Hvordan ta (d)en alvorlig(e) samtale(n)?

[Hei4321]

Hei dere. Håper det er noen erfarne sjeler der ute med et eller to gode tips og hjelp her.
 

Har vært sammen med min samboer i 3 år nå. Jeg er 25 år, og føler at det nå er på tide å ta et valg med tanke på livet fremover. Jeg er utrolig usikker, men føler på mange vis at jeg trenger noe tid for meg selv før jeg er klar for å være 100% committed og starte familie og alt som hører til. 
 

Må snakke med samboeren min om dette, men det er jo ikke han det er noe galt med. Jeg trenger bare litt tid for meg selv... for ja, å bare være meg - før jeg skal vie livet mitt til barn og familieliv. Er det innafor med pause, eller hva vil han tenke? 
 

I så fall - hva er reglene for en pause, bør vi ha noen regler, hvor lenge bør den vare, osv... 

Håper dere med erfaring fra lignende vanskelig dilemma kan hjelpe meg.

jeg elsker han, og vil ikke såre han/ men om jeg ikke gjør dette nå, er jeg redd jeg alltid vil lure på hvordan det hadde føltes å bare være meg - alene, uten noen andre (jeg har vært i ulike forhold siden jeg var 17, uten særlig pauser...)

Jeg klarer ikke finne ordene til å starte denne samtalen, jeg vil jo ikke såre han. 
 

på forhånd takk ❤️

 

Hilsen J25

Endret 5. mars 2021 av Hei4321

[AnonymBruker]

Du får nesten slå opp og så får dere se om dere vil bli sammen seinere eventuelt. Det er ikke noe som heter pause. Du kan ikke kreve at han venter på deg uten at du skal binde deg til ham. 

Anonymkode: 4df40...dfe

[Sykepleierinnen]

Pause = slutt.

[Gjest Råååsa]

Han kommer til å bli fryktelig såret. Gjør det slutt, og vær singel. La han finne ei som vil det han vil. 

[AnonymBruker]

Om du har så usikre følelser for ham, så er det mester rettferdige mot ham å gjøre det slutt. Er der ting i forholdet som kan forbedres og du kanskje vil kunne få sterkere følelser for ham om dere/han jobber med det, så bør du gi ham en sjanse.

Du bør uansett kommunisere med ham. Del tankene dine og la ham være forberedt på dine usikre følelser per i dag. Hør hva han har å si om saken. Jeg har selv opplevd å bli slått opp med ut av det blå etter ett to års langt forhold. Han valgte å gjøre det etter en bedre middag og hyggekveld. Ganske grusomt. Det verste med bruddet var at jeg ikke var forberedt. Da blir sorgen tyngre å ta. 
 

Hvordan ta initiativ til vanskelige prater..Selv synes jeg det er greit å ta opp vanskelige ting ute på tur. Da selvfølgelig steder det ikke er så mange andre folk i nærheten. Ikke ta det over et måltid. Ikke gjør det for formelt, men så avslappet så mulig.

Anonymkode: ebf29...a74

[AnonymBruker]

Hei4321 skrev (7 timer siden):

Hei dere. Håper det er noen erfarne sjeler der ute med et eller to gode tips og hjelp her.
 

Har vært sammen med min samboer i 3 år nå. Jeg er 25 år, og føler at det nå er på tide å ta et valg med tanke på livet fremover. Jeg er utrolig usikker, men føler på mange vis at jeg trenger noe tid for meg selv før jeg er klar for å være 100% committed og starte familie og alt som hører til. 
 

Må snakke med samboeren min om dette, men det er jo ikke han det er noe galt med. Jeg trenger bare litt tid for meg selv... for ja, å bare være meg - før jeg skal vie livet mitt til barn og familieliv. Er det innafor med pause, eller hva vil han tenke? 
 

I så fall - hva er reglene for en pause, bør vi ha noen regler, hvor lenge bør den vare, osv... 

Håper dere med erfaring fra lignende vanskelig dilemma kan hjelpe meg.

jeg elsker han, og vil ikke såre han/ men om jeg ikke gjør dette nå, er jeg redd jeg alltid vil lure på hvordan det hadde føltes å bare være meg - alene, uten noen andre (jeg har vært i ulike forhold siden jeg var 17, uten særlig pauser...)

Jeg klarer ikke finne ordene til å starte denne samtalen, jeg vil jo ikke såre han. 
 

på forhånd takk ❤️

 

Hilsen J25

Det finnes ikke noen pause. Enten er dere sammen eller så slår dere opp. 

Slår dere opp kan dere begge gjøre hva dere vil. Om dere finner sammen igjen senere vet man ikke. Men han vil bli såret, det er sikkert.

Anonymkode: 60d91...aee

[AnonymBruker]

Du må nesten se på det som det samme som å gjøre det slutt. Du vil såre han like mye, og du vil risikere å miste han. Som andre sier, det er ikke noe som heter pause. Pause fra hva da, fra han liksom? Hører du ikke hvor sårende det er? Du viser deg som usikker på om det er han du vil være sammen med. H

Du kan ikke diktere noen regler for pause heller, når du vil være alene og "finne deg sjæl", så er det fritt frem for han å gjøre akkurat det han vil. Du kan si at du selv ikke vil ligge med noen andre osv, men du kan ikke kreve noe av han. Du har behov for å være alene, kanskje han har behov for å gå på date med hun ene han er avstandsforelsket i, og nå gir du han grønt kort og god grunn til å gjøre det. vis han mener pause er en god ide, så er det fordi han er litt ferdig med deg også.

Selv hadde jeg tatt det som et brudd og gjort alt for å komme over deg og komme meg videre. Pause er pisspreik. Skjønner at man kanskje vil oppleve singellivet når man aldri har gjort det, men man kan nok ikke bare trykke på en pauseknapp i et forhold uten konsekvenser. Jeg sier ikke at en pause og å finne tilbake til hverandre er umulig, men du risikerer forholdet veldig her for noe som du ikke vet hva er engang.

Se gjerne How to be single, det er jo en litt artig film en lørdagskveld, og den handler jo om nettopp dette, ei som må ha pause for å kjenne på å bare være seg selv. Dere kan jo se den sammen, så kan du starte samtalen ut fra det? Hun finner jo ut at det ikke var noe gøy å være singel og vil tilbake til han da, men da har jo han fått seg en annen kjæreste.

Anonymkode: 47b8f...36c

[Gjest Dævendøtte]

Når du tenker tanken på et liv alene en stund, hva tenker du om du finner du at han du gikk i fra finner en ny partner og går videre uten deg? Hva slags følelser får du da?

For en pause er, som de sier over, slutt på forholdet. Du kan ikke forvente at noen går og venter på deg i tilfelle du ønsker å komme tilbake. 

 

[AnonymBruker]

Tror du har helt rett i at det kan hende du går og lurer på hva som hadde skjedd om du hadde vært singel en stund. Samtidig er det litt sånn det funker å forplikte seg til noe - det innebærer jo nettopp en grad av at man velger å bli ved noe selv om det skulle vise seg at man en dag har mer lyst til å gjøre noe annet. (Burde være helt klart, men her sier jeg selvfølgelig ikke at man skal bli med misbrukere eller liknende, det er en helt separat samtale.) Mye i livet er litt sånn, og jeg tror de fleste går og lurer på hvordan ting hadde vært om man hadde tatt en annen utdannelse, en annen jobb, blitt med til en annen by, holdt på et vennskap man ga slipp på og så videre. Mange sier at man angrer mer på ting man ikke gjorde enn ting man gjorde, men jeg tror anger og undring blir en slags konstant man bare må lære seg å takle.

Det jeg får inntrykk av at du håper skal skje her kanskje er at dere blir enige om å ta en pause, du lever singellivet litt, finner ut at det var ok å ha prøvd, men ikke er noe å satse på over lengre tid, og derfor er i stand til å forplikte deg til et samliv uten å måtte gå og lure på hvordan ting kunne blitt. Men det kan da også hende at du trives som singel, eller at du finner noen andre du trives bedre med? Det eneste rimelige da for begge parter blir vel at du heller satser på det enn på forholdet du gikk ut av. Din partner vil trolig være i samme situasjon, og det viser for meg at om dere tar en pause så har dere i praksis slått opp. Det at dere kan bli sammen igjen dersom begge føler for det er ikke noe dere trenger noen ekstra avtale for, og det er vanskelig for meg å se for meg noen form for tidsbegrensning eller rammevilkår som skal gjøre det noe tryggere å ta en pause enn å slå opp som ikke innebærer at du sier fra deg litt av den friheten du håper å få i en pause.

Det andre spørsmålet man bør stille seg er hvordan samlivet deres hadde sett ut dersom du går fra ham, dere har noe tid fra hverandre, og dere så en dag finner sammen igjen. Er det gitt at ting blir like bra som de var? Hadde jeg vært samboeren din tipper jeg jeg ville gått og følt meg ganske såret over at du valgte meg bort, og at dette lett kunne gått over i sjalusi og andre følelser som ville tært på forholdet vårt. For min del tror jeg det ville vært nok til å sikre at jeg ikke har så lyst til å bli sammen med deg igjen selv om vi hadde kunnet skilles uten noen dårlige følelser (som jeg helt ærlig allerede tror blir vanskelig). Kanskje er du sammen med et menneske med mindre disposisjon for sjalusi enn meg, men mitt inntrykk er at jeg ikke er alene der. 

Tror konklusjonen jeg ender på blir at det godt kan hende det er riktig for deg å gå fra kjæresten din, men da ville jeg gjort det fordi jeg heller vil ha frihet enn et fast forhold heller enn fordi jeg tror jeg kanskje kan få både i pose og i sekk, for sistnevnte tror jeg bare blir en stor skuffelse for dere begge. Skjønner godt at det er vanskelig å velge, men til syvende og sist er det litt det du må likevel. Dersom du har behov for å få litt mer konkrete tanker ville jeg kanskje oppsøkt single venner og snakket med dem om hvordan singellivet er - hvordan opplever de det å bare være seg selv? Satt litt på spissen, tror du de hadde bytta liv med deg om de hadde fått tilbudet?

Anonymkode: e6ae3...232

[little fairy]

Det hadde blitt fot usikkert for meg med pause. Hadde ikke klart å være rolig og tro at det kun var en pause hvor han skulle være for seg selv. 

Men du kan godt fortelle at du trenger mer tid for deg selv. Men vær klar over at han kan ta det negativt. Hadde min samboer sagt han ville ha tid for seg selv og mente med det at vi ikke skulle være sammen på en måned eller flere, så hadde jeg taklet det dårlig. For meg handler det om å ta vare på forholdet sammen. For meg kunne det heller betydd å ha en helg her og der alene, finne på altiviteter/hobby/møte venner alene. Kunne sitte hjemme sammen, men uten at man må gjøre noe sammen. Kanskje en reise alene eller med en venninne. 

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet av eksen på en slik måte. Han sa at jeg var hans første kjæreste og at det er jo ofte slik at man ikke finner den rette med en gang og ønsker å leve livet...

Følte jeg bare var en vente-kjæreste til noe bedre dukket opp.

Anonymkode: 772d0...3c9

[AnonymBruker]

Hei4321 skrev (På 5.3.2021 den 22.14):

Hei dere. Håper det er noen erfarne sjeler der ute med et eller to gode tips og hjelp her.
 

Har vært sammen med min samboer i 3 år nå. Jeg er 25 år, og føler at det nå er på tide å ta et valg med tanke på livet fremover. Jeg er utrolig usikker, men føler på mange vis at jeg trenger noe tid for meg selv før jeg er klar for å være 100% committed og starte familie og alt som hører til. 
 

Må snakke med samboeren min om dette, men det er jo ikke han det er noe galt med. Jeg trenger bare litt tid for meg selv... for ja, å bare være meg - før jeg skal vie livet mitt til barn og familieliv. Er det innafor med pause, eller hva vil han tenke? 
 

I så fall - hva er reglene for en pause, bør vi ha noen regler, hvor lenge bør den vare, osv... 

Håper dere med erfaring fra lignende vanskelig dilemma kan hjelpe meg.

jeg elsker han, og vil ikke såre han/ men om jeg ikke gjør dette nå, er jeg redd jeg alltid vil lure på hvordan det hadde føltes å bare være meg - alene, uten noen andre (jeg har vært i ulike forhold siden jeg var 17, uten særlig pauser...)

Jeg klarer ikke finne ordene til å starte denne samtalen, jeg vil jo ikke såre han. 
 

på forhånd takk ❤️

 

Hilsen J25

Hva tenker du å få ut av pausen?  Hvor lenge tenker du at den skal vare?

Trenger du noen dager, en uke, til å finne ut av hva du vil, eller trenger du å være alene over lengre tid?

På meg virker det som om du er på vei ut av forholdet.  Du beskriver en form for "forpliktelsesangst", og det er ikke et godt utgangspunkt for et godt forhold.
Du prøver å rasjonalisere det for deg selv ved å si at du trenger å "bare være deg selv en liten stund før du forplikter deg 100 %", men det er etter min mening bare en unnskyldning. 
Hadde dette vært riktig mann, og riktig tid, hadde du ikke vært redd for å gå glipp av noe, eller vært redd for å miste deg selv.  Da hadde du ikke hatt behov for å ønske en pause, for disse tingene du ønsker kunne du også fått i et forhold. 
 

Jeg tror du må være ærlig mot deg selv om at du ønsker ikke å være i et forhold akkurat nå, og at samboeren din kanskje ikke er den rette for deg.
Jeg tror på at du elsker kjæresten din, men det er ikke alltid at kjærlighet er nok til å få et forhold til å vare over tid.  Som oftest behøves noe mer.

Og uansett hvordan du legger det frem vil det såre samboeren din, men det vil såre enda mer hvis det kommer frem at du gikk med disse tankene i lang tid uten å snakke med ham om det.

Anonymkode: fb7e0...c81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde dette vært riktig mann, og riktig tid, hadde du ikke vært redd for å gå glipp av noe, eller vært redd for å miste deg selv.  Da hadde du ikke hatt behov for å ønske en pause, for disse tingene du ønsker kunne du også fått i et forhold.

Jeg synes dette blir en litt enkel vinkling på det. Selv om det hadde vært (eller er) riktig samboer kan det være vanskelig å si, og tror de færreste synes det er en enkel nok vurdering til at man kan slutte at hvis man noen ganger har lyst til å gå sin egen vei så er det vel ikke meant to be uansett. Tror ikke det er unaturlig, spesielt for relativt unge mennesker, å gå og lure på hva man helst vil av et spennende singelliv eller et stabilt parforhold, selv for de som trives godt i parforholdet. Kanskje er TS i en sånn periode akkurat nå, og bare hun kan si om hun kommer ut av den med fornyet sikkerhet på at hun vil satse på forholdet eller med en visshet om at hun trives bedre for seg selv akkurat nå. Eneste jeg reagerer på her er det jeg ser som en feilslutning i at om man lurer er det automatisk sånn at man må velge å gå, for det tror jeg er å feiltolke naturlige følelser.

Tror dog du har helt rett i at det er lurt å grave litt i hva man ønsker å få ut av en pause. Er det mer tid til seg selv og egne interesser, for eksempel, så er dette som du sier mulig å oppnå i et forhold, og man ville nok vært bedre tjent med det. (Tror også de fleste kjærester har stor forståelse for et slikt ønske.) Men om det heller er å få testa hvordan singellivet er som 25-åring når folk er litt mer voksne enn de var da man var 22, så er nok den eneste måten å få gjort det å bli Singel. Tror man må prøve å være så ærlig som mulig med seg selv og egne følelser her.
 

Sitat

Og uansett hvordan du legger det frem vil det såre samboeren din, men det vil såre enda mer hvis det kommer frem at du gikk med disse tankene i lang tid uten å snakke med ham om det.

Vil også fremheve denne. Det går an å ta en ærlig prat med egen samboer om at man noen ganger lurer på om forholdet er blitt litt satt, at man ikke lenger kjenner på den samme spenningen som man gjorde før eller hva det nå måtte være. Tror ikke man kommer rundt at det er sårt å høre om samboeren din ikke kjenner det på samme måte, men tror de fleste tar det mye bedre enn om det en dag kommer som et lyn fra klar himmel at man egentlig har gått og tvilt i et halvår nå og funnet ut av hva man vil. Kjæresten din har ikke noe krav på å få påvirke beslutningen din, men jeg tror litt åpenhet kan kjennes godt både dersom det ender i et brudd, og dere slipper å lure på om ting kunne ha blitt bedre dersom dere hadde prøvd grep X, Y eller Z, og om dere forblir sammen, og kan tenke tilbake på det som en utfordring dere jobbet dere gjennom. Også kan det jo også godt hende at det å snakke om det med kjæresten din hjelper deg å finne ut av hva du vil, det være seg den ene eller andre veien.

Anonymkode: e6ae3...232

[AnonymBruker]

Hei4321 skrev (På 5.3.2021 den 22.14):

Hei dere. Håper det er noen erfarne sjeler der ute med et eller to gode tips og hjelp her.
 

Har vært sammen med min samboer i 3 år nå. Jeg er 25 år, og føler at det nå er på tide å ta et valg med tanke på livet fremover. Jeg er utrolig usikker, men føler på mange vis at jeg trenger noe tid for meg selv før jeg er klar for å være 100% committed og starte familie og alt som hører til. 
 

Må snakke med samboeren min om dette, men det er jo ikke han det er noe galt med. Jeg trenger bare litt tid for meg selv... for ja, å bare være meg - før jeg skal vie livet mitt til barn og familieliv. Er det innafor med pause, eller hva vil han tenke? 
 

I så fall - hva er reglene for en pause, bør vi ha noen regler, hvor lenge bør den vare, osv... 

Håper dere med erfaring fra lignende vanskelig dilemma kan hjelpe meg.

jeg elsker han, og vil ikke såre han/ men om jeg ikke gjør dette nå, er jeg redd jeg alltid vil lure på hvordan det hadde føltes å bare være meg - alene, uten noen andre (jeg har vært i ulike forhold siden jeg var 17, uten særlig pauser...)

Jeg klarer ikke finne ordene til å starte denne samtalen, jeg vil jo ikke såre han. 
 

på forhånd takk ❤️

 

Hilsen J25

Bare vær ærlig og si det som det er

Anonymkode: 07bb5...e08

[AnonymBruker]

Jeg var deg som 25. Gikk fra kjæresten gjennom 3 år, til tross for at han var min beste venn. Det var på en måte riktig å gjøre, for den rastløsheten jeg kjente på måtte nok stilles, ellers ville jeg sannsynligvis endt opp med å slutte å elske ham etterhvert uansett. 

Han ble knust, jeg raste fra meg, jeg ville etterhvert ha ham tilbake, han var ikke klar og flyttet langt vekk. Jeg har aldri kommet over det, og ikke han heller, egentlig, han gikk etter hvert på en psykisk smell, og jeg  fikk barn med en annen. Jeg aner ikke om det er fordi vi aldri fikk startet et ordentlig liv sammen, eller om vi faktisk er hverandres ene, og det får jeg nok aldri vite  heller. Men jeg vet at det tok nesten ti år før jeg sluttet å savne ham, kunne føle meg helt kvalm av savn helt plutselig. Vi har fremdeles kontakt som venner da, heldigvis. Mitt råd; vær sikker på at du vet hva du gjør og hva du ofrer nå. ❤️

Anonymkode: 82f82...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg var deg som 25. Gikk fra kjæresten gjennom 3 år, til tross for at han var min beste venn. Det var på en måte riktig å gjøre, for den rastløsheten jeg kjente på måtte nok stilles, ellers ville jeg sannsynligvis endt opp med å slutte å elske ham etterhvert uansett. 

Han ble knust, jeg raste fra meg, jeg ville etterhvert ha ham tilbake, han var ikke klar og flyttet langt vekk. Jeg har aldri kommet over det, og ikke han heller, egentlig, han gikk etter hvert på en psykisk smell, og jeg  fikk barn med en annen. Jeg aner ikke om det er fordi vi aldri fikk startet et ordentlig liv sammen, eller om vi faktisk er hverandres ene, og det får jeg nok aldri vite  heller. Men jeg vet at det tok nesten ti år før jeg sluttet å savne ham, kunne føle meg helt kvalm av savn helt plutselig. Vi har fremdeles kontakt som venner da, heldigvis. Mitt råd; vær sikker på at du vet hva du gjør og hva du ofrer nå. ❤️

Anonymkode: 82f82...103

Skal også sies at det hender folk går ut av lange forhold og faktisk er glad for det. Jeg har blitt dumpet av en kjæreste i nærheten av din alder etter et forhold av en liknende lengde som hadde behov for å oppleve livet utenfor forholdet vårt. For meg var det veldig kjipt der og da, men i dag har jeg funnet meg noen andre jeg trives mye bedre med, og selv om vi bare har veldig sporadisk kontakt nå har jeg inntrykk av at det samme stemmer for henne. Får meg ikke helt til å si jeg er glad hun gjorde som hun gjorde, men kan vel heller ikke nekte for at jeg tror vi begge endte med å ha det bedre som konsekvens. Tror det dessverre er veldig vanskelig å si hva man ofrer og hva man eventuelt kan tjene på det, så all mulig lykke til i vurderingen!

Anonymkode: e6ae3...232

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjennom nesten 6 år gikk fra meg fordi han ikke var klar for å satse. Dette måtte jeg forstå og sett med hans øyne der og da var ikke forholdet mye verdt for ham. Det merkelige var at etter å ha gått fra meg, blei han veldig opptatt av meg, alt jeg gjør i sosiale medier er visst interessant. Men jeg ga mye av meg sjøl i det forholdet, blei veldig skuffa og har gått videre med en ny mann. Det er han nye jeg drømmer om framtida med nå. Jeg tenker såklart på eksen en gang iblant, for jeg syntes vi nesten alltid hadde det fint, men min tillit til eksen er borte. Med nåværende kjæreste føler jeg meg trygg på at han ikke forsvinner eller tviler på oss. 

Anonymkode: 4df40...dfe

[tangent]

Det å "ta en pause" står for meg som et feigt brudd. Det man gjør er å begynne å gå ned en vei uten en partner, men være litt uærlig på at man har begynt å gå den veien. Når man først tar et sånt valg så må man i alle fall være veldig klar  over at man setter i gang veldig mange tanker i både seg selv og partneren, og at det for en partner som ikke i utgangspunktet hadde lyst på den pausen, så vil nok de fleste tankene og følelsene være negative, og det vil sannsynligvis påvirke hva han føler for deg i negativ retning. Nå finnes det nok unntak, men jeg synes du bør være mer klar enn å be om en pause. Han bør få full frihet av deg. Det er det eneste rettferdige i mitt hode. Si gjerne at du håper dere kan finne tilbake til hverandre en gang, men at nå trenger du være alene og at dere må stå helt fritt fra hverandre. Allikevel tenker jeg at det kanskje er rett for deg! Du er ung og må ikke binde deg for alltid nå. Og hvis du ikke vil binde deg, så bør du ikke gjøre det. 

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg TS? ❤️

Anonymkode: 98b85...bcb