Jeg elsker han, men er det nok?

[AnonymBruker]

Jeg har vært samboer med han i fem år. Han er helt fantastisk. Han viser at han elsker meg, er alltid snill, er glad i familien min, og vi har god sex sammen. Jeg kunne ramset opp mye mer,  men dere skjønner poenget.

Han er drømmemannen på så mange områder, men jeg er likevel usikker. Problemet er at vi har svært lite av felles interesser. Han gamer hele helga, mens jeg prøver å få han litt ut (utenom korona). Ut i fjellet, på restaurant, fest, på familiebesøk. Vi er unge, og det er kanskje derfor jeg tviler. Jeg har det fint med han, men jeg blir stresset med tanken på at vi aldri kommer til å ha litt like interesser. Hva tenker dere? Er dette noe å bry seg om eller er det for mye å forvente? Det må nevnes at dette er min første, så jeg vet liksom ikke hva som er normalt.

Anonymkode: a63ac...1ff

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si. Har dere «kvalitetstid» sammen? Gjør han en innsats for å glede deg med å bli med på dine ting? Hvordan ser han for seg framtiden, feks om dere får barn? Skal han bare spille da også, eller vil han prioritere å finne på ring med familien? Ville forsøkt å prate med han om dette, at det bekymrer deg at dere får separate liv etter som årene går. Kanskje han har noen tanker om det selv, kanskje han får seg en vekker?

 

Anonymkode: 654e2...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er vanskelig å si. Har dere «kvalitetstid» sammen? Gjør han en innsats for å glede deg med å bli med på dine ting? Hvordan ser han for seg framtiden, feks om dere får barn? Skal han bare spille da også, eller vil han prioritere å finne på ring med familien? Ville forsøkt å prate med han om dette, at det bekymrer deg at dere får separate liv etter som årene går. Kanskje han har noen tanker om det selv, kanskje han får seg en vekker?

 

Anonymkode: 654e2...0ac

Vi har kvalitetstid sammen, men jeg syns det blir veldig ensformig da det er det samme hver gang. Jeg prøver å foreslå enkle ting å gjøre sammen som brettspill, en liten gåtur (vi bor rett ved en nydelig elv og skog, så krever ikke lang tid), men det ønsker han sjeldent. Han blir av og til med på mine ting, men det er  som oftest hvis jeg arrangerer noe hjemme. Han kan bli med på andre ting ute, hvis det er veldig viktig for meg eller hvis det er noe spesielt. Han nedprioriterer meg ikke og er opptatt av at jeg skal ha det bra. Barn er viktig for meg, og det virker som at det er noe han ønsker også, men det er ikke noe vi prater mye om da jeg fortsatt er student. Jeg vil tro at han blir flink til å prioritere familielivet den gangen vi eventuelt får barn da han i utgangspunktet er svært pliktoppfyllende.

Jeg ser at det jeg skriver er litt motstridende, men det er fordi han blir med på noe, men ikke så mye. Bekymringen min er rett og slett at vi er så ulike på hva vi vil bruke tiden vår på. Jeg er mye mer sosial og aktiv enn han er og liker ting som hadde vært mye bedre om han ble med. Han gjør aleneaktiviteter, spiller med kompiser og går sjeldent lenger ut enn til butikken. Jeg er helt for at han skal få holde på med dette og jeg har selv behov for å møte andre mennesker uten han og å være helt alene, men jeg syns det har blitt i overkant mye tid uten partner.

Anonymkode: a63ac...1ff