Skilsmissebarn?

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen her som selv er skilsmissebarn og som har tatt skade av det?

er det da skilsmissen direkte eller oppførselen til foreldrene dine som først og fremst gjorde det ille?

 

selv er jeg skilsmissebarn og evig glad for at foreldrene mine flyttet fra hverandre da jeg gikk i 4.trinn. De kranglet mye og viste lite kjærlighet. Jeg har kontakt med del begge enda men pappa har ikke snakket med mamma siden hun flyttet ut for over 20 år siden. Selv har jeg ikke tatt skade av dette og sitter bare igjen med følelsen av at han er en idiot som ødelegger noe Om kunne fungert om han prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen.

Anonymkode: 53027...5e4

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med skilte foreldre. Det var vondt og tungt, men jeg klarte meg tilsynelatende bra.

Men da mannen gikk fra meg innså jeg hvor mye bagasje jeg egentlig har. Klarer nesten ikke å forholde meg til ordet samvær, og knekker fullstendig sammen med tanke på fremtiden. Føles som jeg har ødelagt fremtiden til barna mine. Tankene kverner konstant rundt hva jeg burde gjort annerledes, og hvordan jeg kunne vært en bedre kone og holdt familien samlet. Føler meg totalt mislykket. 

Vet jo at mange barn takler sånt fint, men jeg føler at jeg har sviktet på det groveste. 

Anonymkode: 38afa...b9c

[Her]

Jeg har bodd annenhver uke hos hver og hatet det. De er helt ulike, så vaner og regler var forskjellig. De baksnakker hverandre til meg, og gir meg dårlig samvittighet når jeg vil være med den andre.
 

Om jeg noengang skal ha barn, så blir det med en stabil partner som jeg har vært med i minst 5 år og som jeg høyst sannsynlig aldri skilles fra. 

[AnonymBruker]

Var 1 år da foreldrene mine skilte lag. Jeg har vært preget av at de samarbeidet dårlig og baksnakket hverandre. Beskyldninger alle veier. Uregelmessig samvær med far. Nye steforeldre har heller ikke vært optimale. Mine vanskelige følelser ble aldri sett og anerkjent. Er nå midt i 30-årene med mann og barn, og fortsatt bitter på mye av det foreldrene mine ikke greide å gi meg....! Barnet i meg synes fortsatt det er vanskelig å ikke ha vokst opp med trygge, forutsigbare rammer. Jeg kompenserer selv veldig for det jeg selv ikke fikk. 

Anonymkode: d584b...808

[AnonymBruker]

Har det overordnet veldig bra og er komt mye bedre gjennom skilsmissen enn mange andre jeg vet om, men har sterke meninger om hvordan ting ikke burde gjøres og et hakket mer lukket hjerte enn jeg kanskje hadde hatt uten visse episoder knyttet til foreldrenes oppførsel over for hverandre og etterhvert med nye partnere. 

Anonymkode: bfb32...169

[AnonymBruker]

Foreldrene mine kranglet ikke så mye. De har aldri baksnakket hverandre eller forsøkt å sabotere noe for den andre. Skillsmissen kom som et sjokk på meg, og selv om jeg har klart meg greit i livet har den satt dype spor.

To ting jeg vil rose dem for, og som gjorde situasjonen mer håndterbar, er at de aldri ga meg regler for hvor jeg skulle bo eller hvilke eiendeler som skulle være hos hvem. Jeg kunne bo hos hvem av dem jeg ville akkurat når jeg ville. På den måten føltes begge steder litt mer som hjemme, selv om jeg samtidig følte på at jeg ikke hadde noe egentlig hjem lenger. Den andre tingen er at ingen av dem fant seg nye samboere før jeg var voksen og utflyttet. Mamma hadde en ny kjæreste da jeg var 14 år, men han ble raskt kuttet ut etter første møte med oss barna. Husker jeg kom hjem fra ungdomsklubben, og da satt han i stua og leste i dagboken min og lo...

Begge foreldrene mine tror barna deres har taklet skilsmissen veldig bra, fordi det er det intrykket vi ønsker å gi for å skåne dem. Når det bare er oss to så hender det vi snakker om det. At det har vært, og fortsatt er, tungt for oss. Alt kjennes så merkelig delt. Det er spesielt merkbart når det er jul, bursdager, ferie, eller andre samlinger der det er naturlig å være med familien, eller når man bare vil ringe hjem for å fortelle noe og man plutselig må ringe to ganger for å si akkurat det samme. Jeg føler meg ikke hjemme hos egne foreldre, fordi det ikke er mamma og pappa sitt hjem, men mamma og samboer, så jeg føler meg i overkant som en tilfeldig gjest. Ikke at det er noe de går inn for å få meg til å føle, det bare er sånn.

Som person har det nok gjort meg mer kald og mistroisk, og jeg føler meg litt rotløs. Hvis noe bra skjer har jeg alltid en ekkel bismak av at det sikkert ikke vil vare. Ingen av oss barna har fått egne barn, og en stor del av grunnen til det er at vi ikke ønsker å utsette barn for det vi opplevde. Selv om det ikke var drama, vold eller krangling involvert så var det fortsatt et traume. Man kan styre hva man gjør selv, men hvis den andre parten plutselig ønsker seg ut av ekteskapet eller samboerskapet så kan de enkelt, altfor enkelt i mange tilfeller, gjøre det. Jeg har forståelse for skilsmisse i ekstreme tilfeller, som for eksempel ved vold mot partner. Bortsett fra det tror jeg barn har det mye bedre med gifte foreldre, selv når det har gått fra kjærlighet til mer platonisk samarbeid. Krangling og uenigheter er normalt, og man bør som voksne mennesker jobbe aktivt for å begrense dette, heller enn å skilles for å skåne barna fra krangling.

Anonymkode: 3429e...6dd

[AnonymBruker]

Jeg var 15 når mine foreldre skilte seg. Det kom litt som et sjokk for dem kranglet aldri, og jeg trodde at dem hadde et godt forhold. Nå er det 15 år siden dem skiltes og jeg husker ikke hvordan dem var med hverandre før dem skiltes, om jeg bare har stengt det ute for å skåne meg selv vet jeg ikke, men min lillesøster har det helt likt. Dem har et godt forhold i dag og vi feirer bursdager ol. sammen, noe jeg er veldig glad for! Vil ikke si jeg har tatt skade av skilsmissen. Jeg har 2 barn, men de har ikke samme pappa. Pappa til eldste var psykisk voldelig så der kom jeg meg vekk. Min nåværende samboer og pappa til yngste er en jeg håper at jeg lever resten av livet med. Han har også barn fra før og de barna kan jeg dessverre se for meg at har tatt skade av foreldrenes samlivsbrudd. Mor baksnakker titt og ofte far, og gir barna dårlig samvittighet for å ville være hos den andre. Hos oss snakker vi kun positivt om mor.

Anonymkode: f42da...701

[Zireael]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 5 år gammel. Jeg er utrolig glad for at de gikk fra hverandre - jeg husker litt av hvordan de kranglet på den tiden.

Om jeg har blitt skadet av det eller ikke er jeg litt usikker på. Det er nok uansett ikke selve skilsmissen som var problemet, men forholdet deres i etterkant. De prøvde vel begge å unngå å snakke stygt om hverandre foran meg og broren min når vi var små, men de kom utrolig dårlig overens. Jo eldre jeg ble, jo mer tydelig så jeg jo at de ikke kunne fordra hverandre. Det hjalp vel heller ikke at faren min ikke gikk inn for å involvere seg mer enn nødvendig, og at han ikke taklet broren min sine utfordringer. Jeg sitter igjen med et mye nærmere forhold med moren min, og en følelse av at jeg ønsker å gjøre alt helt annerledes når ungen min blir født.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Foreldrene mine kranglet ikke så mye. De har aldri baksnakket hverandre eller forsøkt å sabotere noe for den andre. Skillsmissen kom som et sjokk på meg, og selv om jeg har klart meg greit i livet har den satt dype spor.

To ting jeg vil rose dem for, og som gjorde situasjonen mer håndterbar, er at de aldri ga meg regler for hvor jeg skulle bo eller hvilke eiendeler som skulle være hos hvem. Jeg kunne bo hos hvem av dem jeg ville akkurat når jeg ville. På den måten føltes begge steder litt mer som hjemme, selv om jeg samtidig følte på at jeg ikke hadde noe egentlig hjem lenger. Den andre tingen er at ingen av dem fant seg nye samboere før jeg var voksen og utflyttet. Mamma hadde en ny kjæreste da jeg var 14 år, men han ble raskt kuttet ut etter første møte med oss barna. Husker jeg kom hjem fra ungdomsklubben, og da satt han i stua og leste i dagboken min og lo...

Begge foreldrene mine tror barna deres har taklet skilsmissen veldig bra, fordi det er det intrykket vi ønsker å gi for å skåne dem. Når det bare er oss to så hender det vi snakker om det. At det har vært, og fortsatt er, tungt for oss. Alt kjennes så merkelig delt. Det er spesielt merkbart når det er jul, bursdager, ferie, eller andre samlinger der det er naturlig å være med familien, eller når man bare vil ringe hjem for å fortelle noe og man plutselig må ringe to ganger for å si akkurat det samme. Jeg føler meg ikke hjemme hos egne foreldre, fordi det ikke er mamma og pappa sitt hjem, men mamma og samboer, så jeg føler meg i overkant som en tilfeldig gjest. Ikke at det er noe de går inn for å få meg til å føle, det bare er sånn.

Som person har det nok gjort meg mer kald og mistroisk, og jeg føler meg litt rotløs. Hvis noe bra skjer har jeg alltid en ekkel bismak av at det sikkert ikke vil vare. Ingen av oss barna har fått egne barn, og en stor del av grunnen til det er at vi ikke ønsker å utsette barn for det vi opplevde. Selv om det ikke var drama, vold eller krangling involvert så var det fortsatt et traume. Man kan styre hva man gjør selv, men hvis den andre parten plutselig ønsker seg ut av ekteskapet eller samboerskapet så kan de enkelt, altfor enkelt i mange tilfeller, gjøre det. Jeg har forståelse for skilsmisse i ekstreme tilfeller, som for eksempel ved vold mot partner. Bortsett fra det tror jeg barn har det mye bedre med gifte foreldre, selv når det har gått fra kjærlighet til mer platonisk samarbeid. Krangling og uenigheter er normalt, og man bør som voksne mennesker jobbe aktivt for å begrense dette, heller enn å skilles for å skåne barna fra krangling.

Anonymkode: 3429e...6dd

Ikke meningen å kuppe tråden. Men kjente meg utrolig godt igjen i dette. Bortsett fra at jeg har vokst opp i et hjem der mine foreldre ikke har gått fra hverandre. Men de viste lite kjærlighet til hverandre og vi snakket lite sammen som familie. 

Anonymkode: 4d8ef...5d4

[AnonymBruker]

Mine skilte seg da jeg var 15. En ganske ille alder. Det pulveriserte de nære familiebåndene. Mamma baksnakket pappa mye og var sur og bitter. Pappa sa ikke noe spesielt egentlig. Jeg og mamma fikk et veldig dårlig forhold. I 20-åra møttes vi ikke på 7 år. Jeg er nå 32 år og har kontakt med min mor igjen, men ikke et nært og godt forhold. Med pappa et det liksom helt greit.

Det er liten tvil om at mitt liv hadde vært meget annerledes dersom mine foreldre ikke hadde skilt seg. Jeg har slitt med å finne kjærlighet på grunn av min mor som svek meg og som aldri ga meg en følelse om uforbeholden kjærlighet. Det har derfor vært vanskelig for meg å slippe noen helt inn, det å stole på folk, å tro at jeg er bra nok som jeg er etc.

Jeg ble meget selvstendig, på godt og vondt, men skulle mye heller vært dette foruten. Men det er liten tvil om at det er min mor, hennes følelsesliv og hvordan hun håndterte skilsmissen, som er årsaken til alt dette. Jeg hadde nok vært mye mindre prega dersom foreldrene mine hadde oppført seg bra. 
 

 

Anonymkode: a2872...79f