Enebarn og aldrende foreldre

[Gjest Mr Bergen]

Som enebarn er det vemodig, men samtidig livets gang selvfølgelig, at ens egne foreldre er blitt gamle. Mine er nå i 70-årene og ved god helse så forhåpentligvis har de mange år igjen.

Men kjenner likevel på det at jeg en dag sitter igjen alene med minnene da resten av familien bor langt borte og jeg selv er langtidssingel og barnløs. Den dagen de er borte er det ingen søsken eller andre å mimre med, for det var jo kun oss tre som opplevde. Andre som føler på denne måten?

Og ja, jeg er klar over at det også er positive sider ved å være enebarn ift arv, søskenrivalisering og konflikter

[Måneskinn]

Ja kjenner godt den følelsen.  Har en forelder som er syk nå og det er vanskelig. Relasjonen mellom oss har også vært litt turbulent opp gjennom tida. Men tenker oftere på det nå ja, hvordan det blir å være igjen alene. Er også singel og barnløs noe som forsterker det litt. Alt faller på meg, enten jeg vil eller ikke. Har heller ingen stor familie, og ingen nære slektninger utenom foreldre - det er bare litt sporadisk kontakt innimellom.  

Rollen som enebarn har mange fasetter, men i motsetning til det mange tror - ikke alltid av det lykkelige slaget. 

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, mine foreldre er snart 80. Takk og pris for mine 3 barn. Er alene 100% med de.

Min far er også enebarn, så er ikke store slekta. Jeg kjenner på at mine barn ikke har fettere og kusiner, de må liksom starte på nytt.

Anonymkode: 273d7...8a9

[Gjest Mr Bergen]

Måneskinn skrev (12 minutter siden):

Ja kjenner godt den følelsen.  Har en forelder som er syk nå og det er vanskelig. Relasjonen mellom oss har også vært litt turbulent opp gjennom tida. Men tenker oftere på det nå ja, hvordan det blir å være igjen alene. Er også singel og barnløs noe som forsterker det litt. Alt faller på meg, enten jeg vil eller ikke. Har heller ingen stor familie, og ingen nære slektninger utenom foreldre - det er bare litt sporadisk kontakt innimellom.  

Rollen som enebarn har mange fasetter, men i motsetning til det mange tror - ikke alltid av det lykkelige slaget. 

Godt å høre at det er gjenkjennelig, det føles som livet med mine foreldre er noe som bare finnes i mitt minne og noen fotoalbum. Og det er jo også et faktum

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er enebarn, mine foreldre er snart 80. Takk og pris for mine 3 barn. Er alene 100% med de.

Min far er også enebarn, så er ikke store slekta. Jeg kjenner på at mine barn ikke har fettere og kusiner, de må liksom starte på nytt.

Anonymkode: 273d7...8a9

Heldigvis har du dine barn rundt deg. Men vemodig er det åkke som, å stå igjen alene med minnene

[AnonymBruker]

Jeg har massevis av kusiner og 3 brødre, men ingen som er spesielt intressert i kontakt....er ikke sikkert man er omringet av familie selv om man har familie.

Anonymkode: 09802...163

[AnonymBruker]

Jeg har søsken men må ta meg av mine syke og aldrende foreldre alene. Søsken er ikke alltid lykken her i livet...

Anonymkode: aab91...d31

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har søsken men må ta meg av mine syke og aldrende foreldre alene. Søsken er ikke alltid lykken her i livet...

Anonymkode: aab91...d31

Så råttent, og de hverken unnskylder eller forklarer hvorfor de lar alt ansvaret og jobben falle på deg? 🤢

[Gjest Smeltemann]

Jeg har et søsken. Begge foreldrene mine lever. De begynner å bli gamle. Har kontakt med dem ofte . Mitt søsken har jeg sjelden og aldri kontakt med. Vi har vært vårt. Vi deler på å hjelpe mine foreldre men det jeg tror  i føler oss som enebarn begge to.

[AnonymBruker]

Jeg er også enebarn, er kvinne på 30 år. Og absolutt klar over at det er mange søsken der ute som føler seg alene om å ta vare på aldrende foreldre. Har full forståelse for det. 

Selv føler jeg meg altfor ung til å hanskes med at alderdommen begynner å innta mine foreldre, spesielt min mor. Synes det er fryktelig, forferdelig og fremmed. Har vært så lite hos lege og innom helsevesenet gjennom årene at den terskelen har vokst seg så stor og skremmende, både på egne og andres vegne.

Og det er ikke så mye støtte å hente hos familie, spesielt ikke min mors familie. Jeg er separert og har ikke kontakt med min fars slekt. Min far sliter med sitt så det blir hovedsaklig noen venninner som får frustrasjonen. Heldigvis er de forståelsesfulle og fine men jeg kan ikke tømme alt på de heller.

Det er tungt. Sender dere alle gode tanker 🌸🌸

Anonymkode: 87182...3fe

[AnonymBruker]

On 3/6/2021 at 7:05 PM, Mr Bergen said:

Så råttent, og de hverken unnskylder eller forklarer hvorfor de lar alt ansvaret og jobben falle på deg? 🤢

Du har åpenbart ikke hatt mye drama i din slekt, men det skal du være takknemlig for.

 

Jeg er ikke den du siterte.

Anonymkode: 36e86...120

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har åpenbart ikke hatt mye drama i din slekt, men det skal du være takknemlig for.

 

Jeg er ikke den du siterte.

Anonymkode: 36e86...120

I min familie er det heldigvis lite drama, du har helt rett. Som enebarn er det grei skuring, selv om søsken alltid har vært et savn. Men det er og var utenfor min kontroll og for lengst akseptert 😊

[AnonymBruker]

Det er sånne ting som gjør at jeg ønsker å få et søsken til barnet vårt, selv om det er ganske slitsomt allerede med en. Det er jo bare noen korte år mens de er helt små at det blir ekstra mye for oss, men forhåpentligvis har de hverandre som voksne. 

Jeg sier forhåpentligvis fordi jeg selv har søsken jeg har tilnærmet null kontakt med, og den kontakten som finnes er ofte overfladisk for noen og direkte negativ for andre. Jeg var alene om omsorg for aldrende forelder også. Så søsken er på ingen måte noen garanti, men det er lov å håpe for neste generasjon. 

Anonymkode: 6931e...1a1

[AnonymBruker]

Mr Bergen skrev (På 6.3.2021 den 14.02):

Som enebarn er det vemodig, men samtidig livets gang selvfølgelig, at ens egne foreldre er blitt gamle. Mine er nå i 70-årene og ved god helse så forhåpentligvis har de mange år igjen.

Men kjenner likevel på det at jeg en dag sitter igjen alene med minnene da resten av familien bor langt borte og jeg selv er langtidssingel og barnløs. Den dagen de er borte er det ingen søsken eller andre å mimre med, for det var jo kun oss tre som opplevde. Andre som føler på denne måten?

Og ja, jeg er klar over at det også er positive sider ved å være enebarn ift arv, søskenrivalisering og konflikter

Føler med deg. Min bestevenninne har det på samme måte. Hennes foreldre er begynt å slite med helsa, og hun er helt alene. Ikke har hun egne barn eller kjæreste. Får vondt av henne. 

Til dere som har søsken, men ingen kontakt. Spar dere! For henne og andre enebarn, er det INGEN mulighet for at man kan dele ansvar eller minner. Selv har jeg to søsken, og alle vi har fått tre barn hver. Jeg priser meg lykkelig for søsken og at mine barn får vokse opp med søsken. 

Anonymkode: 7fcf4...9c1

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler med deg. Min bestevenninne har det på samme måte. Hennes foreldre er begynt å slite med helsa, og hun er helt alene. Ikke har hun egne barn eller kjæreste. Får vondt av henne. 

Til dere som har søsken, men ingen kontakt. Spar dere! For henne og andre enebarn, er det INGEN mulighet for at man kan dele ansvar eller minner. Selv har jeg to søsken, og alle vi har fått tre barn hver. Jeg priser meg lykkelig for søsken og at mine barn får vokse opp med søsken. 

Anonymkode: 7fcf4...9c1

Takk for vennlige ord. Det føles stusselig og ensomt å stå alene med ansvaret og på sikt minnene. Og det synes jeg hverken er navlebeskuende eller selvmedlidende å konstatere

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Til dere som har søsken, men ingen kontakt. Spar dere! For henne og andre enebarn, er det INGEN mulighet for at man kan dele ansvar eller minner.

Du kan spare deg. Jeg har INGEN å dele ansvar eller minner med. Det hjelper ikke å ha søsken på papiret, skjønner du. Så du mener at da teller ikke vår sorg over å stå med alt alene? Vi har også attpåtil sorgen over de som burde ha fylt den funksjonen, men velger å ikke gjøre det. 

Anonymkode: 6931e...1a1

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg aldri ville ha enebarn. Om jeg ikke hadde kunnet blitt gravid etter førstemann så hadde jeg adoptert. Søsken er en uendelig glede (for de fleste) og veldig glad for at jeg har broren min. 

Anonymkode: f78d3...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Føler med deg. Min bestevenninne har det på samme måte. Hennes foreldre er begynt å slite med helsa, og hun er helt alene. Ikke har hun egne barn eller kjæreste. Får vondt av henne. 

Til dere som har søsken, men ingen kontakt. Spar dere! For henne og andre enebarn, er det INGEN mulighet for at man kan dele ansvar eller minner. Selv har jeg to søsken, og alle vi har fått tre barn hver. Jeg priser meg lykkelig for søsken og at mine barn får vokse opp med søsken. 

Anonymkode: 7fcf4...9c1

Snakk om unyansert! Jeg har en tungt rusavhengig søster, som har vært inn og ut av institusjoner i en årrekke, og drevet med løgn og terror like lenge. Skal jeg også spare meg? 

Anonymkode: afe82...1c7

[AnonymBruker]

Jeg er også enebarn, singel og barnløs og godt oppi 40-årene. Min far er død, men hans side av familien har jeg uansett ikke hatt kontakt med på 30 år.

Tenker innimellom det samme som TS, dette er rart og vemodig. Min mor lar meg ikke slippe til, eller innlemmer meg i helse/privatliv, så jeg vet ikke noe mer enn det jeg ser. Vi har alltid hatt et distansert forhold så jeg tviler på at jeg i det hele tatt får «lov» å hjelpe henne når hun begynner å skrante om noen år. I så fall vil det bli med masse, masse kjefting (fra hennes side) involvert, for det er kommunikasjonsformen når hun er stresset, syk, ja egentlig uansett hva hun er.

Skal klare å håndtere det praktiske hvis hun trenger å komme på alders/sykehjem, men det å tømme huset, det gruer jeg meg til. Tømme og selge helt alene, uten noen som helst som kan hjelpe. Har alltid sett for meg at jeg på det tidspunktet kom til å ha mann og evt bonusbarn ved min side, men det ser ikke sånn ut.

Det at slektslinjen stopper med meg, har vært en sorg, men jeg tror at jeg har forsonet meg med det. Livet mitt kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde skilt meg for noen år siden, men det hadde absolutt ikke vært bedre.

Når man både er enebarn (rart å kalle seg «barn» som voksen) og barnløs, så... man har mye frihet men også mye tomhet. 

Anonymkode: 6968f...919

[AnonymBruker]

Er mange som har søsken men allikevel står alene med ansvar og bekymringer for syke og aldrende foreldre....men når arven skal fordeles da kan du ta deg faen på at søsken dukker opp og krever sitt.

Anonymkode: aab91...d31