Gnisten er helt borte og vi prater nesten ikke sammen mer

[AnonymBruker]

Hei. Etter å ha vært sammen i 12 år sklir jeg og partneren min nå mer og mer fra hverandre. Jeg elsker han men det er ikke noe kjærlighetsforhold lenger og jeg er usikker på hva jeg vil videre. Han er sliten og vil bare sitte hjemme og slappe av. Jeg vil møte mennesker, finne på mye forskjellig og ha det gøy. Vi har tre barn sammen og å flytte ut og se dem annenhver uke føles som et mareritt. Skal jeg leve i et parforhold uten nærkontakt og der jeg hele tiden går å irriterer meg over mannen min eller skal jeg gå, bryte opp familien men mest sannsynlig få det bedre med meg selv?

han mistrives i jobben og er mye sliten men dette har vart veldig lenge nå og han gjør ingenting for å få det bedre selv. Vi har snakket om dette mange ganger men situasjonen føles så fastlåst. Han blir bedre en kort stund men så faller han tilbake igjen. Det virker ikke som han takler alt ansvaret som føler meg en stor familie.

noen som har noe erfaring rundt dette? Jeg er usikker på om det finnes noe håp for oss nå som jeg ikke klarer tanken på å ha sex med han en gang. Etter å ha gått så lenge og vært sur fordi arbeidsfordelingen i huset og ansvaret for å følge opp alt hovedsaklig har ligger hos meg har jeg vendt meg til en mentalitet der jeg «later som» alle oppgavene er mine. Kanskje for å irritere meg mindre over at han ikke gjør sin del men det har ført til at parfølelsen også har forsvunnet.

noe av dette er nok min feil også så jeg legger ikke all skyld på han. Jeg ser bare ikke løsningen.

Anonymkode: a3ca9...6cf

[AnonymBruker]

Hadde prøvd parterapi.

Menn synes ofte veldig synd på seg selv og evner ikke å se hva kvinnen gjør for han.

Han høres egoistisk og egenrådig ut.

Ikke rart du ikke er forelsket i han når han oppfører seg som en av ungene deres.

Han må også bytte jobb!!! Dette må han vel forstå selv? Eller er han både lat OG idiot?

Anonymkode: 52c7a...84a

[AnonymBruker]

Vi har prøvd det en gang tidligere. Var der to ganger og dit skal vi visst ikke tilbake. Han holder på søke seg ny jobb nå men han sikter ekstremt høyt og de jobbene han vil ha er der veldig få av. Han er konfliktsky og tar ikke opp på jobb om det er noe han plages med. Dette irriterer meg nesten mest av alt. At han skal fungere optimalt på jobb og ligge som et slakt her hjemme når han kommer hjem. Lar det gå utover oss. Veldig ofte kan jeg føle den tunge stemningen hans allerede når han kommer i gangen og humøret mitt blir raskt dårligere av det. Hvis han er bort en helg føles ting bedre og det synes jeg er trist.

Anonymkode: a3ca9...6cf

[AnonymBruker]

Planlegg uka sammen.
Sett av tid til husarbeidet og bli enige om en fordeling av arbeidsoppgavene. 
Sett også av tid til par-tid, der dere to gjør noe hyggelig sammen uten skjerm. TVtitting er ikke par-tid. Gå en tur, sitt og snakk sammen, massér hverandre, gjør en hobbyaktivitet sammen.
Begynn å prate sammen igjen. Spør hverandre ut om følelser og tanker, fremtidsønsker og fantasier. Lytt til hverandre, still gode oppfølgingsspørsmål. Utforsk og bli kjent med hverandre igjen, antagelig har dere forandret dere mye siden sist dere snakket ordentlig sammen, kanskje har verdisynet deres også endret seg noe? Det kan være spennende å prate om.

Dere bør også begynne i samlivsterapi, i det minste bør mannen din ta seg et par timer med en psykolog for å få noen mestringsstrategier slik at han takler livet sitt bedre. Hans skrale psyke er hans eget ansvar, og ikke noe han kan lempe over på deg og barna. Han er nødt til å ta tak.

Anonymkode: 009f4...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Planlegg uka sammen.
Sett av tid til husarbeidet og bli enige om en fordeling av arbeidsoppgavene. 
Sett også av tid til par-tid, der dere to gjør noe hyggelig sammen uten skjerm. TVtitting er ikke par-tid. Gå en tur, sitt og snakk sammen, massér hverandre, gjør en hobbyaktivitet sammen.
Begynn å prate sammen igjen. Spør hverandre ut om følelser og tanker, fremtidsønsker og fantasier. Lytt til hverandre, still gode oppfølgingsspørsmål. Utforsk og bli kjent med hverandre igjen, antagelig har dere forandret dere mye siden sist dere snakket ordentlig sammen, kanskje har verdisynet deres også endret seg noe? Det kan være spennende å prate om.

Dere bør også begynne i samlivsterapi, i det minste bør mannen din ta seg et par timer med en psykolog for å få noen mestringsstrategier slik at han takler livet sitt bedre. Hans skrale psyke er hans eget ansvar, og ikke noe han kan lempe over på deg og barna. Han er nødt til å ta tak.

Anonymkode: 009f4...c02

Tusen takk for mange gode råd 🙂

Anonymkode: a3ca9...6cf

[Carrot]

Terapi funker kun om dere begge vil det samme, jeg ville ikke kastet bort tid på det, derimot ville jeg gitt han forsøkt være helt ærlig med han, si hvordan du har det - at denne runddansen deper følelsene dine og at du er på vei å bli for sliten til å orke kjempe mer - spør han hva han vil, men vær forberedt på at han kanskje vil ha et liv uten deg han også.. 

Endret 5. mars 2021 av Carrot

[AnonymBruker]

Carrot skrev (Akkurat nå):

Terapi funker kun om han vil, jeg ville ikke kastet bort tid på det, derimot ville jeg gitt han forsøkt være helt ærlig med han, si hvordan du har det - at denne runddansen deper følelsene dine og at du er på vei å bli for sliten til å orke kjempe mer - spør han hva han vil, men vær forberedt på at han kanskje vil ha et liv uten deg han også.. 

Enig med @Carrot. Jeg hadde sagt det som det var, at dette tærer såpass på deg, at du er på vei ut av forholdet følelsesmessig. Ikke som en trussel, men som at han skal forstå realiteten av dette, om dere ikke løser problemet.

Deretter hadde jeg spurt han hva han tenker at han vil, og hvordan han eventuelt mener dere kan løse dette. Og ikke minst om han er villig til å finne en felles løsning for dere. 

Anonymkode: bf1c6...0cd

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Terapi funker kun om dere begge vil det samme, jeg ville ikke kastet bort tid på det, derimot ville jeg gitt han forsøkt være helt ærlig med han, si hvordan du har det - at denne runddansen deper følelsene dine og at du er på vei å bli for sliten til å orke kjempe mer - spør han hva han vil, men vær forberedt på at han kanskje vil ha et liv uten deg han også.. 

ja det er helt sant. Jeg merker jo at han ikke føler det samme lenger han også. Han sliter nok med dette like mye som jeg gjør.

Anonymkode: a3ca9...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei. Etter å ha vært sammen i 12 år sklir jeg og partneren min nå mer og mer fra hverandre. Jeg elsker han men det er ikke noe kjærlighetsforhold lenger og jeg er usikker på hva jeg vil videre. Han er sliten og vil bare sitte hjemme og slappe av. Jeg vil møte mennesker, finne på mye forskjellig og ha det gøy. Vi har tre barn sammen og å flytte ut og se dem annenhver uke føles som et mareritt. Skal jeg leve i et parforhold uten nærkontakt og der jeg hele tiden går å irriterer meg over mannen min eller skal jeg gå, bryte opp familien men mest sannsynlig få det bedre med meg selv?

han mistrives i jobben og er mye sliten men dette har vart veldig lenge nå og han gjør ingenting for å få det bedre selv. Vi har snakket om dette mange ganger men situasjonen føles så fastlåst. Han blir bedre en kort stund men så faller han tilbake igjen. Det virker ikke som han takler alt ansvaret som føler meg en stor familie.

noen som har noe erfaring rundt dette? Jeg er usikker på om det finnes noe håp for oss nå som jeg ikke klarer tanken på å ha sex med han en gang. Etter å ha gått så lenge og vært sur fordi arbeidsfordelingen i huset og ansvaret for å følge opp alt hovedsaklig har ligger hos meg har jeg vendt meg til en mentalitet der jeg «later som» alle oppgavene er mine. Kanskje for å irritere meg mindre over at han ikke gjør sin del men det har ført til at parfølelsen også har forsvunnet.

noe av dette er nok min feil også så jeg legger ikke all skyld på han. Jeg ser bare ikke løsningen.

Anonymkode: a3ca9...6cf

Tror det er viktigere nå mer enn noen gang at dere begge og ikke bare han ser alvoret i dette her. Som regel er man flink til og ikke plukke på de feilene man selv også har I et parforhold. Denne pandemien for eks. Viser jo hvor utfordrende det har vært for enormt mange av oss som er i et forhold på hvor tøft det egentlig er. 

 

Du er tøff som virkelig tør og stå frem med hvordan du har det akkurat nå og det skal du ha for. Dere har tross alle disse årene greid og grunnlegge et fantastisk hjem med sikkert 3 flotte barn som har hva andre bare kunne drømt om. Det er tøft og stå i det når man ikke lenger føler det samme for hverandre. Men gang på gang så ser man jo at det er fullt mulig og finne tilbake til hverandre igjen og gjøre om på den livsgnisten igjen. 

 

Jeg tror liksom. Ikke på at alle oss her inne kan egentlig gi deg noe konkret svar på dette annet enn at dette ligger i deres begge hender. Spesielt fordi dere også er foreldre. Dere har nok og ty til om dagen men vi er alle skapt  på en måte hvor man faktisk kan innse sine feil og velge og gjøre noe med det. Det handler ikke om og ha plikt sex eller ta stilling til ansvar konstant hjemme. Men og finne den balansen. Hva er det som egentlig har holdt dere sammen ikke sant?

 

Finn den gnisten. Dere må sette dere ned og ta en alvorsprat og rydde i mye sammen som mann og kone. Han må være villig til og forandre på ting og det må du også. Men det vil kreve jævlig mye av dere fordi dere har vært sammen såpass så lenge. Hvis du tenker at det er Over nå fordi du har det sånn så tar du jammen meg feil. Ikke ødelegg noe dere har smidd sammen så lenge. Det er for all del ikke verdt det i vår generasjon. 

 

Et hjem uten mor og far for barn uansett hvor gamle de blir er et ødelagt hjem i følge min kultur. Men her må dere samarbeide som sagt

 Du må prøve og komme mer i dybden på oppgittheten hans og få frem følelsene han har rundt de mest sårbare ting. Si at du er med. Du er med hele veien og det har du gjort så lenge du har husket. At selv  om ikke sex og egentid og trivsel er en del av hverdagslivet så må man forsøke og endre på ting for og få ting til å skje. Ta den praten. Og  gjør det med sunn fornuft. Ingen vits i og brøle og krangle om noe dere aldri blir enige om. 

 

Hvis han trenher at du støter Han i å bytte jobb så ty til alle de gedigene mulighetene dere har bare sammen. Hvis du føler at det er for mye for deg og ta så mye ansvar hjemme så sett opp en rutine på hvordan det kan gjøres sammen. Men med omhu. Respekt. Og nye regler. Og for guds skyld prøv og sette av hvertfall et par timer om det så er fred lør eller søn til og være sammen. Bare dere to. Diskuter ting dere ikke har gjort på lenge som gleder dere. Som får frem gnisten i dere. Som gjør at dere eer villig til og elske hverandre for den dere er sammen akkurat som da dere valgte hverandre for 12 år siden. Det er den eneste måten og finne ut av ting på. Han har sett deg på sitt beste og sitt aller verste. 

 

Da tror jeg ikke jeg bør legge til noe mer her. 

Jeg heier på dere. 

 

Lykke til videre ❤️

 

Anonymkode: 998b6...9de

[AnonymBruker]

Har ikke så mange råd, men vil si du ikke er alene. Dette høres ut som mitt forhold i våre dårlige perioder, og vet hvor håpløst det er. Vi har også vært sammen like lenge, og venter nummer to. Ingen planlagt graviditet.

Problemet her er at samboer har noen "mørke" episoder i løpet av året, hvor alt er feil. Familielivet, jobb osv. Jeg har nå innsett at "jobben" ligger hos han, for man må være to for å prøve. Jeg er lei av å prøve å tilrettelegge og fikse alt, for en som kun ser det negative når det er mørkt. Vi holdt på å gå fra hverandre i høst, men han klarte å skjerpe seg igjen. 

Det føles som vi kun er Familie as, han skjønner ikke (eller bryr seg ikke) at parforholdet også trenger oppmerksomhet.

Jeg tenker uansett å gi det ett par år, pga babyen som kommer snart, om ikke han går først . Vokste selv opp med foreldre som holdt ut til barna ble stor, og det anbefales virkelig ikke 

Anonymkode: cf431...d7f