vanskelig periode eller slutten på forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig usikker på hva slags situasjon jeg egentlig står i og klarer ikke helt å tolke mine egne følelser. Har bare dere å spørre, og setter veldig pris på andres erfaringer og kloke ord<3

Det siste året har kjæresten min lukket seg mer og mer inni seg selv. Vi prater mindre sammen om " de store " tingene, han tar veldig lite initiativ for å berike forholdet vårt og til å gjøre ting, og han melder seg helt ut i sosiale situasjoner. Han sitter på hjemmekontor og jobber fra morgen til kveld, men får lite gjort fordi han er stressa, sliter med konsentrasjon osv. Han sover dårlig, virker lite inspirert, tenker at ingen ting er bra nok. Han har innsett selv at han er utbrent og deprimert, men han gjør ingen grep for å komme ut av den negative spiralen. Jeg har prøvd å få han til å gjøre noen enkle ting, som å gå en liten luftetur når han føler han står helt fast, eller at han bør lage en tidsplan der han legger inn pauser. Han kan følge opp dette i et par dager, men så går han igjen over til å si at han ikke fortjener pause, og sitter heller og stirrer inn i pcskjermen. 

For meg har dette blitt en veldig vanskelig situasjon, både fordi jeg får veldig vondt av han, men også fordi jeg føler jeg har mistet kjæresten min. Jeg har prøvd så godt jeg kan å være forståelsesfull og støttende, men det er også sånn at jeg etterhvert har begynt å se på han som en ganske stusselig type som ikke klarer å ta grep om livet sitt. Jeg skammer meg veldig over dette, fordi jeg føler meg lite raus, som at jeg har lite respekt for psykisk helse, og som at jeg er en av de mange som bidrar til at menn som sliter psykisk ikke føler de er "mann" nok. 

Jeg er 28 år, og jeg begynner å føle på en ganske stor krise. Er dette resten av livet mitt om jeg blir i dette forholdet? Jeg har vurdert mange ganger å gå, fordi det gjør meg ganske nedstemt å innse at jeg lever i et slikt forhold, og at det kanskje kommer til å være sånn for resten av livet mitt. Jeg syns også det er utrolig vanskelig fordi jeg er så investert i dette, men også fordi jeg ikke kan se for meg hvordan han kommer til å takle et brudd slik han har det nå. Han er så trist, og har så lav selvtillit at det gjør vondt. Jeg er så glad i han, men romantikken er helt borte, og jeg føler meg ganske ensom. Jeg vil jo bare at han skal ha det bra, og at vi kan ha det bra sammen, men jeg tar meg selv også i å fantasere om hvordan det hadde vært å være sammen med noen andre. Jeg vet at jeg ikke er kjempe gammel, men jeg føler likevel at tiden min begynner å renne ut med tanke på barn osv. Jeg føler meg klar for et mer etablert liv, og jeg venter liksom bare på at "livet skal begynne", men føler jeg blir holdt igjen. Kan dette bli bra igjen, eller må jeg bare innse at det ikke er til å redde?

 

Anonymkode: a728e...bf2

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør gå, før du selv blir apatisk, på hans nivå.  Det er det som skjer, når depresjonen tar deg. Du kan ikke bare ta deg selv i nakken, lissom.  Du er i en alder der livet skal leke, og hva om han aldri kommer dit, etter at du har brukt årevis?  Trolig sliter han også med dårlig samvittighet for å være en ussel kjæreste. M49

Anonymkode: bf0c6...f24

[AnonymBruker]

Han MÅ få hjelp. Jeg vet ikke hvor hardt du har presset eller om det er dumt å presse, men det er vel dumt å bare se noen ikke oppsøke hjelp også. Jeg tror jeg ville presset. Hardt. Med mindre dette var skadelig for meg, så ville jeg holdt ut litt til HVIS han oppsøkte hjelp. Nå!

Anonymkode: 47c86...47c