Hvordan få tilbake følelser etter store påkjenninger og brudd? (Felles barn)

[AnonymBruker]

Han var syk, og fikk både feil behandling og diagnose. Etter to forsøk på å få det til å holde, med håp og oppblusset forelskelse igjen, deretter utbrudd mot meg, og påfølgende brudd, har han endelig fått korrekt diagnose og behandling, og er en "ny mann". Altså ikke noe sinne, ingen utbrudd, ingen skriking, "klikking" osv. Tar sin del av jobben med barn, bidrar godt, er relativt stabil så lenge medisiner tas. Har nå levd tett på hverandre i tre måneder, og ser jo hvilken verdi dette har for barna, og også meg som ikke sliter meg ut med ungene alene. I tillegg økonomisk og praktisk med andre ting. Jeg er fortsatt redd så fort han virker litt sliten, hever stemmen litt eller er irritabel. Prøver å bli vandt til å ikke stresse eller gå i frykt-modus. Jeg har nok oppført meg som en med-avhengig, om noen kjenner det begrepet. Forsøker sterkt å ikke fortsette der. Vurderer da terapi hovedsakelig for min del pga frykten jeg går med nå når den er ubegrunnet. 

Uansett, oppi alt dette så mangler (forståelig nok) følelsene mine, og de ser ut til å ligge svært godt gjemt. 

1. Hvordan få de tilbake? 
2. Vurderer å flytte sammen offisielt, kjøpe felles bolig, satse og gå all in. I utgangspunktet med troen på at følelsene vil komme til slutt. Er det galskap? 
3. Når gir man opp? Og kan man forsvare å gi opp? To små barn mister da faren sin, siden han ikke vil ha samvær alene. Han er tydelig på at han ikke ønsker å være far på egenhånd. (Ingen trussel, det er nok bare realiteten.) 
4. Jeg vet at jeg trenger sex for å holde følelser vedlike, han orker ikke sex særlig ofte. Jeg mister lysten hvis jeg ikke føler, og jeg føler mindre uten sex. Han har alltid hatt mindre lyst og behov enn meg. Jeg synes det er litt trist å gi opp sexlivet i slutten av 30-årene, men det er nok i praksis det jeg gjør om jeg velger livet her med han. Han er forsnøyd med 1-2 ganger i måneden, jeg vil helst ha hver dag eller annenhver dag, og får energi og bedre humør av sex. 

Anonymkode: 10980...ae5

[AnonymBruker]

La det være som det er og se det an. Det er ikke en god ide å flytte sammen, kjøpe bolig og gå all in slik ting er nå, og dumt å dra ungene gjennom unødvendig styr med kjøp, nytt brudd og salg. 

Du burde dessuten se an at han holder seg stabil over tid. Jeg flyttet selv fra far da han var psykisk syk, og så fant vi tilbake til hverandre etterhvert. 

Jeg vurderte det ikke engang etter tre måneder. To år tok det før jeg var sikker på at han klarte å holde seg stabil. Følelser kom heller ikke før jeg følte meg trygg på det. 

Anonymkode: 859c2...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

La det være som det er og se det an. Det er ikke en god ide å flytte sammen, kjøpe bolig og gå all in slik ting er nå, og dumt å dra ungene gjennom unødvendig styr med kjøp, nytt brudd og salg. 

Du burde dessuten se an at han holder seg stabil over tid. Jeg flyttet selv fra far da han var psykisk syk, og så fant vi tilbake til hverandre etterhvert. 

Jeg vurderte det ikke engang etter tre måneder. To år tok det før jeg var sikker på at han klarte å holde seg stabil. Følelser kom heller ikke før jeg følte meg trygg på det. 

Anonymkode: 859c2...fb6

Han mener at et slikt "frem og tilbake"-forhold som vi driver med nå med hvert vårt bosted og doble utgifter gjør han sykere, og at vi må få ordnet opp i det snart så han kan bli enda bedre. Jeg nyter jo godene av at vi har det sånn, tryggheten med at jeg og barna er i min bolig, og han kommer hit til oss og er her nesten hele tiden. Mens han kjenner på en rotløshet siden han ikke er i sitt hus, og det skjønner jeg jo.. Om to år så er barna ikke bleiebarn lenger, det er nå med en ettåring og en toåring jeg trenger hjelp og at han bidrar. Det er skikkelig heftig med to små hjemme slik alene... begge våkner mye om natten også. Så hvis ikke jeg går med på full innflytting snart, er jeg redd han sier stopp og blir i huset sitt for å få det mer stabilt. 

Han kan eventuelt flytte inn her, og leie ut sin egen bolig slik at vi har en returmulighet. 

Anonymkode: 10980...ae5

[MMonroe]

Du skal i hvertfall ikke kjøpe bolig sammen med han når du ikke har følelser for han og dere har en usikker fremtid sammen.😲
Jeg tenker at hvis det er frykt som hindrer følelsene dine så kan det ta lang tid før de kommer tilbake, men dere kan jo spe på med litt romantikk og gjøre ting sammen for å bli "kjent" på nytt? Kanskje det bidrar til at følelsene kommer raskere hvis dere gjør ting sammen som kjærester for å pleie forholdet. Det er letter sagt enn gjort, men prøv å fokuser mindre på det negative som har skjedd og mer på det positive som kan skje og har skjedd. Det med sex må du nesten veie opp mot selve mannen og forholdet deres, er det noen spesiell årsak til at han ikke vil så ofte? Her tenker jeg at om man virkelig vil være sammen så må mann inngå kompromiss, du sier at for hans del er han fornøyd med 1-2 ganger i måneden, foreslå å øke dette til en gang i uka og evt. gjør noe for å piffe opp sexlivet, (nye stillinger, leker, spontant) osv. Leste forresten en gang at sex avler sexlyst, kanskje han bare har satt seg inn i en vane? 

[AnonymBruker]

Dere må reparere. Han må vise at han forstår at hans oppførsel såret deg og skadet familien og parforholdet deres, og han må unnskylde. Dette er det aller viktigste, her ligger ballen i hans banehalvdel og det er ikke stort du får gjort Ts. Det eneste du egentlig kan gjøre er å ta initiativ til samlivsterapi, men det er han som må sette igang arbeidet.

Etterhvert kan dere begynne å date. Finne på morsomme ting sammen kun dere to. Finne tilbake til vennskapet deres.

Og langt der fremme i fremtiden kan dere begynne å finne tilbake til hverandre på en seksuell måte, men det er aller siste steg i en lang prosess. Først må dere finne tilbake til den emosjonelle og mentale intimiteten.

Anonymkode: 4dbeb...c14

[AnonymBruker]

MMonroe skrev (5 timer siden):

Du skal i hvertfall ikke kjøpe bolig sammen med han når du ikke har følelser for han og dere har en usikker fremtid sammen.😲
Jeg tenker at hvis det er frykt som hindrer følelsene dine så kan det ta lang tid før de kommer tilbake, men dere kan jo spe på med litt romantikk og gjøre ting sammen for å bli "kjent" på nytt? Kanskje det bidrar til at følelsene kommer raskere hvis dere gjør ting sammen som kjærester for å pleie forholdet. Det er letter sagt enn gjort, men prøv å fokuser mindre på det negative som har skjedd og mer på det positive som kan skje og har skjedd. Det med sex må du nesten veie opp mot selve mannen og forholdet deres, er det noen spesiell årsak til at han ikke vil så ofte? Her tenker jeg at om man virkelig vil være sammen så må mann inngå kompromiss, du sier at for hans del er han fornøyd med 1-2 ganger i måneden, foreslå å øke dette til en gang i uka og evt. gjør noe for å piffe opp sexlivet, (nye stillinger, leker, spontant) osv. Leste forresten en gang at sex avler sexlyst, kanskje han bare har satt seg inn i en vane? 

Vi gjør alt det der. Har mye innsats for å ha romantikk i hverdagen og jobbe med det. Men følelsene mine føles døde. 

Angående sex så er kompromisset at vi følger han, jeg orker ikke savne noe resten av livet  Så jeg må bare skru av meg selv. Problemet er jo at jeg vet jeg trenger sex for å føle, så ikke så lett å starte det da. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dere må reparere. Han må vise at han forstår at hans oppførsel såret deg og skadet familien og parforholdet deres, og han må unnskylde. Dette er det aller viktigste, her ligger ballen i hans banehalvdel og det er ikke stort du får gjort Ts. Det eneste du egentlig kan gjøre er å ta initiativ til samlivsterapi, men det er han som må sette igang arbeidet.

Etterhvert kan dere begynne å date. Finne på morsomme ting sammen kun dere to. Finne tilbake til vennskapet deres.

Og langt der fremme i fremtiden kan dere begynne å finne tilbake til hverandre på en seksuell måte, men det er aller siste steg i en lang prosess. Først må dere finne tilbake til den emosjonelle og mentale intimiteten.

Anonymkode: 4dbeb...c14

Sex er første steg for meg for å få følelser. Absolutt ikke siste!  

Og han forstår alt det der, er ydmyk og sier unnskyld. Vi har snakket gjennom alt så det er ingenting uklart her. Han vet også om manglende følelser. Jeg vil heller si ballen ligger hos meg, han har bedt om unnskyldning, jobber daglig med å bevise for meg at han nå er seg selv igjen, mens jeg sitter igjen i gamle reaksjoner og tomme følelser. 

Dating kommer ikke til å skje så lenge vi har to bittesmå barn som vi ikke har barnevakt til. Altså, jeg skjønner at du mener forslagene godt, men det må være realistisk! Vi har allerede to barn, vi starter ikke med dating og tar ting rolig. Jeg trenger hjelp med barna, jeg trenger at han sover her og deltar på natt og tidlig morgen, jeg trenger at han avlaster meg. NÅ. Da stresser jeg ikke for å finne barnevakt til barn som aldri har sovet borte fordi jeg og faren deres skal på date (som jeg overhode ikke har energi til).

Vi er romantiske i hverdagen, kveldsmat sammen, går turer, ser en film. Mer enn det går ikke med småbarn. Vennskapet har vi og har hatt hele tiden, vi har ikke vært fra hverandre mer enn fire måneder den siste gangen. Det er ikke som at vi har brutt for godt mellom oss noen gang, det har vært nødvendig brudd fordi å være sammen ikke har vært bra for meg og barna, og hvor vi overførte boligen på meg så jeg har eid den og bodd her alene mens ungene aldri har flyttet. Og så har han hele tiden ønsket at vi skulle være sammen, og vært her mye. 

Anonymkode: 10980...ae5

[Snedig]

Han ønsker ikke å ha samvær med barna alene dersom dere går fra hverandre for godt? Jøss.. det hadde nok vært en dealbreaker for meg. Tror jeg hadde hatt problemer med å få følelser tilbake for en sånn person.