Gjest Gjest Skrevet 22. august 2005 #1 Skrevet 22. august 2005 Er det noen av dere menn i forhold som følger den gode "regelen" om å ikke gå til sengs som uvenner/når partneren sliter? Har dere ofret nattesøvnen for partneren deres noen gang? Nå er jeg dønn fortvilet. Jeg har det ene våkedøgnet etter det andre. Etter tre år med slike perioder er jeg nå totalt mentalt utslitt. Vi har pratet om situasjonen flere ganger og hver gang sier han at han selvfølgelig skal være der for meg som en støttespiller.Men når han merker at jeg sliter med tankene så går han å legger seg. For meg er omtanke og empati utrolig viktig i et forhold. Det å være der for partneren når han/hun sliter. Jeg er stille og rolig av natur og han sier selv at jeg er lite "krevende". Så jeg prater ikke hull i hodet på han.De vonde nettene er et resultat av et stort svik fra hans side. Jeg bruker det ikke mot han ,-bare for å presisere. For meg er det utenkelig å ikke stille opp for den jeg elsker når han behøver meg. Derfor blir jeg så skuffet over at det ikke går andre veien...
Hu i Svingen Skrevet 23. august 2005 #2 Skrevet 23. august 2005 Har ikke noe svar på hva de forskjellige gutta ville gjort, men kanskje du/dere burde prøve å komme gjennom dette sviket hans ved hjelp av f.eks. samtaleterapi/familierådgivning? Hvis du fortsatt sliter sånn etter tre år må det da være god nok grunn for dere begge til å aktivt gjøre noe med situasjonen? Har delvis hatt som deg før, og det forholdet røyk til slutt (alt for sent ser jeg jo nå). Noe av grunnen til at slutten på forholdet var kjærkommen var bla. hans manglende evne til å stille opp når jeg trengte det. Lykke til!
Gjest Milah Skrevet 23. august 2005 #3 Skrevet 23. august 2005 Men det er vel litt drøyt å forvente at partneren skal sitte oppe natt etter natt, fordi man sliter med seg selv??
~sikka~ Skrevet 23. august 2005 #4 Skrevet 23. august 2005 Men det er vel litt drøyt å forvente at partneren skal sitte oppe natt etter natt, fordi man sliter med seg selv?? ← Det synes ikke jeg, når man er i ett forhold hvor man faktisk bor sammen bør man vel støtte den andre uansett hva det gleder?
Gjest Milah Skrevet 23. august 2005 #5 Skrevet 23. august 2005 Det synes ikke jeg, når man er i ett forhold hvor man faktisk bor sammen bør man vel støtte den andre uansett hva det gleder? ← Ja, selvfølgelig.. Men hvis jeg har det vondt med meg selv og ikke får sove på flere uker, kan jeg da ikke kreve at sambo skal sitte opp med meg! Støtte meg kan han da gjøre på andre tidspunkter av døgnet også..
~sikka~ Skrevet 23. august 2005 #6 Skrevet 23. august 2005 Ja det er jo sant. Er enig der da, trodde ikke trådstarter mente at hun hadde hatt problemer med å sove i flere uker.
Gjest SumoBryter Skrevet 23. august 2005 #7 Skrevet 23. august 2005 Jeg hadde faktisk holdt han våken på tvang. Det er hans oppgave å være der for deg, du hadde jo gjort det samme for ham om han slet hadde du ikke?
Gjest Caramba ii Skrevet 23. august 2005 #10 Skrevet 23. august 2005 Du sliter på grunn av et svik han har begått? Han gidder ikke å støtte deg når du har det vondt pga av hans svik? Vel, det høres ut som han absolutt burde ofre nattesøvnen noen netter for å hjelpe deg. Høres også ut som dere kunne trengt litt hjelp eller rådgivning? Jeg synes det er veldig naturlig å være der for sin samboer når den personen sliter. Særlig hvis man ønsker å fortsette i det forholdet.
Gjest Undrende.. Skrevet 25. august 2005 #12 Skrevet 25. august 2005 Jeg undrer meg over at du har hatt disse periodene i tre år. Klarer du ikke å tilgi ham? Er det det som er problemet? Du sier du ikke holder det mot ham, dette store sviket, men jeg oppfatter det som at det er nettopp det du gjør når du krever at han skal sitte oppe med deg. Etter tre år burde det gå opp et lys for deg med tanke på å jobbe intenst med dette store sviket. For meg virker det ikke som om du har tilgitt ham. Det må du for å komme videre. Ellers vil du sannsynligvis slite med disse våkeperiodene dine til du dør. Tenk etter, hva tjener det deg å fremdeles slite med dette? Hva får DU ut av det? Oppmerksomhet fra ham? "Straffe ham" med å holde ham våken fordi DU sliter? Velte deg i selvmedlidenhet? Når du tilgir ham, vil dette være et problem som hører fortiden til. Klarer du ikke å tilgi ham, så må du tenke over om det er noen vits i å være sammen i det hele tatt. For da vil du ha det slik som dette lenge.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå