Blir livet ødelagt ved skilsmisse?

[AnonymBruker]

Hei

Dere som har gjennomgått skilsmisse etter mange mange år sammen, og med barn. Ble det noen gang bedre?

Nå føles det som om hele resten av livet mitt er ødelagt og jeg kastes ned i et bunnløst hull uten kontroll og uten mening. Skal livet bli slik for resten av tida jeg har igjen? Jeg er 38, med to middels store barn og en mann jeg elsker, men som ikke elsker meg mer.. Blir det noen gang bra igjen? Vil jeg noen gang igjen få puste uten at det gjør vondt? Hvor lang tid tar det før det ikke lenger er tortur å våkne, fordi i det første lille sekundet man våkner så har man glemt det vonde og tror at alt er ok? Blir det verdt å leve igjen noen gang?

Anonymkode: b2dee...c57

[AnonymBruker]

Ja, det blir bedre. 

La sorgen ta sin plass og la den gjøre jobben sin, gråt, bli sint, fortvil, mimre, føl.. Så etter en stund så blir det litt og litt lysere, men også noen glimt av det mørke. 

Ta vare på deg selv og barna først og fremst, og begynn å finne ut av deg selv som bare deg. Hvem er du og hva liker du, hva trives du med, trenger du en ny frisyre for å føle deg vel? Trene? Lese en god bok osv.. 

Ta deg tid, det blir bedre for hver dag, i begynnelsen ikke synlig bedre, men så våkner du mer og mer opp og er mer og mer klar for å gjøre ting som er bra for deg og ditt liv. 

For noen gjelder det å lesse seg ned i arbeid mens andre føler seg stresset og nedfor. 

Anonymkode: 6cdff...077

[AnonymBruker]

Sender deg en god og varm klem, TS.❤️ Ta dag for dag, eller minutt for minutt om du trenger det. Prøv å være litt ekstra snill med deg selv, og ikke glem å si fine og oppmuntrende ting til deg selv. Ikke glem at du er en flott person.🌼

Anonymkode: 0f30b...2c3

[AnonymBruker]

Ødelagt?? Nei, det blir faktisk bedre, og det ser du etter hvert ☺️❤️

Anonymkode: 80f3c...263

[~white lady~]

En skilsmisse betegnes som ei livskrise, så det er klart man preges av det. 
 

Skal dra fram det klisjéfylte ordtaket «tiden leger alle sår», men det ligger mye sannhet i det. 
 

Ta vare på deg selv og barna dine nå. Snakk med ei god venninne/mor/søster eller andre du har en god relasjon til. Ventilér, klag og sørg. Det blir bedre, jeg lover. 
 

Hilsen skilt og gift på nytt 😊

[stan]

Nå drøyt ti år senere, så er det ingen tvil om at det var det beste som har skjedd. Livet har vært og er bedre enn noen sinne før skilsmissen. 

 

[AnonymBruker]

Dette er kjærlighetssorg. Dette er en overgangsfase alle i et brudd må igjennom i en større eller mindre grad. Det går over. Og så blir det bedre.

Stoooooooor klem til deg ❤️ Jeg vet det gjør vondt ❤️ Jeg er over det nå, man må bare være tålmodig. Pleie seg selv! Bruke naturen. Omgi seg med gode venner og familie ❤️

Anonymkode: 2ab98...14c

[AnonymBruker]

Ja det blir bedre, sakte men sikkert. Plutselig en dag merker du at du ikke har tenkt på det på en stund, og de gode periodene blir lenger og lenger.

Første året med merkedager vil være utfordrende, men du vet at de kommer og du kan forberede deg og alliere deg med andre.

Du kommer ut av tunnellen hvis du fortsetter fremover 💚

Anonymkode: a30b0...1d8

[Sign]

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv. Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye tid tl hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

Endret 4. mars 2021 av Sign

[AnonymBruker]

Sign skrev (8 minutter siden):

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv.
Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

 Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye til til hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

Ville bare si tusen takk for innlegget ditt. Jeg er ikke ts, men i samme situasjon bare litt lenger frem i løypa. Innlegget ditt ga meg håp om å klare komme dit du er og traff meg fordi det var ganske likt min egen situasjon. Synes det hjelper litt å høre om andre som har kommet seg opp av gropa ❤️

Anonymkode: 2b3eb...57c

[AnonymBruker]

Det blir bare bedre. Men det tar litt tid. Sakte men sikkert ser du mer etterhvert. Du er i begynelsen av sorgen nå. Vet det er kjedelig å høre, men du trenger tid... 

Anonymkode: b3cf5...296

[AnonymBruker]

Sign skrev (1 time siden):

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv. Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye tid tl hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

❤️❤️❤️

Anonymkode: 80f3c...263

[Fiffig]

Det er en sorg. Den må få den tida og plassen den trenger. Det er skikkelig, skikkelig bedritent. Men det går over. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ødelagt?? Nei, det blir faktisk bedre, og det ser du etter hvert ☺️❤️

Anonymkode: 80f3c...263

Dette, i mitt tilfelle i alle fall. 

Vi hadde ikke barn sammen, men ekteskap og ti år bak oss. 

Helt forferdelig til å begynne med. Følte alt var bortkastet, på tross av at det var jeg som gikk. Men med tid og stunder ser jeg at det var det beste som kunne ha skjedd oss. Det å være i en kjærlighetsløs relasjon er ikke godt for hverken mor, far, eller barn, uansett hvor mye enklere det er. Du vil vel helst ha et samliv med noen som vil være med deg? 

Med tid og stunder blir det bedre ts ❤ 

Anonymkode: f3169...697

[Sign]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ville bare si tusen takk for innlegget ditt. Jeg er ikke ts, men i samme situasjon bare litt lenger frem i løypa. Innlegget ditt ga meg håp om å klare komme dit du er og traff meg fordi det var ganske likt min egen situasjon. Synes det hjelper litt å høre om andre som har kommet seg opp av gropa ❤️

Anonymkode: 2b3eb...57c

Fint å kunne hjelpe ❤️ Det er en klisje, men tiden (og hardt arbeid!) leger alle sår

[AnonymBruker]

Sign skrev (1 time siden):

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv. Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye tid tl hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

Dette var godt å lese, jeg er heller ikke ts, men er i en ganske lik situasjon. Har ikke gått et år ennå, eksmannen er fortsatt kjæreste med elskerinnen (tror dog ikke det er et forhold som kommer til å vare). 

Jeg er mindre trist nå, dagene går lettere. Jeg har begynt å se at jeg gjorde for mye i forholdet og ikke ble satt pris på. Jeg sto for alt av husarbeid, matlaging, dyrehold og tok vare på barnet. Nesten sånn når jeg tenker på det, så burde jeg vært den som ville skilles. Kan likevel ta meg i å bli lei meg innimellom ennå, for alt som ikke ble som tenkt. Særlig nå som barnet snart har bursdag og nå må ha to besøk (mye pga corona og). 

Så var godt å lese det du skrev❤️

Anonymkode: 10c66...5ef

[lysestake]

Sign skrev (2 timer siden):

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv. Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye tid tl hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

Fikk frysningen av dette ❤️ så fint og vakkert. Håper du tar alle gode råd til deg, TS. 

[Sign]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Dette var godt å lese, jeg er heller ikke ts, men er i en ganske lik situasjon. Har ikke gått et år ennå, eksmannen er fortsatt kjæreste med elskerinnen (tror dog ikke det er et forhold som kommer til å vare). 

Jeg er mindre trist nå, dagene går lettere. Jeg har begynt å se at jeg gjorde for mye i forholdet og ikke ble satt pris på. Jeg sto for alt av husarbeid, matlaging, dyrehold og tok vare på barnet. Nesten sånn når jeg tenker på det, så burde jeg vært den som ville skilles. Kan likevel ta meg i å bli lei meg innimellom ennå, for alt som ikke ble som tenkt. Særlig nå som barnet snart har bursdag og nå må ha to besøk (mye pga corona og). 

Så var godt å lese det du skrev❤️

Anonymkode: 10c66...5ef

Jeg har oppdaget at min historie er lik veldig mange andres historie. Selv om smerten etterhvert minsker og til slutt blir borte, kjenner jeg noen ganger på en slags sorg over at jeg mistet en framtid jeg trodde var min. 

Jeg ønsket aldri å bli singel i voksen alder, jeg trodde jeg skulle få en alderdom i tosomhet. Jeg mistet en svigerfamilie jeg var veldig glad i, svigerinner og svogere, tanteunger. Selv om vi fremdeles har kontakt er det ikke det samme.

Jeg mistet huset vi hadde totalrenovert, hytta, alle planene vi hadde for framtiden. Det hender fremdeles jeg tenker litt på det, men det er mer med vemod enn reell sorg. 

Til tross for alt det synes jeg at jeg har et godt liv nå og føler overhode ikke noe savn i forhold til xen. 

[AnonymBruker]

Sign skrev (3 timer siden):

Ja, det blir bedre. Jeg lover. Da jeg for en del år siden ble forlatt av min mann gjennom 16 år - og far til mine 2 barn - følte det som om verden stoppet. Jeg ante faktisk ikke at et samlivsbrudd kunne gjøre så vondt. Jeg klarte nesten ikke å puste, jeg klarte ikke å spise, jeg følte at jeg befant meg i et svart hull som det syntes umulig å komme seg ut av. 

På grunn av ungene var det å gi opp ikke et alternativ. Så jeg sto opp hver dag, satt på meg en maske, gikk på jobb, fulgte opp ungene - tilsynelatende fungerte jeg greit. Men på natten lå jeg godt under dyna og gråt så voldsomt at det kjennes som om hjertet revnet mens jeg håpet ungene ikke skulle høre meg. 

Etterhvert kom jeg meg opp fra kjelleren, opp i knestående og etterhvert helt på beina igjen. Jeg sørget for å være opptatt når ungene ikke var hos meg. Mye tid gikk med til å fixe den nye boligen jeg kjøpte og etterhvert kjente jeg på gleden og stoltheten ved å klare alt selv. Jeg bestemte hvordan vi skulle ha det, jeg hadde full kontroll på økonomien, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville. 

Jeg innså at min mann hadde overlatt alt for mye av arbeidet med Familien AS til meg mens han brukte mye tid tl hobbyer. Skjønner ikke at jeg  ikke hadde sett det tidligere. Jeg og ungene hadde det mye roligere alene, vi laget en hverdag som passet oss. 

Samtidig var jeg ganske sikker på at det nye forholdet til min x (han flyttet inn til elskerinnen) ikke kom til å vare. Av ulike grunner. Da det etter noen år skjedde var det godt å føle at det ikke angikk meg, jeg følte verken skadefryd eller sympati. Det var fullstendig likegyldig for meg.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre enn før jeg ble skilt. Mitt råd til deg er å ta tiden til hjelp. Kom deg gjennom den neste timen, de neste to timene, den neste dagen, uken. Og så fortsetter du. Om igjen og om igjen. 

Gjør ting som du liker, om det er å trene, hobbyer. Hva som helst. Gjør noe fint for deg selv, ny frisyre, nye klær, spa. Vær åpen overfor de nærmeste om at du har det vondt. Men vær forsiktig med å dele for mye med for mange, i en sårbar situasjon er det lett å dele for å få sympati, det kan hende du angrer på det senere. 

Sender deg en varm klem, dette klarer du ❤️

Så vakkert og vondt skrevet på samme tid❤️

Anonymkode: 64e00...b76

[AnonymBruker]

Jeg er et par år yngre enn deg, og lurer på det samme. Jeg var gift med mannen i mitt liv. Jeg husker romantiske kvelder og god sex. Han mente at forholdet var dødt, og at vi levde som romkamerater. 

Ufattelig sårt.

Anonymkode: 783f2...bf6