Melde fra til barnevernet eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne med et barn på 10 mnd. Hun har samboer også, kjenner han ikke så veldig men har jo hilst på han og pratet med han et par ganger. 
Jeg er ofte på besøk hos hun (ja til og med i disse korona tider) og så å si hver gang vi har avtalt at jeg skal komme så har ingen av dem stått opp enda. Noen av gangene har hun heller IKKE lukket opp døren (det har kun skjedd 2 ganger da) for da har dem sovet å ikke hørt jeg har ringt på. Venninna mi sa til meg i fortrolighet at hun slet fysisk men også psykisk. Hun har mest sannsynlig fibromyalgi (Ikke påvist ennå) som sliter hun fullstendig ut, hun sier smertene er uutholdelige til tider og hun blir trøtt og sliten av å ha så vondt og det er grunnen til at hun ofte ligger i sengen til langt utpå dagen. Hun står omtrent aldri opp før kl 12:00. 
Typen virker som en tafatt person som også alltid sover når jeg kommer dit, eller er alltid inne på rommet foran pcen og han bidrar ikke med en skit i følge venninna mi, hun står for absolutt alt av husarbeid osv selv om hun har så vondt. Det ser alltid strøkent ut der forresten så det er ikke skittent eller rotete der. Ungen har også alltid reine klær, sengetøy osv. Alt er rent der. 

Det som derimot bekymrer meg er at barnet ikke får den oppmerksomheten som han fortjener. Venninna mi har sagt at hun har veldig lite overskudd og han får kun det nødvendige som alle måltidene sine, mer har hun ikke kapasitet eller ork til og jeg vet hun er lei seg for dette selv også. De er omtrent aldri ute med han i frisk luft og kun innestengt hjemme. Gutten sover mye av dagen og er mye overlatt til seg selv på gulvet osv.

Det er en veldig snill og blid gutt, smiler alltid og ler når jeg kommer på besøk. 
Jeg var ikke klar over at det stod så dårlig til før noen måneder siden og har derfor nå passet gutten hver eneste dag i 2 uker. Jeg syns synd på han og alt han går glipp av. Jeg jobber så og si alltid kveldsvakt og pleier hente gutten rundt 11:00 tiden og enten ta han med ut på en lang tur i vognen mens andre ganger tar jeg med han hjem til meg selv og da kjører jeg han hjem i rundt 14:30 tiden samtidig som jeg skal på jobb.

I helgene har jeg fri og har hatt han 2 helger nå fra lørdag til søndag. Henter han 09:00 på lørdagene og leverer han 18:00 på søndagene. Han elsker å være hos meg virker det som å jeg aktiviserer han mye, tar han med ut på trilleturer og alt. Jeg gjorde dette for å hjelpe venninnen min men mest fordi jeg syns synd på gutten.
Jeg får penger for all maten hans, bleier, våtservietter, MME og alt han trenger altså. Men jeg lurer på hvor lenge vi kan holde på sånn? Jeg føler det blir litt feil samtidig? Altså, det er koselig å passe han og har all min tid og overskudd til det men det er vel ikke meningen det skal være slik? 
Venninna mi er veldig glad i han og har gjort så godt hun kan, men det er jo ikke godt nok så hva gjør man da? Skal jeg virkelig melde fra dette til barnevernet? Hun sa jo hvordan det egentlig var i fortrolighet til meg. 
Skal jeg vente å se det an om hun kommer seg etterhvert og fortsette å ha gutten noen uker/måneder til før jeg eventuelt melder i fra? 
 

Hva syns dere om dette? Det er vel ikke sånn her det skal være eller er det jeg som er altfor bekymret? 

Anonymkode: 85478...d20

[Pillarguri]

For en flott venninne du er.  En sånn venn skulle alle ha hatt.  Du gjør en kjempeinnsats for dette barnet.

Det høres ut som om dette er en barnevern sak, men jeg er ikke helt sikker.  Hva med å prøve å ta en alvorlig prat med venninnen din først.  Si til henne hvor alvorlig du synes situasjonen er, og at hun må ta seg sammen, eller få samboeren til å ta seg sammen. Barnet må aktiviseres og få frisk luft.  Skal han begynne i barnehage snart?  Si at hvis ikke ting bedrer seg radikalt  i løpet av noen uker vil du føle deg tvunget til å sende bekymringsmelding til barnevernet.  Kanskje de bare trenger litt hjelp og rettledning. 

[AnonymBruker]

Du må jo selv sette grenser for hvor mye du vil passe.. 
Jeg vet ikke helt om dette er en barnevernssak men hvis du har en dårlig følelse så melder du så får barnevernet evt vurdere det.

Men hvis man har en dårlig følelse for noe så skal man melde fra uansett! 

Anonymkode: 7a448...bdb

[AnonymBruker]

Aldri meld fra til barnevernet desto mindre det er fare for liv og helse. Da skal du ha krystallklare bevis.

Jeg ville ha hatt svært dårlig samvittighet hvis meldte fra til barnet uten dette.

Anonymkode: b7d58...7a1

[AnonymBruker]

Først av alt, du er en fantastisk venninne!

Nei, det er ikke sånn det skal være. Barnet trenger stimuli og oppmerksomhet fra foreldrene. Det er viktigere enn strøkent hus, for å være ærlig. 

Jeg ville gitt det et par uker nå, og så tatt en grundig samtale med venninna di. For sånn kan de ikke ha det. Verken barnet eller hun. Hun må få hjelp til å få samboeren på banen og til å omprioritere slik at hun har overskudd til å  være sammen med barnet! Vær på tilbudssiden i den samtalen, vær tydelig på at du vil støtte henne og bidra der du kan, men at det ikke er aktuelt å være reservemamma i uoverskuelig fremtid slik du er nå. 

Jeg synes ikke du skal melde bekymring til barnevernet før du har snakket med henne, men jeg synes heller ikke du skal legge skjul på at du kommer til å melde dersom hun ikke finner endring. Tilby deg å være med til helsesøster/lege for å støtte henne i å be om hjelp der hun trenger. Det hun bør få avlastning fra er jo alt det andre for å få overskudd til barnet - ikke omvendt...

Anonymkode: 4ece0...5d7

[AnonymBruker]

Nei, IKKE meld. Det må som regel åpenlys omsorgsvikt til før barnevernet tar ordentligmtak i en sak. Eller være rus, vold eller alvorlig psykiatri inni bildet. Og det er det ikke her. En bekymringsmelding vil derimot kunne gi en stor prikk hos barnevernet og denne kan følge familien i hele barnets oppvekst. Det kan faktisk få ganske alvorlige konsekvenser på feil tid og sted. Når dette kanskje bare handler litt om at venninna di har en tøff periode akkurat nå. En liten baby krever mye og foreldrene sliter ofte med søvnunderskudd. Det kan føre til utmattelse og større søvnbehov i perioder og tider på døgnet der er mulighet for det.
Jeg har selv vært en slik mamma som desperat måtte sove på den tiden av døgnet jeg kunne og kunne konstant gå rundt i ‘sovemodus’ både dag og natt. Siste jeg ville ha var besøk av venner i denne perioden. En 10 mnd gml baby våkner fortsatt ofte flere ganger på natta.

Dette vil mest sannsynlig gå seg til med tiden. Barnet begynner i barnehage og mor får mer hvile og overskudd om dagene.

Når dette er sagt, så høres du ut som en veldig god venninne. Hun er heldig som har deg. Ikke misbruk tilliten hun gir deg ved å gå bak ryggen hennes på verste måte (selv om du sikkert mener det godt). Heller fortsett med å være der for henne slik du gjør nå, med hjelp og støtte❤️Gjerne prat med henne videre om situasjonen hennes og ha en åpen dialog. Du kan derimot gjerne være litt streng om du syns hun forsømmer babyen sin. Det er tross alt viktigere å ha overskudd til babyen sin enn ett striglet hjem. 
 

Når det gjelder utredning for ME og fibromyalgi...så ble faktisk jeg også det i løpet av første året alene med babyen min. Det er det faktisk vanlig å få lignende symptomer som ved disse sykdommene dersom man i perioder har kraftig mangel på søvn og/eller langvarig stress. Mine symptomer forsvant sammen med nok søvn og overskudd.

Gi venninnen din tid til å komme gjennom et tøft år. Er det likt om 1-2 år, så får du heller revurdere å melde din bekymring videre da. Men jeg ville uansett startet med å melde din bekymring direkte til henne først.

Anonymkode: 65cf4...b55

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som en sak for bv  det hele tatt.

Anonymkode: a5e51...4a1

[AnonymBruker]

Jeg ville startet med å ta en ordentlig samtale med venninnen min. Du har rett i at det ikke skal være sånn, og de trenger hjelp. Den hjelpen skal ikke være deg, de trenger hjelp til å legge om sitt eget liv. Jeg ser ikke helt hvordan barnevernet skal kunne hjelpe med det, det kan godt være at helsestasjonen kan tilby kurs/samtaler eller andre tiltak. Kanskje vet fastlegen hvor de kan søke hjelp. Gjerne prøv å få din venninne til å selv komme frem til instanser hun kan kontakte, og hjelp henne med å ordne opp selv. Jeg tror hun vil vinne mye på å ta tak i det på egen hånd. 

Anonymkode: 5b9c7...d5e

[AnonymBruker]

Be henne rydde mindre hjemme og aktivisere barnet mer... Heller noen hybelkaniner enn det der. Hvorfor går ikke barnet i barnehagen? 

Anonymkode: f51bb...1a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Be henne rydde mindre hjemme og aktivisere barnet mer... Heller noen hybelkaniner enn det der. Hvorfor går ikke barnet i barnehagen? 

Anonymkode: f51bb...1a1

Barnet er 10 måneder. Helt normalt å ha et så lite barn hjemme. 

Anonymkode: 69ff5...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Be henne rydde mindre hjemme og aktivisere barnet mer... Heller noen hybelkaniner enn det der. Hvorfor går ikke barnet i barnehagen? 

Anonymkode: f51bb...1a1

Fordi babyen er bare 10 måneder. 
 

Jeg syns ikke du skal melde til barnevernet, det er ikke noe som minner om omsorgssvikt her enda. De henlegger nok saken, og det eneste som har skjer er at mor blir påført mer stress. Du bør heller oppfordre venninnen til å ta kontakt med helsestasjon for hyppigere oppfølging. Det kan være at hun har svangerskapsdepresjon, og dette kan de hjelpe med. Første årene etter fødsel kan være beintøff for kroppen og foreldrene, men det blir bedre. Barnet skal nok snart begynne i barnehage, det vil nok hjelpe på. 
Barnefar bør få kraftig beskjed om å ta seg sammen, og begynne å bidra. 
 

Jeg synes du er en fantastisk venninne TS, det er flott at du stiller opp, men du skal ikke stå på pinne for dem. Her må barnefar ta grep. 

Anonymkode: cabe2...1b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Barnet er 10 måneder. Helt normalt å ha et så lite barn hjemme. 

Anonymkode: 69ff5...cb2

Men hvis man sliter litt er det mye bedre med litt tidlig barnehagestart og korte dager slik at foreldre får hente seg inn enn det der. 

Anonymkode: f51bb...1a1

[Gjest Albbas]

Du bør ta en alvorsprat med venninna di, og spørre hvordan hun ser for seg fremtiden. I stedetfor at du kontakter barnevernet kan hun jo gjøre det selv. Be om avlastning og støtte, rett og slett. Kanskje vil det være aktuelt å hjelpe dem med å få barnehageplass nå, så de slipper å vente til høsten. 

Barnevernet har langt flere tiltak å by på enn å bare ta barnet. De kan hjelpe, men da må foreldrene være åpne. Start i den enden heller, der du oppmuntrer mor til å søke hjelp, enten direkte til barnevernet eller via helsestasjonen. 

Hvis foreldrene ikke tar tak i det kan du vurdere å kontakte bv selv. Det er veldig fint at du er obs på dette! Heldige familien som har deg! Jeg håper du fortsetter å støtte barnet, og samtidig se på dette med et kritisk blikk der du ikke nøler med å kontakte rette instanser hvis du ser at de trenger mer veiledning. 

[Gjest Albbas]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hvis man sliter litt er det mye bedre med litt tidlig barnehagestart og korte dager slik at foreldre får hente seg inn enn det der. 

Anonymkode: f51bb...1a1

En tidlig barnehageplass kommer ikke av seg selv... Foreldrene må melde fra om at de har særlige behov. Det er jo ikke ordinær oppstart før til høsten. 

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vil ingen her melde til barnevernet. Jeg mener du skal det. 
Et barn trenger mer enn rent sengetøy og måltider. Les om tilknytning. Hvor bra er det for en liten hjerne å være overlatt til seg selv hele dagen?

 

Anonymkode: ec006...c31

[AnonymBruker]

Send begge foreldrene på COS-kurs, samtale på helsestasjonen eller psykolog/familieterapeut. Mannen må på banen. 

Anonymkode: 4216f...10f

[AnonymBruker]

Jeg ville startet med å snakke med venninnen og høre hva hun tenker om veien videre. Insatsen din er fantastisk og du utgjør helt sikkert en enorm forskjell i livet hans. Ville snakket med henne om når de planlegger barnehageplass, hvilken kommunikasjon hun har med fastlege og helsestasjon om disse greien. Umiddelbatt høres det ut som hovedproblemet er fysisk sykdom som tærer på, og kanskje skyldfølelse og sorg over at hun ikke orker mer med barnet. Dette kan lett bli en negativ spiral (men dette er spekulasjoner). Jeg ville foreslått å snakke med offentlige instanser om hjelp, støtte og avlastning.

Barnevernet kan stille opp med noe som heter familieråd, der familiens ressurspersoner kommer på bane og man drøfter situasjonen og lager plan for veien videre. Ansvar blir også fordelt. Jeg tviler på at barnevernet kommer til å være annet enn støttende og saklige i denne saken. Kanskje de kan ta en alvorsprat med barnefaren og få han mer på banen. Hvis han ikke er syk bør han faktisk kunne ta seg av sitt eget barn. Kanskje han trenger litt veiledning og støtte, oppmuntring og bekreftelse på det han gjør riktig. 

Anonymkode: 8f6b6...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Aldri meld fra til barnevernet desto mindre det er fare for liv og helse. Da skal du ha krystallklare bevis.

Jeg ville ha hatt svært dårlig samvittighet hvis meldte fra til barnet uten dette.

Anonymkode: b7d58...7a1

Det er jo fare for liv og helse. At barnet kun får mat... 

Anonymkode: 8168e...d1d

[AnonymBruker]

Du skriver at ungen er blid, matet, sover godt, har rene klær... syns dette taler for seg selv. Og nå driver du og leker god venninne og tilbyr deg å "hjelpe", mens du o virkeligheten prøver å finne noe å ta henne på. Ønsker du selv å overta dette barnet eller hva vil du skal skje etter du melder? 

Anonymkode: ebf33...6e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du skriver at ungen er blid, matet, sover godt, har rene klær... syns dette taler for seg selv. Og nå driver du og leker god venninne og tilbyr deg å "hjelpe", mens du o virkeligheten prøver å finne noe å ta henne på. Ønsker du selv å overta dette barnet eller hva vil du skal skje etter du melder? 

Anonymkode: ebf33...6e8

Nå må du gi deg. Et barn trenger mer enn dette. 

Anonymkode: ec006...c31