Deprimert kjæreste - tror ikke jeg holder ut, men jeg elsker ham

[AnonymBruker]

Vi er ca. 30 begge to. 

Vi har vært sammen i 3 år. Et halvt år inn i forholdet ble han deprimert, det er han fremdeles. Jeg har slitt med mine ting psykisk også, men har et mer avklart forhold til mine problemer. Vi påvirker nok hverandre negativt begge to i perioder. Begge går til psykolog. 

Gjennom de siste halvannet året har jeg følt at jeg tar størsteparten av ansvaret for forholdet. Mine behov og ønsker har ikke blitt møtt. Dette forstår jeg handler om at han er deprimert, og jeg klandrer ikke ham for det. Likevel tærer dette veldig på min selvrespekt og psyke. Jeg føler meg verdiløs og ubetydelig i livet hans. En del av meg føler at jeg ikke orker dette mer. Men den andre delen av meg elsker ham og vil ikke være med noen andre. Jeg tror det lureste jeg kan gjøre for helsa mi er å avslutte dette forholdet. Lenge har jeg følt at jeg er svak dersom jeg går fra kjæresten fordi han er deprimert, men jeg vet innerst inne at det ikke handler om svakhet. Nå er problemet at jeg ikke har styrken til å gå fra noen jeg elsker når jeg vet at han har det så vondt og vurderer å ta sitt eget liv. Det er ikke det at han truer med å ta sitt eget liv hvis jeg går fra ham, men jeg vet at livet er så vanskelig for tiden. 

Jeg kunne aldri tenke meg å være med noen andre, alt jeg vil er at vi skal ha det godt sammen. Men jeg ser at det ikke er en realitet i den nærmeste fremtid. 

Jeg synes det er vanskelig å formulere et spørsmål, eller si hva jeg ønsker med dette innlegget. Jeg ønsker vel bare å høre hva som helst som kan være til nytte i en slik situasjon. Hvordan går man fra noen man elsker? Og hvordan kan man være til støtte for en alvorlig deprimert mann, enten som kjæreste eller eks? Eventuelt noen som har forslag til løsninger på en slik livssituasjon. 

Jeg føler meg håpløs og sårbar og setter pris på alle svar. 

Anonymkode: 66e69...e1d

[AnonymBruker]

Hvorfor elsker du ham? 
Høres mer ut som om du elsker tanken om det han kunne vært... men det er bare en drøm.. 

våkn opp og kom deg videre! 

Anonymkode: 9d3bb...0f2

[AnonymBruker]

Hva driver dere med? Jobb? Ufør? 

Det er et viktig spørsmål, fordi det har med hvor mye annet dere driver med der dere ikke er sammen hele tiden. 

Anonymkode: cb926...14d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva driver dere med? Jobb? Ufør? 

Det er et viktig spørsmål, fordi det har med hvor mye annet dere driver med der dere ikke er sammen hele tiden. 

Anonymkode: cb926...14d

Jeg er fulltidsstudent og jobber deltid. Han er fulltidsansatt, men har vært delvis sykmeldt i snart et år på grunn av sykdom. Hvordan tenker du at det er relevant?  

TS

Anonymkode: 66e69...e1d

[Eplejuice123]

Du må nesten ta et oppgjør med deg selv. Kan du se for deg å være sammen med han om 5 år hvis det fortsetter slik? Jeg vet ikke om jeg ville satset på at han er frisk, så det handler om DU klarer og viktigst av alt, at du vil dette. 

Du skriver om din egen psykiske helse. At du skal ha det godt med deg selv. 

Du skriver også at du føler deg fæl om du forlater en du er glad i når han er på sitt "svake".

Jeg skjønner faktisk at dette er et veldig vanskelig dilemma for deg. For flere år siden var jeg sammen med en med bipolar lidelse. Jeg ville så gjerne "redde" han, sant? 

I ettertid var jeg glad jeg forlot han. Veldig glad! For jeg hadde helt glemt meg selv oppi dette. Prøvd å være sterk for en annen. 

Det gikk seg til for han, og han har det bra i dag. 

 

 

[AnonymBruker]

Eplejuice123 skrev (8 minutter siden):

Du må nesten ta et oppgjør med deg selv. Kan du se for deg å være sammen med han om 5 år hvis det fortsetter slik? Jeg vet ikke om jeg ville satset på at han er frisk, så det handler om DU klarer og viktigst av alt, at du vil dette. 

Du skriver om din egen psykiske helse. At du skal ha det godt med deg selv. 

Du skriver også at du føler deg fæl om du forlater en du er glad i når han er på sitt "svake".

Jeg skjønner faktisk at dette er et veldig vanskelig dilemma for deg. For flere år siden var jeg sammen med en med bipolar lidelse. Jeg ville så gjerne "redde" han, sant? 

I ettertid var jeg glad jeg forlot han. Veldig glad! For jeg hadde helt glemt meg selv oppi dette. Prøvd å være sterk for en annen. 

Det gikk seg til for han, og han har det bra i dag. 

 

Tusen takk for et sånt omsorgsfullt svar! 

Det er liksom det at jeg over tid nettopp har begynt å føle at jeg ikke makter dette. At jeg må beskytte meg selv og redde meg selv. At jeg kan ikke fortsette å være der for ham når det går så dårlig fordi en ting er at de gode kjærestetingene ikke er der så ofte. Men det er som om jeg også er fanget i en depresjon som ikke er min en gang og som jeg ikke kan gjøre noe som helst med. Og jeg føler meg kvalt av det. 

Men så kommer et lite lysglimt. En dag der det går litt bedre med ham og jeg ser mannen jeg elsker bak sykdommen. Og alt jeg vil er å orke å stå i det til han blir frisk. 

Jeg vet at det kommer til å gå bra med meg om vi slår opp. Jeg kommer til å være lei meg lenge, sørge, savne. Men jeg kommer ut av det stødig og vil være der for meg selv, har familie og venner osv. Det er bare at jeg virkelig ikke vil ha et liv uten ham. Jeg forstår liksom ikke hvordan man skal greie å si takk og farvel til noen som man fortsatt elsker? 

Da du forlot din elsket du ham fortsatt, og hva var det som hjalp deg å få til å ta steget? 

TS

Anonymkode: 66e69...e1d

[Eplejuice123]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tusen takk for et sånt omsorgsfullt svar! 

Det er liksom det at jeg over tid nettopp har begynt å føle at jeg ikke makter dette. At jeg må beskytte meg selv og redde meg selv. At jeg kan ikke fortsette å være der for ham når det går så dårlig fordi en ting er at de gode kjærestetingene ikke er der så ofte. Men det er som om jeg også er fanget i en depresjon som ikke er min en gang og som jeg ikke kan gjøre noe som helst med. Og jeg føler meg kvalt av det. 

Men så kommer et lite lysglimt. En dag der det går litt bedre med ham og jeg ser mannen jeg elsker bak sykdommen. Og alt jeg vil er å orke å stå i det til han blir frisk. 

Jeg vet at det kommer til å gå bra med meg om vi slår opp. Jeg kommer til å være lei meg lenge, sørge, savne. Men jeg kommer ut av det stødig og vil være der for meg selv, har familie og venner osv. Det er bare at jeg virkelig ikke vil ha et liv uten ham. Jeg forstår liksom ikke hvordan man skal greie å si takk og farvel til noen som man fortsatt elsker? 

Da du forlot din elsket du ham fortsatt, og hva var det som hjalp deg å få til å ta steget? 

TS

Anonymkode: 66e69...e1d

Jeg følte at jeg kjente meg igjen i det du skrev. Du skal ikke behøve å ha det slik. 💓

Det er naturlig nok, utrolig vondt å forlate noen man er glad i. Samtidig leser jeg at du er veldig reflektert! Du setter jo ord på følelser. " jeg kommer til å være lei meg lenge. Sørge, savne". 

Du skriver i grunn svaret på løsningen, som jeg ville ha gått for. 

Det handler ikke om at du tar den lette veien ut. Du har gjort ditt beste, klapp deg på skulderen for det. Dette er ikke lett. Dette handler om DEG og ditt ve og vel. 

Se det heller på denne måten: Ved å ta en pause og fokusere på eget liv, kan kanskje gi deg nytt fokus og perspektiver, til å hjelpe han- senere! Du trenger ikke være sammen med han for å hjelpe han. 

Kanskje en dag, så finner du ut av det, men på dine premisser? 

Lykke til. Ta vare på deg selv. 

[Eplejuice123]

Eplejuice123 skrev (2 minutter siden):

Jeg følte at jeg kjente meg igjen i det du skrev. Du skal ikke behøve å ha det slik. 💓

Det er naturlig nok, utrolig vondt å forlate noen man er glad i. Samtidig leser jeg at du er veldig reflektert! Du setter jo ord på følelser. " jeg kommer til å være lei meg lenge. Sørge, savne". 

Du skriver i grunn svaret på løsningen, som jeg ville ha gått for. 

Det handler ikke om at du tar den lette veien ut. Du har gjort ditt beste, klapp deg på skulderen for det. Dette er ikke lett. Dette handler om DEG og ditt ve og vel. 

Se det heller på denne måten: Ved å ta en pause og fokusere på eget liv, kan kanskje gi deg nytt fokus og perspektiver, til å hjelpe han- senere! Du trenger ikke være sammen med han for å hjelpe han. 

Kanskje en dag, så finner du ut av det, men på dine premisser? 

Lykke til. Ta vare på deg selv. 

Ja, jeg elsket han veldig høyt da jeg forlot han, men det var en riktig avgjørelse å ta. ( for å svare på det du lurte på:) 

[AnonymBruker]

Det er klart at du ikke kan tenke deg at du kan elske en annen enn ham så lenge du er i forholdet, håper og har fokus på ham, men det kan du. 

Ja jeg har forlatt en mann jeg elsket høyt. Jeg gjorde det ved å innse og forholde meg til at det forholdet ikke kom til å fungere og bli bra for meg å være i. Å treffe en annen og elske igjen føltes også uaktuelt for min del, men jeg hadde det ikke bra i forholdet, og jeg innså at det bare ville bli mer av det samme såre og vanskelige om jeg ble. 

Så jeg klarte å være klok nok til å sette strek. Ikke fordi jeg trodde at jeg kunne elske igjen, men fordi jeg ikke kunne fortsette med å slites ut av et forhold som ikke gjorde meg godt. Håpet var å få mer stabilitet og ro i livet når jeg etterhvert kom over savnet. 

Savner var selvfølgelig veldig sterkt, men jeg klarte å holde fast ved at det bare ville bli mer av det som hadde vært vondt å stå i, så jeg holdt ut. 

Savnet løsnet gradvis, og før jeg egentlig trodde meg helt over ham falt jeg plutselig for en annen. 

Jeg kunne elske en annen like høyt. Høyere. 

Så ja slikt er tøft, men det går over, og livet går faktisk videre. 

Akkurat nå trenger du imidlertid ikke å vurdere om du kan elske igjen. Du trenger ikke å tro det for å avgjøre om du orker å ha det slik som dette lenger. Om du ikke orker mer av det samme, men innser at du bør gi det opp fordi det bare vil være mer skuffelse og smerte, så er det alt du trenger å fokusere på. Å gjøre det, og holde fast ved at det er det beste for deg. 

Resten av livet trenger du ikke planlegge. Det skjer. 

Anonymkode: a430b...ce0

[AnonymBruker]

Hva tenker han selv om dette? Hvor innstilt er han selv på å bli bedre? Tenker dette også har mye å si. Hvis han jobber utrolig hardt med seg selv, så kan han faktisk bli mye bedre om en stund. 

Men det kommer jo an på akkurat det. Hvis ikke, så er det ikke sunt for deg og du må som andre skriver her, selv vurdere hvor lenge du orker dette. Har han sagt noe om det? Forhåpentligvis vil han forstå at dette er vanskelig for deg. 

Samtidig så tenker jeg at faktisk så er det en stor del av befolkningen som går gjennom en depresjon i løpet av livet. Husker ikke eksakt tall, men husker det var ganske høyt. Livet kan by på mye motgang av og til.

Men de fleste blir friske igjen! Hvordan hadde det vært hvis da alle gikk fra partner? Jeg mener ikke det er feil det du tenker i det hele tatt, og forstår deg veldig godt. Jeg prøver bare å se det fra en annen side. 

En depresjon trenger virkelig ikke vare livet ut og er man innstilt på det selv, så blir det mye bedre. Men det kommer an på mange ting, blant annet det jeg skrev innledningsvis. 

Anonymkode: f9ece...d03

[AnonymBruker]

Dere må snakke sammen. Du må fortelle at du vurderer å gjøre det slutt fordi deres destruktive forhold påvirker deg svært negativt. Dette er noe han sannsynligvis tar ille opp, men det er viktig at du sier rett ut hva som faktisk er problemet. Ikke gå rundt grøten eller hint, og ikke smør på med "..... men jeg elsker deg altså" og slike ting for å gi han falske forhåpninger. Det er viktig at han er innforstått med at dette er alvor og at forholdet deres snart skranter om dere ikke sammen finner en løsning. Kunne det vært en mulighet å gå til psykolog sammen? Jeg går ut ifra at han også elsker deg og vil fortsette å være sammen med deg. 

Jeg har selv erfaring med depresjon og det å leve i et forhold, og for meg fungerte det ikke. Mine følelser forsvant for min daværende partner, så det gjorde et brudd ganske enkelt for min del. Tror jeg hadde hatt store problemer med å gå ifra noen jeg virkelig elsker, jeg har ikke erfaring med det ettersom jeg har gått fra mine partnere fordi følelser har forsvunnet. Men det er vanskelig å leve med noen som sliter med depresjon, de fleste som er langt nede er også veldig selvsentrerte og ser ikke partnerens behov. Dette er jo helt naturlig og ikke noe den deprimerte mener vondt med. Når man lider av sterk psykisk smerte vender man blikket innover fremfor å se de rundt seg. 

Jobber han med seg selv eller lar han det skure og gå? Hender det at han glimter til og de gode dagene er hyppige, eller er det sjeldnere og sjeldnere? Om det er lite progresjon og lite tiltak fra hans side så er jo det et faretegn og ikke bra. Om han derimot jobber hardt med et ønske om å redde seg selv og forholdet sitt, så er det et tegn på at han ønsker at ting skal fungere også. Det er forskjell på en passiv deprimert person og en deprimert person som jobber for at livet skal bli bedre. Hadde jeg vært deg ville jeg analysert forholdet, holdt meg litt objektiv og funnet frem til hva som er bra og hva som er dårlig, målt det opp mot hverandre, og sammenlignet nåtiden med hvordan ting har vært tidligere, og hvilken vei ting går. 

Men det viktigste her tror jeg er at dere må ha en tett dialog. Fortell han hvor du står nå og at ting ikke er håpløst men at du trenger å vite at det er en mulighet for at ting kan bli bedre, både for han og deg selv. Å bli frisk fra depresjon er vanskelig. Jeg har vært jevnt over deprimert nå i 3-4 år, og det er kjempe tungt. Jeg er heldigvis singel så har kun meg selv å ta hensyn til. 

Anonymkode: cd2f3...60a

[AnonymBruker]

DPS har ofte et tilbud til pårørende av psykisk syke, kanskje du kan høre med dem?

Anonymkode: 41a9a...62e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er fulltidsstudent og jobber deltid. Han er fulltidsansatt, men har vært delvis sykmeldt i snart et år på grunn av sykdom. Hvordan tenker du at det er relevant?  

TS

Anonymkode: 66e69...e1d

Mestring og sosial omgang i hverdagen er veldig relevant.