Samboer til venninne utro - hvordan støtte

[Labello]

Samboeren til en nær venninne av meg har vært utro. En engangs-forseelse, det var ikke sex (men mye annet), og de har ingen relasjon/kontakt (sier han)

 

Så, venninna mi er knust, men fattet. De har vært sammen i et år. Ingen barn. I starten av 30 årene. Han angrer og vil gjøre alt han kan for å redde dette (gå i terapi etc). Hun vet ikke hva hun skal gjøre, da resten av forholdet tilsynelatende er perfekt. 

 

Så, til mitt problem. Jeg snakker med henne, relfekterer, støtter og lytter. Men; Hvilke råd kan jeg som venninne komme med? Har noen vært igjennom noe lignende på ene eller andre siden? Hva hjelper? Alle erfaringer er velkomne:)

[AnonymBruker]

Du kan ikke fortelle henne hva hun bør gjøre. Du kan kun gjøre det du allerede gjør: lytte og støtte og spør "hva vil DU gjøre?" 

Anonymkode: 47ec4...75b

[PM75]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kan ikke fortelle henne hva hun bør gjøre. Du kan kun gjøre det du allerede gjør: lytte og støtte og spør "hva vil DU gjøre?" 

Anonymkode: 47ec4...75b

Støtter denne! 

[Labello]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan ikke fortelle henne hva hun bør gjøre. Du kan kun gjøre det du allerede gjør: lytte og støtte og spør "hva vil DU gjøre?" 

Anonymkode: 47ec4...75b

Takk.

Ja, det er vel det jeg sier så langt. Og vi har snakket mye på at det finnes ingen fasit uansett hva man ender opp med å gjøre. Som mange andre som opplever det samme, så føler hun seg "dum" som i det hele tatt vurderer å jobbe videre med forholdet. Det har jeg lyst til å få tydeliggjort at er en følelse hun ikke fortjener å ha.

[AnonymBruker]

Labello skrev (1 minutt siden):

Takk.

Ja, det er vel det jeg sier så langt. Og vi har snakket mye på at det finnes ingen fasit uansett hva man ender opp med å gjøre. Som mange andre som opplever det samme, så føler hun seg "dum" som i det hele tatt vurderer å jobbe videre med forholdet. Det har jeg lyst til å få tydeliggjort at er en følelse hun ikke fortjener å ha.

Det forstår jeg godt. Spørsmålet er om hun ikke bare klarer å tilgi utroskapen, men også det at han har latterliggjort henne. Det er selvfølgelig ingen som ler, men jeg forstår den følelsen av å føle seg dum. Knekt selvfølelse. Den er ofte vanskelig å komme over.

Det er kun venninnen din som kan vite om hun klarer å komme over dette eller ikke. Du bør støtte henne uansett hva hun velger, slik at om hun noen gang ombestemmer seg, så vet hun at hun kan snakke med deg, og at du ikke dømmer henne uansett

Anonymkode: 47ec4...75b

[Labello]

Just now, AnonymBruker said:

Det forstår jeg godt. Spørsmålet er om hun ikke bare klarer å tilgi utroskapen, men også det at han har latterliggjort henne. Det er selvfølgelig ingen som ler, men jeg forstår den følelsen av å føle seg dum. Knekt selvfølelse. Den er ofte vanskelig å komme over.

Det er kun venninnen din som kan vite om hun klarer å komme over dette eller ikke. Du bør støtte henne uansett hva hun velger, slik at om hun noen gang ombestemmer seg, så vet hun at hun kan snakke med deg, og at du ikke dømmer henne uansett

Anonymkode: 47ec4...75b

Takk 🙂 Jeg har allerede sagt det, men skal gjøre det helt tydelig. Hun kan alltid komme til meg, og jeg dømmer absolutt ikke. Jeg ønsker at hun skal få det bra igjen, men har jo et tøft år foran seg, uansett hva hun velger.

Hvordan jobber man opp igjen en knekt selvfølelse på toppen av alt liksom... Det er hardt å stå i, stakkar 

[AnonymBruker]

Du skal såklart som venninne være nøytral. Men utro etter ETT års forhold? Det forholdet hadde jeg sagt hadet til. 

Anonymkode: db435...f04

[AnonymBruker]

Jeg har vært i venninnen din sin situasjon, og var så flau over hele greia at jeg gikk og bar alene på byrden i lang tid.
Men å fortelle det til henne, er det smarteste jeg noen gang har gjort. Min venninne sa ingenting om hva hun mente jeg skulle gjøre (men ga samtidig beskjed om at dersom hun syntes jeg så ut til å ta skade og la meg ødelegge, ville hun si klart ifra), og var veldig klar på at dette er noe jeg må føle på og finne ut av selv - men at uansett utfall, ville hun være der - enten klar til å plukke opp småbitene av meg, eller hjelpe meg å gjemme et lik (ikke fullt så ille altså, men du skjønner greia), eller kanskje begge deler. 

Jeg har funnet mye trøst og hjelp i at hun ER der, lytter når jeg trenger det og trøster når det er det jeg har hatt behov for. Stilt opp med godis, søppelmat eller sunnere mat, en tilgjengelig soveplass når det stormet som verst og alt imellom. 
I mitt tilfelle ble det tilgivelse og alt er i dag svært bra, men hvordan venninnen din velger å løse dette er det kun hun som vet og kan svare på. 

Anonymkode: 5926a...f68

[Uredd]

13 hours ago, Labello said:

Takk.

Ja, det er vel det jeg sier så langt. Og vi har snakket mye på at det finnes ingen fasit uansett hva man ender opp med å gjøre. Som mange andre som opplever det samme, så føler hun seg "dum" som i det hele tatt vurderer å jobbe videre med forholdet. Det har jeg lyst til å få tydeliggjort at er en følelse hun ikke fortjener å ha.

Jeg tror du gjør det som du skal gjøre.

Det som eventuelt kan gjøres i tillegg som uansett må gjøres er jo at hun forstår fullt ut konsekvensene av det valget hun til slutt tar samt forutsetningene for at skal bli etter hensikten.

Mye av dette krever grundig selvransakelse av henne med masse kontrollspørsmål til ham. Han må da også være i stand til å gå i seg selv og kunne gi ærlige svar. Han kan ikke bare svare det han tror hun vil høre.

Hvis hun f.eks velgerr å tilgi og gå videre, er det hel essensielt at hun faktisk tilgir og ikke bruker dette mot ham senere. Dette er mye letter å si enn å gjøre. Det er derfor det er så viktig å bearbeide skikkelig før beslutningen tas. Det samme gjelder hennes følelse av å bli dømt av omgivelsene. Hvis hun ikke er hundre prosent sikker på at han stå for sitt valg, må hun revurdere. Alt dette vil ta lang tid, så det kreves også tålmodighet og en inneforståelse for at det vil ta lang tid.

Lykke til. Det er fullt mulig å få til, men lett er det ikke.