anonymkode: 3afdf...ae2

[Kenelz]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke bare å ta 50/50 datter vil jo ikke til far.. 

Anonymkode: 3afdf...ae2

Datteren skal så klart bli hørt, men hun er under 12 års alderen og bestemmer da ikke helt fritt selv. 

TS: Er det en grunn til hun ikke vil bort til far? Er grunnen «for dårlig» så hadde jeg prøvd ut 50/50 ordning.

[AnonymBruker]

Kanskje sette studier på vent til jenta blir eldre å mer selvjulpen??? millemåne du som fikk kid eller???

Anonymkode: c8e30...795

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (12 minutter siden):

Datteren skal så klart bli hørt, men hun er under 12 års alderen og bestemmer da ikke helt fritt selv. 

TS: Er det en grunn til hun ikke vil bort til far? Er grunnen «for dårlig» så hadde jeg prøvd ut 50/50 ordning.

Hørt ja, men hun vil jo ikke.. 

Anonymkode: 3afdf...ae2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje sette studier på vent til jenta blir eldre å mer selvjulpen??? millemåne du som fikk kid eller???

Anonymkode: c8e30...795

Hva er det for noe svar å gi? Man studerer jo for å gi barnet og seg selv en bedre framtid...

 

Jeg skjønner deg så godt, er alene 100% med barnet på 11, og erdeg kjøring til venner og fritidsaktiviteter, så er det lekser, alltid noe, i ett sett. Jeg bruker å hente meg inn de gangene barnet mitt overnatter til venner, det er selvfølgelig ikke så ofte, men når det først er, tar jeg et varmt bad og leser en bok eller bare sover ut. Jeg vet ikke noen løsning, men vil vise at du ikke er alene. Klem

 

Anonymkode: 5333c...58d

[Kenelz]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Hørt ja, men hun vil jo ikke.. 

Anonymkode: 3afdf...ae2

Man kan da lure på hvorfor og dersom grunnen ikke er god nok (det får foreldrene bestemme) så kjører man bare på 50/50 selvom barnet ikke vil det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du får gå for 50/50, la far ta daglig ansvar også så kanskje datteren din hadde syntes det var mer ok å være hos far.

Anonymkode: f1d6e...3c5

50/50 ble prøvd for noen år siden, og det gikk ikke. Har vært i retten for å få den daglige omsorgen, så derfor kommer jeg ikke til å "krype til korset" hos far. Han er desverre ikke noe bedre omsorgsperson enn meg.

Anonymkode: 99793...8a5

[AnonymBruker]

Da må du finne andre som kan være til hjelp, du kan jo ikke la ting skure og gå til barnevernet må gripe inn pga ungen er ute på videvank når hun blir ungdom.

Anonymkode: f1d6e...3c5

[AnonymBruker]

Det er en krevende fase når barna er i den alderen. Jeg har ei jente på 11, og kan med hånda på hjertet si at dette er den mest krevende fasen jeg har vært i som mor. Jeg sliter ikke med angst/depresjon, MEN jeg har i det siste følt at jeg, med min ellers så stabile psyke, er i ferd med å nå et bristepunkt. Jeg har en mann, men han er ikke like involvert i barna som det jeg er. Og bryr seg ikke så mye som jeg, når jenta trasser og raser. Mens jeg blir helt psyket ut.

Fordelen når de er i den alderen, er kanskje at man ikke trenger å følge barna like tett som tidligere. De kan få litt mer frihet. Det har hjulpet mye på humøret til min 11-åring å få mer ansvar/plikter hjemme. For eksempel, en dag i uka skal hun selv lage mat, og handle inn til maten. Jeg kan sende henne på kino med en venninne med bussen alene. Jeg prøver å ikke mase så mye om hva hun holder på med, men vente til hun deler noe, og så være interessert i å høre mer om det.

Det som hjelper meg, er å komme meg ut av huset. Ikke alltid være hjemme. Da blir hun kanskje til og med glad for å se meg, hvis jeg har vært borte noen timer. Pluss at jeg får en pause, mentalt, fra pre-teen-drama.

Det er så lett å glemme at de holder på å bli ungdommer, bare det å være bevisst på at man ikke kan ha samme oppdragelsesegime som da barna var småbarn, kan hjelpe.

Anonymkode: ce84d...293