Stopper angsten deg?

[Gjest Gjest]

Har du noen ganger latt angst stoppe deg fra å gjennomføre noe du har lyst til?

Sitter i det dilemmaet nå og det blir en hel masse tanker om "hva om jeg mislykkes"...

[Usikker]

Har nok dessverre gjort det ja - mange ganger

Men - man må jo bare prøve da. Og få noen "slag i trynet". Men - om man klarer å overvinne denne angsten noen ganger, så risikerer man jo å få en flott opplevelse også da

Lykke til

[aline]

ja, jeg lar angsten stoppe meg på visse områder, dessverre.

går ikke på kino, teater og endel liknende situasjoner pga angsten.

vet det ikke hjelper å kutte ut å gjøre tingene, men orker rett og slett ikke utsette meg for de tingene jeg ikke "må", som jeg vet jeg blir dårlig av.

skal prøve akupunktur nå da, mot angsten, kanskje det hjelper meg til å kunne gjøre mer fritt også.

[Gjest SumoBryter]

Ja, hver dag.

[Gjest Leya]

Ja, eller den gjorde det.

Men jeg tenker at man må bare gutse på og ta noen sjanser. Ellers vinner jo angsten. Og det blirhelt feil. Jeg nekter å sitte inne og glo i veggen resten av livet!

[Gjest Mito24]

Nei.

[Gjest Gjesta]

Den stopper meg kanskje ikke, men den gjør at jeg vurderer ting veldig nøye...

[Gjest Gjest]

angsten har stoppet mye i hverdagen desverre! Den har hindret meg i å leve slik jeg gjorde før angsten. Hindret meg i jobb, sosialt liv og mange helt ordinære ting som man før ikke ville tenkt over.

Hver dag blir en kamp for å komme tilbake til vanlig.

[Gjest Gjesta]

Ja, på diskotek er den eneste plassen jeg virkelig får angst på. Jeg har sluttet helt å gå der , og kommer nok aldri mere til å gå der heller.

[Gjest gjesta]

Ja, eller den gjorde det.

Men jeg tenker at man må bare gutse på og ta noen sjanser. Ellers vinner jo angsten. Og det blirhelt feil. Jeg nekter å sitte inne og glo i veggen resten av livet!

←

[Gjest Gjest]

Ja, eller den gjorde det.

Men jeg tenker at man må bare gutse på og ta noen sjanser. Ellers vinner jo angsten. Og det blirhelt feil. Jeg nekter å sitte inne og glo i veggen resten av livet!

←

Ja, jeg tenker på det jeg og. Kan jo ikke sitte hjemme resten av livet heller. For min del er det å begynne på skole som er oppe til vurdering. Som du sier så kan man ikke sitte hjemme resten av livet heller. Men selv om jeg vet at jeg må ha en jobb/utdannelse så blir det til at jeg tenker "å neeei, hva om jeg mislykkes. jeg kjenner jo ingen der... osv osv" Og slik driver jeg og utsetter og utsetter det. Dumt? Ja, jeg vet innerst inne at det er det, men det første skritter er ofte svæææææært stort.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Av en eller annen grunn virker det mye skumlere å dra et sted for å begynne på skole enn for å starte en jobb. Har aldri hatt noen problemer med "første dag på ny jobb", men første dag på ny skole...... aajjjj... .

[wok]

Jeg prøver å tenke med den personen jeg ønsker å være, og tar de skrittene jeg må for å komme dit. Jeg har lært at når jeg gjør ting jeg egentlig ikke tør, vokser jeg som person.

Hvis jeg har lyst til å være en person som tør å ta ordet i forsamlinger, øver jeg meg på det. Dritskummelt første gangen jeg holdt tale, men jeg hadde jobbet gjennom manuset, var fornøyd med det og ikke minst, jeg ville at de jeg holdt talen for skulle høre god-ordene. Og følelsen etterpå, når jeg fikk tilbakemeldingene, var jeg stolt! Og neste gang var det litt mindre skummelt...

Det samme da jeg skulle ut å reise utenlands alene første gangen, var jeg utrolig redd før jeg kom meg på bussen på 1. etappe. Når jeg var på vei, klarte jeg å ta en ting av gangen, og jeg vokste utrolig på en måneds opphold uten andre normenn i et fremmed land.

Jeg vil ikke la redsel hindre meg i å leve det livet jeg vil ha. Hvis noe hindrer meg i å bli den personen jeg ønsker å være, da jobber jeg med det.

Jeg har følt lammende angst en gang, da jeg skulle prøve å holde en rotte. Det er noen sekunder der som er borte fra hukommelsen, og jeg kom til meg selv i en annen ende av rommet. Men den angsten er ikke hemmende i hverdagen min... hvis jeg ser en liten mus i huset, skvetter jeg, og synes det er ekkelt, men jeg lar ikke meg selv bli hysterisk.

[Gjest Spacegirl]

Ja, i enkelte situasjoner. Er ganske nyinnflyttet her, og har blitt bedt på endel fester. Noe som jo hadde vært en fin måte å bli kjent med folk på, men jeg tør ikke gå for jeg er så redd for at det kommer til å være bare fremmede der. Da kommer jeg sikkert ikke til å tørre si et eneste ord, og så blir alt bare dumt . Ukomfortabelt med masse folk rundt meg...

[Gjest Gjest]

Studerer du Fairy?

[Gjest Spacegirl]

Studerer du Fairy?

←

Nei, jeg har vært syk de siste årene, og ble etterhvert uføretrygdet. Men nå har jeg klart å få meg en jobb, og har fått ordnet sånn at uføretrygden avsluttes. Jobben jeg har fått, innebærer bl.a. å servere på pub, så jeg blir nødt til å venne meg til folkemengder før eller siden .

[Gjest gjest1]

Ja, den stopper meg litt hver dag.

[Gjest 1111]

Ja, hver dag.

Til å reise, grunnet sterk angst for fly.

Til å bruke transport generelt, untatt buss. Kollektivtrafikken skremmer meg ikke like mye som bil, tog, fly o.l. Men har vært et par ganger hvor jeg har måtte gå av bussen også.

Til å si hva jeg mener.

Til å snakke i forsamlinger, i klasserommet, til fremmede, i situasjoner hvor det er mer enn en person tilstede.

Til å være meg selv hele tiden.

[Gjest 1111]

Og ikke minst, den har hindret meg til å få en jobb utenfor studiene.

[reddelinnea]

Har du noen ganger latt angst stoppe deg fra å gjennomføre noe du har lyst til?

Sitter i det dilemmaet nå og det blir en hel masse tanker om "hva om jeg mislykkes"...

←

JA!!! Det har jeg. Masse ganger. Angsten stopper meg å leve livet. Angsten hindrer meg til å gjøre noe. Angsten min styrer hele meg. Det er helt uuutholldbart. Jeg er så lei av hele angsten.