Far mener barnet må utredes, jeg er ikke enig!

[AnonymBruker]

 

Jeg har en jente på 11 år som har fast bosted hos meg. Hun har samvær med faren sin annenhver helg og i ferier. Faren vil nå at jenta skal utredes for ADHD, da han nettopp har fått påvist diagnosen selv. Flere i hans familie har det. Han påstår han ser tegn hos jenta (har visst gjort det lenge) som han kjenner igjen hos seg selv. 

Han sier hun har indre uro og har et stort behov for stimuli. At hun sliter med å regulere følelsene sine osv. 

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelsen av jenta, jeg opplever henne som en vanlig 11-åring. Hun brukte litt tid på å finne seg til rette her vi bor (flyttet for to år siden), og har hatt litt problemer med venninner på skolen. Men jeg synes det er rart at skolen ikke har sagt noe om dette, dersom hun skulle ha ADHD? Jeg opplever at hun er "flink pike", gjør ikke så mye utav seg. 

Kan det være at jenta er flink til å "kamuflere" eventuelle utfordringer hun har for meg og skolen, og at det kommer bedre frem når hun er hos far? 

Noen her med barn (helst jenter) med ADHD som kan fortelle litt om hvordan dere opplever barnet deres? 

 

Anonymkode: bbf06...22e

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å utrede? Er det ikke noe galt så vil jo utredningen bekrefte det. Det er jo ikke en vond medisinsk undersøkelser, det er vel bare div. samtaler og tester. 

Jeg er voksen og lurer på om jeg har ADHD, har slitt så utrolig mye med konsentrasjon og indre uro oppigjennom. Er ganske smart så på skolen ble jeg ansett som distre og surrete bare men klarte meg fint. Men på høyere studier og i jobb har jeg slitt mye. Nå tenker jeg å be om utredning for å se om det er noe.

Det er jo fakta at ADHD er arvelig. Han føler vel også på at det var kjipt at ikke han ble utredet som barn og fikk hjelp da, og ønsker ikke at datter skal gjennom det samme. Det forstår jeg godt. 

Anonymkode: 7809b...63d

[AnonymBruker]

Her bør du spille på lag. Få jenta utredet om far ser et behov. Kanskje du ikke fanger opp noe som potensielt er et problem. Her er det en vinn/vinn situasjon. Enten har hun en adhd diagnose som fanges opp og får hjelp med, eller så er det ingen diagnose og livet går sin vante gang. Hva er problemet? Hvorfor motsetter du deg dette? Er du bare vanskelig for du har underliggende problemer med faren til barnet?

Anonymkode: a0ed2...3ed

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du sette deg på bakbeina for dette? Kan du ikke la far ordne med henvisning og mas for å få henne utredet? Det er ikke sånn at de finner noe som ikke er der. Har hun ikke ADHD, får hun heller ikke diagnosen. Ingen skade gjort

Anonymkode: 2e577...e91

[AnonymBruker]

Det finnes flere typer ADHD, det er mer enn bare virke hyper og uregjerlig. Jenter har ofte den stille typen som ikke ses utenpå like godt, men som gir indre uro og ofte vansker med å få utnytte hele sitt postensiale på skolen. Hadde absolutt utredet hvis dere får mulighet til det, ikke vent på at skolen skal si noe, for det gjlr de ikke med mindre det er veldig tydelig.

Anonymkode: f3aba...250

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig overrasket over at han mener vi bør utrede jenta, for jeg tror virkelig ikke hun har noen diagnose! Han forteller om flere episoder og tegn som han mener er tegn på ADHD, og påstår at jenta selv har sagt til ham at hun synes det er vanskelig å sitte i ro og å konsentrere seg. 

Jeg finner det merkelig at hun ikke sier noe om dette til meg, da vi snakker om alt hjemme hos oss. Hun kan sitte lenge med mobil, tegning, lego etc, uten at jeg kan se noen tegn til uro. Far mener dette er ting som gir henne stimuli, og at det er derfor hun kan holde på med dette over lengre perioder. 

Ja, hun har slitt litt med venner, følt seg litt utestengt osv. Hun er veldig følsom, og kan synes det er vanskelig i overgangssituasjoner. Hun har hengt litt etter i lesing, skriving og regning, men utover det er hun helt "vanlig" i mine øyne. Etter min mening går det veldig bra med henne nå, hun trives på skolen (selv om far påstår at hun ikke gjør det) og har virkelig blomstret. Far ser henne ikke i hverdagen slik jeg gjør, han bor et stykke unna. 

 

TS

Anonymkode: bbf06...22e

[AnonymBruker]

Her er det du som gjør deg vanskelig, TS. Siden far ikke ser henne daglig, så ser nok han dette bedre enn deg. Tror du har blitt litt hverdagsblind.

Anonymkode: 83378...309

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her er det du som gjør deg vanskelig, TS. Siden far ikke ser henne daglig, så ser nok han dette bedre enn deg. Tror du har blitt litt hverdagsblind.

Anonymkode: 83378...309

Jeg synes det er merkelig at han beskriver en helt annen jente enn det jeg ser. Men jeg har gått med på en samtale med ham og læreren til jenta. Tror ikke han får "medhold" fra skolen, da de ikke har nevnt noe enda i alle fall..

 

TS 

Anonymkode: bbf06...22e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes det er merkelig at han beskriver en helt annen jente enn det jeg ser. Men jeg har gått med på en samtale med ham og læreren til jenta. Tror ikke han får "medhold" fra skolen, da de ikke har nevnt noe enda i alle fall..

 

TS 

Anonymkode: bbf06...22e

Men hva er problemet med å gjøre en utredning? Hvis du har rett er jo ingenting galt. Hvis du tar feil derimot så kan hun få mye igjen for å få vite dette nå, i stedet for i voksen alder  Du må ikke være så bastant at det kan gå utover helsa til ditt eget barn, vær så snill.

Anonymkode: a3c21...580

[AnonymBruker]

Jenter blir ofte veldig sent diagnosisert med ADD/ADHD fordi de ikke viser de typiske tegnene på diagnosen da de ofte er mer rolige enn guttene. Hvis han ser tegnene så er det vel bare bra å utforske det videre og undersøke om det er noe i det? Det må jo være ønskelig at hun får raskere hjelp og veiledning hvis hun har en diagnose?

Anonymkode: fb533...10e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg ble veldig overrasket over at han mener vi bør utrede jenta, for jeg tror virkelig ikke hun har noen diagnose! Han forteller om flere episoder og tegn som han mener er tegn på ADHD, og påstår at jenta selv har sagt til ham at hun synes det er vanskelig å sitte i ro og å konsentrere seg. 

Jeg finner det merkelig at hun ikke sier noe om dette til meg, da vi snakker om alt hjemme hos oss. Hun kan sitte lenge med mobil, tegning, lego etc, uten at jeg kan se noen tegn til uro. Far mener dette er ting som gir henne stimuli, og at det er derfor hun kan holde på med dette over lengre perioder. 

Ja, hun har slitt litt med venner, følt seg litt utestengt osv. Hun er veldig følsom, og kan synes det er vanskelig i overgangssituasjoner. Hun har hengt litt etter i lesing, skriving og regning, men utover det er hun helt "vanlig" i mine øyne. Etter min mening går det veldig bra med henne nå, hun trives på skolen (selv om far påstår at hun ikke gjør det) og har virkelig blomstret. Far ser henne ikke i hverdagen slik jeg gjør, han bor et stykke unna. 

 

TS

Anonymkode: bbf06...22e

Er fremdeles enig med pappan. Mitt barn er selv midt i utredning nå på noe av det samme grunnlaget som pappan til din drar frem. Tok lang tid før jeg så det, men da jeg så etter de rette tingene var det ganske opplagt. Men det har vært en kamp siden det ble utsatt i mange år, alt hadde vært lettere hadde det blitt tatt tak i før.

Anonymkode: f3aba...250

[AnonymBruker]

Jobber i skole, og har sett mange elever som burde fått hjelp, men aldri fikk det fordi enten mor eller far nektet utredning.

Det er slik at man fort kan se seg blind på egne barn, derfor synes jeg du burde ta det på alvor når far sier at han ser tendenser.

Det er ikke farlig med en utredning, bedre å være sikker, enn å nekte. Dersom jenta faktisk viser seg å ha adhd, så gjør du en bjørnetjeneste ved å nekte utredning. I værste konsekvens kan slikt gå utover skole og jobb senere i livet. 

Dersom hun ikke får noen diagnose så vet dere at alt er bra. Vil si det uansett er omsorgssvikt å sette seg på bakbena og nekte utredning.

Anonymkode: 9ab7a...bbf

[AnonymBruker]

Jeg mener at siden jenta ikke har så store utfordringer (i mine øyne, som faktisk ser henne i hverdagen), er det meningsløst å "dra" henne gjennom en utredning nå som hun endelig har slått seg til ro her. Som jeg nevnte er hun ganske følsom, og jeg vil nødig at hun skal få opplevelsen av at hun er annerledes eller at det er noe "feil" med henne.

 

TS 

Anonymkode: bbf06...22e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg mener at siden jenta ikke har så store utfordringer (i mine øyne, som faktisk ser henne i hverdagen), er det meningsløst å "dra" henne gjennom en utredning nå som hun endelig har slått seg til ro her. Som jeg nevnte er hun ganske følsom, og jeg vil nødig at hun skal få opplevelsen av at hun er annerledes eller at det er noe "feil" med henne.

 

TS 

Anonymkode: bbf06...22e

Jeg har vært borti flere slike foreldre som selv sier at de ikke ser så store utfordringer i hverdagen (er lærer). Det betyr ikke at jenta di ikke kan ha annen atferd på skole, hos faren sin, eller andre steder enn når hun er hjemme hos deg.

Synes du er utrolig egoistisk her. Det er tydelig at du tenker mer på deg selv og ikke barnets beste når du nekter utredning. Utredning er en lang prosess, men også noen ganger helt nødvendig. Da må du som forelder være en tydelig voksen som faktisk kan ta de kjipe valgene, og ikke skjerme jenta di for alt som kan føles kjedelig og ubehagelig. Du har en rolle som mor, og skal ikke være kamerat/kompis med jenta di. Du skal være en trygg voksen, det opplever jeg deg ikke som når du ikke tar dette på alvor.

Er det slik at du tenker at det er en skam om jenta di skulle ha en diagnose?

Anonymkode: 9ab7a...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært borti flere slike foreldre som selv sier at de ikke ser så store utfordringer i hverdagen (er lærer). Det betyr ikke at jenta di ikke kan ha annen atferd på skole, hos faren sin, eller andre steder enn når hun er hjemme hos deg.

Synes du er utrolig egoistisk her. Det er tydelig at du tenker mer på deg selv og ikke barnets beste når du nekter utredning. Utredning er en lang prosess, men også noen ganger helt nødvendig. Da må du som forelder være en tydelig voksen som faktisk kan ta de kjipe valgene, og ikke skjerme jenta di for alt som kan føles kjedelig og ubehagelig. Du har en rolle som mor, og skal ikke være kamerat/kompis med jenta di. Du skal være en trygg voksen, det opplever jeg deg ikke som når du ikke tar dette på alvor.

Er det slik at du tenker at det er en skam om jenta di skulle ha en diagnose?

Anonymkode: 9ab7a...bbf

Støtter denne.

Om alle andre ser det TS, men ikke deg, er ikke det nok å reagere på? Er det ikke like viktig hvordan hun har det hos far? Slike diagnoser har også en arvelig komponent, så det der viktig å få sjekket henne.

Det er da ikke en skam å ha en diagnose. Det er bedre å få det tidlig, om det er noe, så hun kan få ekstra støtte.

Anonymkode: a3c21...580

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg mener at siden jenta ikke har så store utfordringer (i mine øyne, som faktisk ser henne i hverdagen), er det meningsløst å "dra" henne gjennom en utredning nå som hun endelig har slått seg til ro her. Som jeg nevnte er hun ganske følsom, og jeg vil nødig at hun skal få opplevelsen av at hun er annerledes eller at det er noe "feil" med henne.

 

TS 

Anonymkode: bbf06...22e

Selv om utfordringene ikke er så store, så betyr det ikke at det ikke er utfordringer. Nei, det er aldri meningsløst å utrede jenta. Hva om hun har en diagnose og kan få hjelp istedenfor å pine seg selv gjennom åresvis med dårlige skole- og sosiale opplevelser fordi du ikke ville undersøke det nærmere? 

Det er en ganske høyere risiko for å droppe ut av studier, selvmord bl.a for mennesker med ADD/ADHD, og jo tidligere man får hjelp og veiledning jo bedre livskvalitet kan man få.

Anonymkode: fb533...10e

[AnonymBruker]

Det virker som du er mer lysten på å «ha rett» enn i å finne det beste for ditt barn. Og OM du har rett er det uansett viktig for barnet å bli tatt på alvor, å ha i bagasjen at de prøvde, enn å ha med seg at de ikke prøvde. 

Anonymkode: 06beb...412

[AnonymBruker]

Jeg har sett dette noen ganger, og det er et kjempeproblem når en forelder ikke greier å se barnet som et selvstendig individ, men bare en forlengelse av seg selv. Det er også vanlig at nydiagnoserte med adhd er litt "nyfrelst" og trer diagnosen på alle andre rundt seg. Ta en samtale på familievernkontoret, og dersom han ikke gir seg kan du bli med på en utredning.

Men en utredning er ikke "bare", en del barn opplever dette som veldig ubehagelig. De barna jeg har sett var positiv på første runde, men da den ene foreldren trumpet gjennom flere utredninger, siden den første ikke gav ønsket resultat, gruet de seg veldig, og det førte til mye dårlige følelser og konflikt, som selvsagt falt på den forelderen som har barnet mest og må ta støyten ved å bli med, otivere osv. Veldig vondt å være vitne til, spesielt når det er åpenbart at problemene ofte skyldes at barnet blir understimulert og mangler rutiner hos den ene foreldren, mens disse problemene er fullstendig fraværende i det andre hjemmet og på skolen. 

Anonymkode: afa55...a55

[AnonymBruker]

Hva er greia med å nekte utredning? Er det viktigere å ha et friskt barn "på papiret" enn å sikre riktig oppfølging som kan bedre barnets livskvalitet og muligheter? 

Anonymkode: f8879...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har sett dette noen ganger, og det er et kjempeproblem når en forelder ikke greier å se barnet som et selvstendig individ, men bare en forlengelse av seg selv. Det er også vanlig at nydiagnoserte med adhd er litt "nyfrelst" og trer diagnosen på alle andre rundt seg. Ta en samtale på familievernkontoret, og dersom han ikke gir seg kan du bli med på en utredning.

Men en utredning er ikke "bare", en del barn opplever dette som veldig ubehagelig. De barna jeg har sett var positiv på første runde, men da den ene foreldren trumpet gjennom flere utredninger, siden den første ikke gav ønsket resultat, gruet de seg veldig, og det førte til mye dårlige følelser og konflikt, som selvsagt falt på den forelderen som har barnet mest og må ta støyten ved å bli med, otivere osv. Veldig vondt å være vitne til, spesielt når det er åpenbart at problemene ofte skyldes at barnet blir understimulert og mangler rutiner hos den ene foreldren, mens disse problemene er fullstendig fraværende i det andre hjemmet og på skolen. 

Anonymkode: afa55...a55

Samtidig så er det mulig at det er TS som ser på barnet som en forlengelse av seg selv, og ikke ser disse tegnene som far ser. 

Anonymkode: fb533...10e